Høyde (start / slutt / høyeste): 174moh / 159moh / 269moh.
Vær: Fint, men mer overskyet etter hvert.
Den reelle starten av The Ridgeway skiller seg ikke ut på noen som helst måte, i den form av at det bare er en parkeringsplass på toppen av en ås. En liten informasjonstavle som viser en oversikt over ruten og det første veimerker er alt som finnes. Men det stopper ikke meg fra å bli henrykt over å være på starten av ruten. Jeg er alltid henrykt når jeg er på starten av en langdistanse rute, men siden jeg igrunn startet å gå fra Avebury, er det ikke den slags begeistring jeg føler nå. Hva som gleder meg er synet av stien (mer lik en grov grusvei) som snor seg oppover i et åpent landskap. Det er en lovende start.
De første skrittene på The Ridgeway går på denne grusveien som forlater Overton Hill.
Siden det er en kort vandring og jeg bare har denne uken til rådighet, har jeg allerede booket overnatting for hver natt på vandringen. Jeg går på en fast tidsplan for å si det sånn. Idag vil jeg gå til Ogbourne St George hvor jeg har et rom på The Inn With The Well. En annen side av The Ridgeway er at det ikke finnes noen steder å overnatte direkte på ruten på de tre første etappene, men etter at de etappene er unnagjort, så vil det være mer hyppige overnattingsmuligheter. Man må i starten vanligvis forlate ruten for å finne et sted for natten. Med mindre man telter i det fri. Noe jeg ikke gjør.
Berwick Bassett Dewpond.
The Ridgeway på toppen av Hackpen Hill.
Man vil ikke være høyt oppe når man går på The Ridgeway, men utsikten er likevel ganske så god, siden det omkringliggende området er rimelig flatt. Og jeg går i et åpent landskap, som jeg liker godt. Det er ellers heller ikke noen steder å kjøpe mat på inntil man kommer til Ogbourne St George (med mindre man forlater ruten), så jeg har bragt med meg lunsj, som jeg spiser sittende på gresset rett ved siden av stien.
Hackpen Hill White Horse. For å se kalksteins-hesten som er kuttet ut av åssiden fullt ut må man forlate The Ridgeway og gå et lite stykke på veien som går vekk fra åsen.
Underveis tar jeg en rask avstikker til Fyfield Down National Nature Reserve. Denne leder meg til en stor gresslette som ligger på toppen av et område med mye kalkstein, med en stor mengde av de store kalksteinene strødd rundt. Dette er hvor du kan finne den største samlingen av denne type stein i Storbritannia. Lokalt er de kjent som 'grå vær', siden de likner på sauer når man ser på dem fra avstand (en vær er en kastrert sauebukk). Disse sauene er rimelig immobile dog.
Barbury Castle. Vandrende på toppen av de gresskledte festningsvollene til bygdeborgen fra jernalderen.
Stien som går midt gjennom Barbury Castle.
Ruten videre fortsetter i samme spor, gjennom åpne felt med jorder på begge sider, passerende forbi et lite malerisk tjern på veien, Berwick Bassett Dewpond. Før jeg kommer til en av de mer merkverdige, men kule, severdighetene langs ruten, den hvite hesten på Hackpen Hill. Dette er en hestefigur kuttet ut av åsen som består av hvit kalkstein. Den ble først kuttet ut i 1838 av en lokal sogneprest, Henry Eatwell. For å kunne se hestefiguren i sin helhet må man forlate ruten og gå et lite stykke på veien som forlater åsen. Det er faktisk en White Horse Trail som går forbi her, som besøker sju andre av disse hvite hestene på sin vei. Jeg tilbringer litt tid ved hodet til hesten, hvor jeg har en fin samtale med et eldre par som er på ferie.
Minnesteinen til Richard Jefferies og Alfred Williams på Burderop Down, med utsikt.
Jeg kommer til Barbury Castle. Selv om navnet tilsier at det er en borg eller festning, så er det som lite her som ligner på det. Dette er faktisk en bygdeborg fra jernalderen og nå er det bare jordvollene som står igjen, bestående av en dobbel vollgrav og festningsvoller av jord, med ikke noe annet enn gress i midten. Mens jeg går rundt borgen på de gresskledte vollene, blåser det en skånsom vind fra fortiden gjennom gresset. Det er faktisk en van som selger mineralvann, iskrem og noe godteri her, nær restene av borgen. Jeg går for en kald boks med cola og en iskrem, før jeg går gjennom en god del kumøkk for å besøke minnesteinen til Richard Jefferies og Alfred Williams på Burderop Down. Jeg har ingen kjenskap til hvem disse to var, men utsikten fra minnesmerket er fint.
The Ridgeway på Smeathe's Ridge, selv om det ikke er noen tydelig synlig sti, så gir retningen av ruten seg selv.
Jeg har hatt en behagelig vandring siden jeg begynte å gå fra Avebury, men nå nærmer slutten på den første dagen seg. Den siste delen før jeg går ned til Ogbourne St George er en nydelig åpen rygg som heter Smeathe's Ridge. Ogbourne St George ligger ikke direkte på The Ridgeway, istedet går ruten i en halvsirkel rundt stedet. For å komme til overnattingsstedet mitt for natten, The Inn With The Well, må jeg gå en ekstra kilometer utenfor ruten. Den lille småbyen eller landsbyen ser ut som et trivelig sted, men ganske så søvning.
I baren i The Inn With The Well, mitt sted for natten.
Vertshuset mitt for kvelden og natten derimot er veldig trivelig. Jeg har et stort rom i et anneks. Dette er den første dagen på vandringen min, så til middag går jeg for kanskje den mest kjente pubmaten som man kan få her, fish and chips. Før jeg slår meg ned for godt med min vanlige øl etter endt tur, tar jeg meg en kort tur rundt Ogbourne. En gang var det en jernbanelinje som passerte forbi her, men den har nå blitt nedlagt og sporet er forlatt, overgrodd og forglemt (de har blitt demontert).
Den første dagen på The Ridgeway var akkurat som jeg hadde sett for meg at den skulle være, så jeg er veldig fornøyd. Imorgen er det meldt regn, men det skal ikke være så mye.
Hvor den forlatte jernbanelinjen som gikk forbi Ogbourne St George gikk, nå er sporene demontert og grodd igjen.
<- Overton HillSparsholt ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar