TIFF 2016

Tromsø Internasjonale Film Festival 2016 gikk av stabelen 18-24 januar. Sammen med venner tilbragte jeg en uke i Nordens Paris for å forskanse meg i filmens verden. Rakk 27 filmer i år, ikke rekord, men mer enn nok. I tillegg til å se film byr festivalopplevelsen meg på mat, øl, mørke, kulde, liv i byen, den første soldagen, burgere på Blårock, kamp om sitteplassene på Sånn, museum i nord, vandring over broen i bitende snø og kulde, studering og plotting av filmprogram, mere øl, regn, diger bakt potet med mye bacon, smilende fjes, vandring i byen, lite søvn, dryssende snø i luften etter nattvisning, de samme reklamefilmene som før, køståing....og mer.

Årets prisvinnere var Heart Of A Dog (Laurie Anderson, Aurora-prisen), Anomalisa (Duke Johnson & Charlie Kaufman, Kritikerprisen), The Academy Of Muses (Jose Luis Guerin, FICC/Don Quijote-prisen), Democrats (Camilla Nielsson, Den Norske Fredsfilmprisen), Frysninger (Marius Myrmel, Tromsøpalmen), Stabukker (Grímur Hákonarson, Publikumsprisen). Mine fem favoritter fra festivalen var Embrace Of The Serpent (Ciro Guerra), Amama - When A Tree Falls (Asier Altuna), Name Me (Nigina Sayfullaeva), The Postman's White Nights (Andrei Konchalovsky), The Summer Of Sangaile (Alanté Kavaité).

Embrace Of The Serpent, Ciro Guerra.

Mitt program for TIFF 2016:

Heil (Dietrich Brüggemann)
Embrace Of The Serpent (Ciro Guerra)
The Gulls (Ella Manzheeva)
Floating Europa (Vladimir Tomic)
Angry Indian Goddesses (Pan Nalin)
The Postman's White Nights (Andrei Konchalovsky)
Cosmos (Andrzej Zulawski)
People's Park (J.P. Sniadecki & Libbie D. Cohn)
A Monster With A Thousand Heads (Rodrigo Plá)
Amama - When A Tree Falls (Asier Altuna)
Neon Bull (Gabriel Mascaro)
Name Me (Nigina Sayfullaeva)
Alki Alki (Axel Ranisch)
Crumbs (Miguel Llanso)
Homesick (Jakob M. Erwa)
Der Nachtmahr (Akiz)
Emperor Visits The Hell (Luo Li)
El Club (Pablo Larrain)
The Last Moose Of Aoluguya (Gu Tao)
Green Room (Jeremy Saulnier)
Road To La Paz (Francisco Varone)
Four Ways To Die In My Hometown (Chai Chunya)
River Road (Li Ruijun)
Anomalisa (Duke Johnson & Charlie Kaufman)
Tangerine (Sean Baker)
The Summer Of Sangaile (Alanté Kavaité)
In Jackson Heights (Frederick Wiseman)

Utsikt over mot Ishavskatedralen på andre siden av sundet.

Soldagen, da solen endelig er tilbake etter mørketiden.

Fra Aunegården.

Tromsø fra broen.

Å vandre over broen og tilbake har blitt en liten vane jeg har under festivalen, denne gangen var det en sur tur over sundet med bitende snø og lite utsikt sørover, tøft nok fordet.

Øl og bål ved Rakettkiosken.

Stor potet med mye bacon på.

Fanget denne lille fyren fra Dunder, ligner litt på en Huttetu.

Vinter-eventyrland i marka 2

Nok en dag med flott vintervær, klar og blå himmel og et vinter-eventyrland i marka. Likevel ble ikke denne dagen en like god opplevelse som gårsdagens storslåtte tur gjennom marka. Hovedsaklig grunnet litt dårlig rutevalg og at mine idiotfingre slo seg komplett vrange etter en pause på Sinober. Turen gjennom Lillomarka etter Sinober, hvor jeg ellers elsker å gå, ble ikke like fin da jeg hele tiden gikk med iskalde og vonde hender.

Jeg fikk følgende rute: Hakadal - Delebekken - Holmetjern - Ørfiske - Nittedal - Movatn - Sinober - Griseputten - Solemskogen - Kjelsås.

Vinter-eventyrland i marka

Ja, det er relativt kaldt ute. Jeg skriver relativt, for det har da vitterlig vært enda kaldere her før. Harvest har jo kommentert saken i en egen artikkel (som kan leses her). Nå har det jo gått rykter om at artikkelforfatteren tok seg en skitur i Nordmarka og kom hjem syk. Jeg skal ikke fyre opp mer under denne debatten. Kaldt føles kaldt ut uansett. Poenget er likevel at det nesten er en forbrytelse å ikke ha kommet seg ut denne vakre vinterdagen i januar. Tror knapt man får det bedre.

Jeg skal ikke skrive så mye om turen heller, jeg skal la bildene tale saken for meg. Det skal og nevnes at det var veldig mange blide fjes å se på Løvlia, tydeligvis mange som var trollbundet av marka. Marka var et vinter-eventyrland idag. Snøskulpturer av trær mot blå himmel. En absolutt nydelig dag i Krokskogen og Nordmarka.

Jeg gikk følgende rute: Skansebakken - Dammyrdalen - Løvlia - Storflåtan - Butleren - Langli - Fyllingen - Bjørnsjøhelvete - Ullevålseter - Sognsvann.

Å vasse over Barlindåsen

Igjen ble skiene stående igjen hjemme (nå er det riktignok et gapende hull i den ene skiskoen min, så det får være den dårlige unnskyldningen). Etter å ha vasset nede i dypet av en kløft for en uke siden ville jeg idag vasse på toppen av en rygg. Der Deledalen gir ly for vinden nede mellom åsene, ligger toppen av Barlindåsen midt i skuddlinjen for vinden som uler over ryggen. Det ligger en litt barnslig glede i det å vasse i snø til langt over anklene.

Opp i snø mot Barlindåsen.

Snøskog.

Barlindåsen er en rimelig distinkt rygg så det er ingen vansker med å finne veien over selv om stien ligger skjult av snøen og merking er ikke-eksisterende. Fram fra snøen dukker det derimot innimellom opp spor fra en tidligere vandrer over ryggen. Over ryggen hyler vinden mellom trærne. Skyene er gråe og tunge.

Mot Lillomarka i retning Sinober.

Mot Lillomarka i retning Sinober.

På selve toppen er det ingen utsikt, som ventet, men jeg vet om et bedre utsiktspunkt senere. Fra her kan man se ned mot Maridalsvannet og videre mot Oslofjorden, selve Oslo ligger litt skjult, men ikke idag. Nå er det bare gråmarka, jeg liker det jeg ser.

Nedenfor toppen.

Gul pil på toppen.

Blåmerkene dukker opp som lysende signallys midt i alt det gråe, hvite og svarte. Leder meg ned til Sandermosen. Veien til Maridalen Kirke i rett tid til bussen kommer.

Snøhylle ved utsiktspunkt på Barlindåsen.

Gråmarka.

Blått signallys på tre.

Snødekket kloppe.

Eiketreet ved Nes Gård.

Tilbake i Oslo, magisk lys over Voldsløkka.

Bilder fra skitur lørdag 9. januar

Skitur fra Hammeren over Kamphaug og Fortjern til Kikut. Fra Kikutstua videre over til Sandungseidet (ikke oppkjørte spor) og Katnosa. Valgte å ta skogsbilveien ned til Sandungseidet igjen og så videre rundt Store Sandungen og forbi Hakkloa til Kikutstua. Videre vanlig trasé til Blankvannsbråten hvor jeg tok veien til Ullevålseter. Lysløypa ned til Sognsvann.

Ved fossen i Skjærsjøelva.

Mot Fortjern mellom Rådalshøgda og Myrtjernhøgda.

Vesle Sandungskroktjern, ikke noe spor å finne, jomfrusnø.

Store Sandungskroktjern, skispor fra en annen skiløper bare.

Ved broen nedenfor Katnosa.

Utsikt over Store Sandungen.

Kjentmannsmerket: Deledalen

Det hender titt og ofte at jeg bryter ut av grensene stiene lager, noe jeg ikke er alene om heller. Poenget er at jeg som oftest ender opp med å karre meg opp, ned eller gjennom ugjennomtrengelige kratt eller åssider (morroa ligger i å ikke alltid ta fornuften fatt når man velger retning). På en av disse utbruddene valgte jeg å gå i så rett linje som mulig mellom toppen av Kobberhaugene og Vindernhøgda. Mellom disse to høydene går det et meget distinkt og bratt dalføre som jeg måtte krysse, Deledalen.

Snøhimmel.

Her gikk det før en skiløype og liten sti gjennom, faktisk så gikk den klassiske femmila til Holmenkollen gjennom denne krappe dalen. Det er nå lenge siden stien gikk der og skiløperene suste forbi. Ett stykke opp i dalen har det nå blitt satt opp en kjentmannspost for å minnes villheten som eksisterer i dalen nå og tidligere bruk. Når jeg egentlig burde legge på vei ut i marka på skiene, gikk istedet turen opp til denne kronglete dalen igjen på beina.

En bro av snø, på blåstien mellom Nordseter og Ullevålseter.

Jeg har ikke tenkt å si så veldig mye om hvordan jeg kom meg til der dalen starter. Bortsett fra at jeg startet fra Hammeren og la veien gjennom skogen hvor de blå stripene og fotspor i snøen ledet meg opp i retning Ullevålseter. Det første som slo meg var at det var overraskende mer snø enn jeg hadde ventet. Jeg fulgte der skisporet går gjennom Bjørnsjøhelvete, hørte suset fra tidligere skiturer der. Ett skispor hadde brutt opp nysnøen. Godt å ha gode sko på beina. Ved Bjørnholt stamper en elg stolt på en ås ovenfor meg (jeg rakk ikke ta fram kameraet i tide og bildet ville nok ikke blitt bra uansett). Og det er også ved Bjørnholt jeg ikke forteller hvor veien gikk videre.

Vinterland.

I Deledalen henger all snøen rimelig tungt på trærne og de bøyer seg ned mot meg, jeg må noen ganger gå lutrygget oppover. Terrenget er kronglete nok fra før, snøen gjør det ikke noe lettere. Jeg fascineres av restene av spindelvev som det har festet seg iskrystaller på, de henger som små uroer ned mot bakken. Følger bekken oppover, håper å ikke sette foten gjennom isen, det klukker under snøen. Jeg finner posten og stempler av, stopper for en pause med en kopp varm te. Stillhet.

Ovenfor Auretjern, der skiløypene fortsetter gjennom Bjørnsjøhelvete mot Kikut.

Istedet for å følge sporene tilbake og ned igjen fortsetter jeg videre opp dalen. Søkket dalen ligger i er så markant at det burde være enkelt navigasjonsmessig å finne fram, å bevege seg framover ikke like enkelt. Jeg har for øvrig bare en time på meg til solen sier farvel på himmelen, selv om man ikke ser den der oppe nå uansett. Ett grått skylag ligger over meg, små snøfnugg danser i luften.

Deledalen.

Gjennom dalen må jeg bøye meg under grener dekket av snø, som drysser lett ned i halsen på meg. Jeg må brøyte meg vei gjennom fastlåste trær i snøen. Dalen åpner seg opp og lukker seg igjen, vilt, vakkert og stygt. Snøen og steinene danner et forræderisk underlag, små feller som beina kan settes fast i. Noen ganger krysser grener og trær over den smale dalen og danner sperringer.

På vei gjennom Deledalen.

Nede fra dalen kan jeg innimellom se opp på klippene på Vindernhøgda, midt i alt det hvite lyser de nesten rødt. Store klippeblokker ligger fastlåst nede i dalen. Bekken renner konstant ned gjennom dalen, det sikreste navigasjonskortet, i tillegg til den relativt bratte åssiden på min venstre side. Bekken gjør det og kronglete, jeg må til tider krysse fra den ene siden til den andre siden av dalen. Under snøen er det ofte vått.

Ett kratt av snø.

Tiden går i Deledalen. Og jeg begynner å lure om jeg virkelig har gått feil? Slik skjer når man føler at man burde ha vært framme alt, mens det bare fortsetter videre uten stopp. Burde ha nådd den lille broen over bekken der blåstien ovenfor Lørenseter går. Tenker for meg selv at, jaja, finner jeg ikke fram så får jeg bare følge sporene mine med hodelykten tilbake. Vil bli en lang tur. Lurer litt, men jeg når frem. Den lille broen dukker opp med sin lille blå strek på nærmeste tre.

Klippene på Vindernhøgda lyser rødbrune midt i alt det hvite.

Så mens det mørkner, følger jeg blåstien tilbake igjen. Også her er det spor i snøen. Marka ligger dekket av tynt lag med snø, snø som limer seg til trærne. Noen ganger faller de ned, lager små drønn i skogen.

Nedenfor Ullevålseter er lyset på, folk på ski, folk som jogger, folk som går. Hendene er kalde, vottene er våte etter kavingen gjennom Deledalen. Skoene veier litt mer, der har det festet seg litt is og snø. En fin vassetur i skogen. På tide å ta skiene fatt...

Den lille broen ovenfor Lørenseter.

Snømønster i tre.

Vintermarka.

Ved lysløypa ved Store Åklungen.