onsdag 25. oktober 2017

(Shikoku Henro) Dag 35: Hōjuji - Ishizuchi Jinja

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 35.
Templer: #62-63 (Hōjuji, Kichijōji).
Lengde: 5.4km (1004.4km), tid brukt: 2:00.
Vær: Klar blå himmel.


Jeg er tilbake i Saijō i såpass god tid at jeg kan fortsette å gå litt videre på pilegrimsvandringen. Det ville ha vært fint om jeg kunne rekke å gå hele veien til Saijō fra Hōjuji, men det er en altfor optimistisk tanke. Mer sannsynlig vil jeg kanskje være i stand til å besøke tempel #64, Maegamiji, hvis okunoin jeg faktisk gikk forbi på klatringen av Ishizuchisan.

I tempel #62, Hōjuji.

Fra togstasjonen i Saijō tar jeg YR Yosan-linjen tilbake til Iyo Komatsu, sammen med en rekke med ungdomsskoleelever (tror jeg). Noen av dem seende litt mistenksomt på meg. Jeg må tilstå at å bare sitte på toget, se på landskapet flyte forbi og høre på lydene som toget lager føles ganske så avslappende etter Ishizuchisan turen. Det fakta at Hōjuji ligger rett ved siden av togstasjonen og med det gjør det enkelt å komme tilbake til der hvor jeg ga meg igår, var en av årsakene til at jeg valgte å gjøre dette.

En bitteliten Kōbō Daishi statue i Kichijōji.

Denne gangen når jeg kommer til Hōjuji, tempel #62 (The Temple of Wealth and Happiness), er portene til tempelet åpne. Det er også et lite, kompakt og beskjedent tempel, og ryddig på en måte. Utenfor portene står det eldste steinmonumentet på Shikoku pilegrimsvandringen. Folkene på tempelkontoret er bare smil og glede når jeg ankommer, og etter utrykkene på ansiktene deres virker det som at de har en fornøyelig dag. Smilene deres er smittsomme.

I tempel #63, Kichijōji, med dets store tre, stein med et hull i og frivillige medhjelpere.

Det er merkelig å nå gå under en omtrent klar himmel, gitt skyene oppe i fjellene tidligere. Jeg tror at jeg må ha blitt misforstått igår når jeg spurte noen folk om været for idag, og at istedet for å gi meg værmeldingen for Ishizuchisan, så ga de meg værmeldingen for Saijō og området rundt. Det er en kort vandring til det neste tempelet, Kichijōji, som er tempel #63 (The Temple of Mahasri/Laksmi). Her ser det ut som at det er en dugnad på gang, med flere folk som er opptatte med hagearbeid, rydde opp og enkel vedlikehold av tempelet. Det er ganske så fint å se at de lokale tar vare på templene de bor i nærheten av.

Solnedgang mens jeg gikk mot Ishizuchi Jinja og Maegamiji, som lyser opp et slags plastgjerde.

Satt tilside de ornamenterte bygningene og de vanlige fine statuene, så er det store treet på gårdsplassen til tempelet det mest fremtredende. Jeg gjør ingen forsøk på å gå gjennom tempelområdet med øynene lukket, for å prøve å putte pilegrimsstaven min gjennom en stein med et rundt hull i midten. Det er sagt at man vil få et ønske oppfylt hvis man lykkes med å gjøre det. Jeg bærer ikke på en kongōzue, så ikke noe ønske som kan gå i oppfyllelse for min del.

Den gedigne første toriien til Ishizuchi Jinja.

Porten til Ishizuchi Jinja.

Når jeg går i retning Maegamiji velger jeg å ta det rolig. Tross alt så har jeg jo klatringen av Ishizuchisan bak meg idag, og jeg kan føle at beina mine har vært i bruk. Shibanoi er en liten helligdom, okunoin til Kichijōji, og hvor man også kan finne et utkomme av kildevannet i Saijō, Uchinuki. Regnet for å være ett av de hundre beste vannene i Japan. Solen synker sakte på himmelen mens jeg er på min vei.

En lanterne lyser opp en vegg med bønner.

Jeg når Ishizuchi Jinja i skumringen, det vil si, jeg stopper helt opp og blir stående oppslukt av de gedigne og utrolige toriiene. Som står høyere enn bygningene ved siden av dem. Når jeg reiser i utlandet så er navnet mitt alltid vanskelig for de jeg møter, Tarjei. Nå har jeg bestemt meg for å kalle meg for det samme som disse fantastiske portene, torii. Uttalelsen av torii, som jeg har hørt, er ikke så veldig langt unna hvordan man vil uttale navnet mitt. Jeg har også valgt å ikke gå noe lengre idag, jeg venter med Maegamiji til imorgen, og vil bare besøke Ishizuchi Jinja før jeg tar toget tilbake til Saijō. Etter å ha klatret Ishizuchisan idag så føles det igrunn passende å stoppe vandringen her.

En rekke av lanterner lyser opp alléen opp gjennom Ishizuchi Jinja.

Lanterne i skumringen.

Med lanternene og lampene lysende opp i skumringen er det et atmosfærisk besøk til den store helligdommen. Dekket av trær, er det en allé av bønnesteiner som er vagt illuminert av lanternene som leder meg inn til hjertet av helligdommen, og tar meg opp til bygningene som ligger på en terrasse med utsikt over området. En liten grupp av andre besøkende står utenfor hovedbygningen til helligdommen og messer i sammlet flokk. Jeg blir stående stille en liten stund og lyttende til messingen deres, så forlater jeg helligdommen samme vei som jeg kom og går ned til togstasjonen. Som heter Ishizuchiyama, passende nok.

Udon og øl i 36 izakaya i Saijō.

Tilbake i Saijō (atter en gang), etter å ha skiftet til kveldsdressen min, går jeg tilbake til izakayaen jeg gikk til igår, 36. Jeg var så fornøyd med maten der at jeg ikke bryr meg om å gå noe annet sted idag. Det smaker like godt idag som igår. Ølen og, og idag føler jeg at jeg har fortjent den i tillegg. I henhold til mine beregninger har nå føttene mine bært meg over 1000km. Og, selv om de har gjort noen små feil, føler jeg at de har gjort en god jobb.

<- IshizuchisanIyo Mishima ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

populære innlegg