tirsdag 28. juli 2015

(Camino Finisterre) Dag 17: Negreira - Logoso

Lengde: 36.7km (415.2km), tid brukt: 10:14 (128:16).
Vær: Grått, overskyet, regn og solglimt.


Jeg bestemte meg tidlig på kvelden i går for at det var lite sted jeg ville gå til idag. I min Cicerone guidebok kunne jeg lese '...all the way into and through tiny Logoso...' og jeg bare visste inne i meg at det var dit jeg ville gå til idag. Langt å gå, men det skulle vise seg å være verdt det.

På vei ut av Negreira går man forbi denne ornamenterte muren, ved siden av Pazo de Coton.

Værmessig var det lite som skulle tyde på at det ville bli den fantastiske dagen som det ble, det var ett grått og trist vær for det meste, med enkelte glimt av sol. Likefullt så spilte været inn på en lang vandring i et landskap som fortonte seg som øde, hvor de sorgtunge skyene bare bygget under på stemningen.

Skogsparti på Caminoen etter Zas.

Ironisk nok, så er det når jeg forlater Negreira at jeg først ser noe som er interessant i byen. Før ruten krysser over elven Río Barcala passerer man de elaborerte murveggene til Pazo de Coton, ett palass fra middelalderen med ett kapell fra attenhundre-tallet, Capela de San Mauro. I murveggene er det små boder, men hva de blir brukt til nå vet jeg ikke.

Nedenfor Pedra Edrada ble det for ett kort opphold blå himmel og en regnbue strakk seg over himmelen.

Jeg er litt ambivalent i de første timene av dagen, på samme tid som at vandringen har en melankolsk skjønnhet over seg, går jeg samtidig og tenker på hvordan det ville ha vært hadde jeg gått her i finværet igår. Jeg passerer små landsbyer og grender som virker forlatt for å klare seg på egenhånd, gjennom ensomme skogspartier i stillhet. Over en ås med rullende og grønne enger skulle jeg ønske å kunne se hva som skjuler seg bak skylaget, samtidig som jeg liker den nåværende utsikten. Opp mot vindmøllene bryter solen gjennom for en kort stund, en regnbue bøyer seg over himmelen.

I Vilaserio er de fleste pilgrimene samlet på den lokale tradisjonelle baren, men litt bortenfor er det en eldre dame som vinker meg til seg. Jeg går dit. Det viser seg å være ett eldre par som driver en liten kafé i deres egen hage, her kan jeg sitte i en behagelig stol mens jeg drikker en café con leche og spiser en toast. Vandrende forbi herberget og baren på stedet angrer jeg nok engang på at jeg ikke gikk hit igår.

Baiuca de Xan i Vilaserio, en liten kafé som er drevet av ett eldre par i deres egen hage.

Etter Vilaserio er det mer øde vandring fram til Santa Marina, hvor skyene rusker i trærne. Jeg møter igjen Vicente i den ene baren der, glad for å se at han har klart seg. Han sender sekken sin i forveien og går nå bare i sandaler, skoene han opprinnelig gikk med var alt for små. På nabobordet snakkes det dansk.

Det kan nesten virke som at en ikke må høyt opp for å se solen, for hver gang jeg har beveget meg litt opp i høyden har blå himmel og sol vist seg fram på himmelen. Så fort jeg er nede igjen, har skyene tettet igjen favntaket sitt. Rundt meg er det flere åser jeg har lyst til å gå opp til toppen av, men fra Caminoen er det ingen god rute opp til dem. En innsjø dukker opp i utsikten, Encoro da Fervenza.

Fonte de Cornado, en vannkilde man passerer på den 'øde' strekningen mellom Vilaserio og Santa Marina.

Etter Abeleiroas bryter noen steinete åser seg opp av bakken, som minner meg litt om åsene jeg gikk over på Hadrian's Wall Path i England. Jeg dumper sekken og går opp på toppen av den ene åsen, hvor det er en slags mur bygget opp på. Ett lite vakttårn, Mirador de Corzón, hvor man kan speide utover landskapet som nå er dekket av et tyngende skylag. I horisonten ser jeg den umiskjennelige signaturen av regn som kommer mot deg, vind blåser rundt ørene mine.

Utsikt mot en grønn verden gjort grå i Mazaricos, ett enslig tre.

Det er i Olveiroa de fleste pilgrimene vanligvis stopper på deres Camino til verdens ende, og det er en hyggelig liten landsby som består av flere eldre steinbygninger. Ett privat herberge her driver både en restaurant og en knøttliten butikk, og det offentlige herberget virker trivelig det og. Det hadde ikke vært ille å vært her. Jeg setter av en time til å slappe av og spise litt i landsbyen. I baren nedenfor det offentlige herberget møter jeg på Klaus og tre andre vandrere.

Utsikt fra Mirador de Corzón, ett slør av regn i horisonten.

At jeg beveger meg stille blir bekreftet når jeg skremmer damen som jobber i baren når jeg skal betale, hun hadde ikke hørt meg komme inn og utslipper ett lite hyl når hun snur seg mot meg. Fra Olveiroa er det rundt fire kilometer igjen av dagen å gå for meg. Og for meg blir det en fantastisk avslutning på dagens vandring.

I Olveiroa nedenfor det offentlige herberget. Landsbyen er kjent for sine steinbygninger.

På vei fra Olveiroa får jeg igjen noe av følelsen jeg hadde når jeg gikk på mesetaen på Camino Frances. Bare meg, alene og det øde landskapet. Skyene hyller inn åsene omkring meg. Vinden suser illevarslende rundt meg, der jeg ensomt vandrer. Jeg pakker jakken tettere om meg. Følelsen av å forlate sivilisasjonen. Dette er hva jeg elsker. Regndråper begynner sakte, men sikkert å forme seg i luften. Nedenfor ruten renner det en elv, en kan høre bruset fra den gjennom vinden, den ender i ett lite vann med en demning.

En følelse av ødemark på vandringen mellom Olveiroa og Logoso, bare meg, alene og vinden som uler.

Idet det begynner å regne for fullt kommer jeg til Logoso, og det er det lille herberget her som møter meg først. Logoso er akkurat som jeg hadde ønsket meg at landsbyen skulle være, det er lite sted som består av bare et lite antall hus. Inne i herberget er det godt og varmt, jeg føler meg hjemme.

Om kvelden øker regnet i omfang. Det er en god følelse å sitte inne nå og se ut mens regndråpene fyller luften, samtidig som jeg tenker tilbake på dagens vandring. Jeg spiser middag sammen med Diana, en dansk jente som har løpt hele Camino Frances og nå runder av med å løpe gjennom Camino Finisterre med Muxia. En sprek og hyggelig jente, og det er jo og greit å kunne snakke på mitt eget språk igjen, vi forstår hverandre. Det har vært en fantastisk dag og en av dagene her nede som jeg sitter igjen med mest minner av.

Logoso. Det private herberget O'Logoso, ett hyggelig lite herberge.

<- NegreiraFinisterre ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

populære innlegg