Vær: Overskyet og grått, så pent vær om ettermiddagen og kvelden.
Utenfor herberget har vinden blåst hele natten og bragt med seg skyene inn fra havet, vi våkner til ett tungt skylag over oss og stengte utgangsdører. Det har altså vært noen her etter at vi la oss igår kveld, ingen her nå, bare pilegrimene som ennå ikke har gått. Til frokost kjøpte vi igår inn en stor pose med små croissanter og små porsjonspakker med syltetøy, en liten etterligning av den spanske frokosten man får på barene her nede. Så går vi ut bakveien og ut under den grå himmelen for vår siste dag på Caminoen.
Dystert landskap i den første delen av vandringen idag, her over jordene mot åsryggene i horisonten, rett før Senande.
Fra Dumbria er det rundt to mil til Muxia, hvor vi vil gå fra det litt avsidesliggende innlandet og ut til havgapet. På veien veksler Caminoen mellom å gå på asfaltveier, skogsbilveier og brede stier. Rundt oss skifter landskapet fra skog, med en en overvekt av eukalyptus trær, til kultiverte åkre og jorder, til rullende åsrygger som er farget grå av været og til små landsbyer, gårder og grender. Vanlige kjennetegn som kirker, kors, forlatte hus og de fascinerende horreoene (de fleste her er bygget i stein) er det ikke mangel på underveis.
Tre sedvanlige landemerker på Caminoen, en horreo, ett kors og ett klokketårn.
Etter seks kilometer har vi gått i en stille verden og ankommet Senande, uten tegn til andre, utenfor de få husene vi passerte lå hundene søvnige og uaffekterte. Åsryggene i horisonten hviler under de grå teppene. Den melankolske stemningen været gir, passer litt til dagen, det er siste dagen på veien og det føles litt trist. Hungeren blir ikke helt stilt etter bare en uke på veien.
En gigantisk horreo utenfor San Martino de Ozon-klosteret, for å holde den oppe trengs det 22 par med ben.
Jeg føler ofte at det er en merkverdig feil i forholdet mellom størrelsen på stedet og antall barer i Spania, en landsby kan være knøttliten men likevel ha tre barer, som her i Senande. Hvordan de klarer å få det til å gå rundt, lurer jeg ofte på (at en Camino går gjennom landsbyen hjelper jo dog på). Vi sper ihvertfall bittelitt på inntekten til eieren av den første baren vi kommer til, Bar A Coxa, han serverer cafe con leche'n sammen med et par jukse-egg. Mens vi sitter og nyter kaffen vår, dukker de første pilegrimene vi ser etter å ha forlatt Dumbria opp. Blant dem er det også noen som ikke overnattet i Dumbria og må ha gått fra Logoso, eller kanskje også helt fra Olveiroa.
Inne i San Martino de Ozon, det er ikke lengre monker som holder til her, dette er stuen til det litt mer alternative mikro-samfunnet som bor på stedet.
Etter Senande er Caminoen lik som den var før Senande. På navneskiltene til de forskjellige små landsbyene vi kommer til er det i tillegg til navnet på landsbyen også et kamskjell. I horisonten i retning havet, under skyene, er det et gløtt hvor vi kan se blå himmel gjennom, det kan bety at vi kanskje vil ankomme til både Muxia og sol.
Bygninger, landskap og en horreo langs Camino Muxia.
Utenfor det gamle klosteret San Martino de Ozon står den største horreoen jeg har sett her nede noensinne, den står på ikke mindre enn imponerende 22 par med ben. Selve klosteret er det lenge siden har blitt brukt til et geistlig formål, selv om de som bebor det nå lever ett liv litt på siden av samfunnet, som munkene gjorde her en gang i tiden. Etter å ha sett litt på verkstedet, baksiden av klosteret og kirken ved siden av går vi videre. Og kommer til inngangen til klosteret.
Mellom Merexo og Moraime gikk vi ned til denne stranden for å slappe av og spise lunsj, bølgene og strømmen var for stor til at vi kunne bade.
Klosteret nå består av et lite alternativt mikro-samfunn. Når vi går inn porten jobbes det i hagen utenfor bygningen. Vi krenker ingens eiendomsrett ved å gå inn, det står et skilt som ønsker folk velkommen og det var reklamert for både stempel til pilegrimspasset, te, vegetarmat og annet utenfor. En av de som holder til på stedet møter oss og viser oss kort rundt inne, vi takker ja til en kopp te. Laget av mynte fra blader de henter fra hagen utenfor. To andre pilegrimer, en franskmann og en amerikaner som også var i Dumbria, kommer også mens vi sitter og slapper av i hagen. Det er avslappende her, men samtidig føler man seg litt på utsiden.
Muxia og enden på vår Camino i sikte.
Fra San Martino de Ozon går vi forbi nok en liten landsby, gjennom skog og så møter synet av havet oss i Merexo. Nå når vi er nærheten av sjøen går vi ned og finner en sandstrand, vi kan se odden som Muxia ligger ute på tuppen av, men vi kan ennå ikke se selve byen. Vi spiser lunsj på stranden, vi har fortsatt mange croissanter igjen. Mens bølgene slår mot sanden, nyter vi en kald øl og Kjetil tar seg en rask lur. Det er for mye bølger og strøm i vannet til at det frister å prøve seg med et bad. Franskmannen dukker opp og vil prøve seg, men også han ser ut til å gi opp forsøket. Vi møter på de to frilynte pilegrimene når vi er tilbake på veien, de lurer på om man kommer seg ned til stranden.
Bølgene slår mot klippene ute ved tuppen av Punta da Barca, nedenfor Santuario de la Virgen de la Barca, bare det store havet igjen å krysse.
Enden er nær, Muxia er nær, og med det det store havet også. Der jeg trodde at Caminoen følger odden rundt, klatrer den istedet opp i åsen etter Moraime og den tøffe kirken som befinner seg der. Oppe i åsen passerer vi et lite kapell og det første synet av husene i Muxia. Nede ved havet blåser det bra, man kan velge å gå langs vannet eller å ta en landsbyvei rundt, vi velger plankegangen langs vannet med utsikt mot Muxia og havet. Det blåser faktisk så mye at sanden stikker i øynene når vi kommer inn på bilveien inn til småbyen, over veien ligger det små sanddyner. Vi er framme ved veis ende, over oss er det nå blå himmel med noen skyer.
Muxia sett fra Monte Corpiño under solnedgangen. Muxia er en mer roligere og stille småby enn Finisterre og jeg liker meg nok litt bedre her.
Strengt tatt er vi ikke helt ferdige før vi står ute på odden med den siste veimerke-steinen og synet av Santuario de la Virgen de la Barca med havgapet i bakgrunnen, men før vi går ut dit ordner vi oss plass på herberget Bela Muxia og slapper av. Jeg er veldig fornøyd med å få tilbringe resten av dagen og kvelden her i Muxia, jeg hadde ønsket det ifjor og. Ut mot havet går vi over Monte Corpiño, fra toppen kan vi se ut over Muxia på den ene siden og havet på den andre. Muxia ligger mye mer værhardt til enn Finisterre, noe husene som ligger vendt ut mot sjøen bærer preg av (jeg har sett et bilde av havet som slår inn over kirkedørene til Santuario de la Virgen de la Barca).
Solnedgang fra Muxia.
En gledelig ting er at kirken er åpen når vi kommer ut til tuppen av odden og kan se hvordan den ser ut innvendig, vi får til og med et stempel i pilegrimspassene våre. Nede ved havet slår bølgene inn over klippesteinene, vi klatrer ut på en av de ytterste klippene og får smake saltvannet i kjeften når en stor bølge slår opp over oss. Lettere våte i klærne setter vi oss ved det lille fyret og nyter været og at vi er framme, enkel feiring med en kald øl og chips.
Muxiellaen, som i Finisterre kan man her og få et bevis på at man har gått til Muxia.
Om ettermiddagen spiser vi bacalao på en lokal restaurant som ligger nede på kaien i Muxia etter tips av hospitaleroene i Bela Muxia (ikke mange steder der som serverer bacalao). Den smaker veldig godt, men er også veldig forskjellig fra den bacalaoen jeg er vant med hjemmefra, her fikk vi bare fisken sammen med poteter (begge deler godt saltet). Stort sett bare lokale folk på stedet. Etterpå løper vi opp på toppen av Monte Corpiño igjen for å få med oss solnedgangen, vi når den akkurat. Havet står i flammer og vi kan se tilbake på en fin Camino fra hav til hav (Ferrol til Muxia).
De forskjellige stemplene i pilegrimspasset mitt for vandringen fra Santiago de Compostela og hit til Muxia.
<- Dumbria
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar