Lengde: 21.5km (486.3km), tid brukt: 9:18 (190:24).
Høyde (start / slutt / høyeste): 75moh / 820moh / 1487moh.
Vær: Lettere blanding av sol, blå himmel og skyer.
Tiden på ruten klokker inn mot slutten. Jeg har et litt ambivalent forhold til det nå, noe i meg ønsker som vanlig å fortsette å gå, men det er også en del av meg som nå faktisk er klar for å bli ferdig med denne ruten. Om det er fordi den Lykiske Veien ikke helt har innfridd mine forventninger er det vanskelig å gi et godt svar på, jeg har hatt mange fine og flotte dager bak meg her nede (som gårsdagen). Likevel så har kanskje den siste prikken over i'en manglet.
Der stien mot Hisarçandır starter fra i Göynük Kanyonu.
Idag står uansett en spennende dag foran meg, på flere måter. Jeg er spent siden jeg idag vil komme til den delen av ruten jeg har blitt advart mot. Ett eller annet sted på ruten over mot Hisarçandır skal det altså være gått et skred og vært en skogbrann, som har gjort det vanskelig å vite hvor stien går, men samtidig har jeg blitt beroliget med at det bare er snakk om et lite parti. Kartet mitt går ikke lengre enn til Göynük, så jeg har heller ikke noe å gå etter.
Jeg har satt stor pris på tiden sammen med Melike her nede, men idag er det uvilkårlig slutt. Vi spiser en siste frokost sammen og sier farvel, så begir jeg meg opp til inngangen til Göynük-dalen igjen.
Flere av disse bemerkelsesverdige jordbærtrærne.
Siden det er en privat-eid park, koster det penger å komme inn, men når jeg sier at jeg skal gå til Hisarçandır slipper jeg å betale for inngangsbilletten. Istedet, blir jeg møtt med en lang advarsel og formodning om ikke å gå, ihvertfall ikke alene. Vakten i billettluka formaner at det er for farlig, at jeg vil gå meg vill da det ikke er noen merking og at jeg i likhet med mange andre vil måtte ringe etter redningshelikopter. Å bli hentet vil koste meg 2000 dollar, men han vil ikke hindre meg hvis det er det jeg vil. En blir jo skremt av mindre.
Jeg så hvor stien starter fra igår, et lite treskilt som peker mot en sti som smått unnseelig forsvinner inn bak noen busker. For sikkerhets skyld tar jeg på meg gps'en og håper jeg ikke får bruk for den, tanken er å skru den på hvis merkingen forsvinner og det blir vanskelig å orientere seg. Oppover går det fort og jeg blir smått forvirret av at merkingen knapt har vært bedre. Jeg går omtrent bare å venter på at de skal forsvinne i løse luften og at jeg vil forvirre meg ut i periferien, men det skjer aldri.
Sarıçinar Dağı ligger skjult bak skyene som driver over fjellene høyere oppe.
I dalen holder ruten seg under trærne ved siden av den nå lille bekken som renner ned i midten av den. Opp av stien stikker det små irrigasjons-piper og -rør, små suselyder kommer ut av dem. Etter en time har jeg allerede kommet opp til Sarıçinar pınarı (i guideboken er tidsangivelsen tre timer), det er en god teltplass, men det renner relativt lite vann i bekken som sies å skulle holde vann hele året. Utsikt fra dalen er det bare unntaksvis mellom trærne.
Bak fjellene ligger Antalya. Spisse og tagget fjell sett fra ruten der den beveger seg gjennom et område preget av skogbrann.
Ved et gresskledt lite pass blir jeg nødt til å ta meg en kort pause, jeg har nok gått litt for fort og det har vært relativt bratt oppover. Noen problemer med å finne veien har det ikke vært, jeg venter fortsatt på at veimerkingen skal opphøre og at alle advarslene jeg har fått slengt i trynet skal inntreffe. Etter passet setter jeg ned farten, guideboken angir turen til å ta 11 timer, men jeg ser ingen grunn til at jeg skulle bruke så lang tid.
Nedenfor Sarıçinar Dağı sine fjellsider kommer jeg raskt til et felt med forkullede trær og rester av trær etter en brann. Ny underskog er på vei til å dannes og har allerede kommet et stykke på vei, så det må være en stund siden skogbrannen. Stien forsvinner innimellom i den nye vegetasjonen, men ikke så mye at et raskt overblikk fort gir svar på hvor ruten går videre. Spisse fjell ligger nord for ruten. Så bærer det oppover på en tøff og steinete sti.
Ved Hüdacık ridge går ruten gjennom et smalt pass mellom klippeveggene, sedertrær smykker sidene av ruten.
Ved Hüdacık ridge (1400moh), hvor ruten krysser et smalt pass mellom klippesteinene, er det et steinete utspring jeg kan klatre ut på. Fra tuppen er det en tøff utsikt mot de spisse fjellene jeg kunne speide opp mot tidligere. I bakgrunnen kan jeg nå se Antalya, nok en påminnelse om at vandringen snart er over. Sittende på den ytterste steinen med de majestetiske seder-trærne rundt meg, må jeg nok likevel innrømme at det har vært en bra vandring, jeg nyter denne delen av ruten.
Utsikt fra et utspring ved Hüdacık ridge. I bakgrunnen kan man se Antalya.
Stien videre er også fin, jeg passerer Baba Çesme (Pappa-kilden), vandrer langs fjellhyller med utsikt nedover og utover, over steinete stier i en trivelig skog, forbi en tom vodkaflaske. Ved Elmayanı Pınarı (Eple-kilden) setter jeg meg ned på en av benkene med bord som er satt opp, nedenfor er det en liten inngjerdet seter. Jeg fyrer opp brennern og koker opp dagens lunsj, noe jeg av uforståelige grunner har gjort alt for lite, jeg har savnet dette på vandringen. Det er en stille og fredfull plass, inntil jeg hører skyting fra fjellryggen ovenfor meg. Jakt eller ikke, en hund kommer fykende ned og forsvinner like fort som den dukket opp.
Det høyeste punktet (1487moh) på dagens vandring ligger rett bortenfor, etter en kort vandring på en grusvei. Noe overraskende er de forskjellige husene som befinner seg på passet, som om det er en liten landsby som holder til der. I ett av dem blir jeg tilbydt te som jeg betaler fem lira for, jeg drikker teen mens veps summer kontinuerlig rundt meg. Fra passet går ruten på en skogsbilvei hele veien ned til Hisarçandır, jeg biter merke i at det tar lang tid før jeg ser det første veimerket igjen etter passet.
Lunsjpause ved Elmayanı Pınarı.
Turen på skogsbilveien kan ikke akkurat måle seg med vandringen så langt, som bare ble bedre og bedre jo høyere opp jeg kom, men den er trivelig. Et stiskilt bringer meg tilbake til hva guiden i Yayla Kuzdere sa om at han jobbet med å lage en alternativ rute fra Antalya. Det kan muligens være årsaken til hvorfor det ene skiltet peker i retning av Üçsöğüt Yaylası. Denne varianten er ikke beskrevet i guideboken, jeg har heller ikke noe kart hvor jeg kan sjekke ut hvor det angitte stedet ligger eller ruten går hen.
Ovenfor Hisarçandır. Det originale endepunktet for den Lykiske Veien var der minareten til moskeen kan sees. I bakgrunnen fjellene som ruten går over i retning Geyikbayırı, rutens nåværende endepunkt.
Det tok sin tid å komme ned til Hisarçandır, så vel nede ser jeg meg fornøyd med dagen. Her var det altså at den opprinnelige ruten endte, nå har man lagt til to dager på ruten, om Çitdibi til Geyikbayırı. Som på en måte er forståelig, det er egentlig ingen ting i landsbyen, selv om den virker trivelig nok. Selv med Melikes hjelp blir det klart at det ikke er noe sted å overnatte her. Jeg har mat, så jeg kan igrunn bare slå opp teltet, det er en grei plass rett ved siden av veien og stiskiltet, men jeg er ikke like glad i å sette opp telt midt i en landsby. Føler det er noe invaderende.
Jeg fortsetter videre i retning Çitdibi, usikker på hvor langt jeg rekker før det blir mørkt. Ruten fortsetter videre nedover, på en skogsbilvei først og så på sti over tørre og steinete felt. Alle steinene gjør det vanskelig å finne en god teltplass (uten å måtte bruke god tid på å rydde). Nedenfor Hisarçandır Kale, som nå vokter over meg fra en liten knoll ovenfor, tviler jeg på om jeg når noe særlig lengre. Jeg finner et lite avlukke i skogen ved siden av stien som jeg kan få presset inn teltet mitt på. Jeg bestemmer meg for å stoppe.
Hisarçandır Kale.
På den lille plassen rydder jeg litt opp, setter opp teltet og lager en liten perimeter med kvister og grener som et provisorisk gjerde. Så klatrer jeg opp til Hisarçandır Kale og går på ruinspotting. Av borgen er det stort sett bare ringvernet igjen, som av beliggenheten bare trenger å gå halvveis rundt. På den andre siden danner den bratte klippen en mur god som noen. Kvelden er i sakte anmarsj og på himmelen gjør en solen en dramatisk nedstigning bak fjellene når jeg står og titter ned mot Çandır-elven langt der nede. Hadde vært tøffest å telte oppe ved borgen, det er plasser for det her. Jeg er glad for at jeg valgte å stoppe.
Utsikt fra toppen av klippene som ruinene av Hisarçandır Kale ligger på.
Nede ved teltet igjen gjør jeg meg klar for å lage middag, men stemmer i nærheten gjør meg ørlite grann nervøs. Det virker som at de leter etter noen, jeg ble kjørt forbi av noen i en bil som så rart på meg rett etter Hisarçandır, så jeg sitter helt stille og følger med. Etterhvert forsvinner stemmene. Sannsynligvis var det ikke noe, men tidspunktet å høre stemmer på føltes galt. Etterpå er det stille og fredelig. Jeg koker opp middag, nudler, og dekkes av mørket. Til slutt trekker jeg inn i teltet, hvor det er kjølig. En bemerkelsesverdig dag. Siste natten på vandringen tilbringes nedenfor de gamle murene til Hisarçandır Kale.
<- GöynükGeyikbayırı ->
