mandag 26. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 18: Los Arcos - Larraga

Lengde: 45.0km (555.0km), tid brukt: 11:15.
Veimerking: Fraværende.
Vær: Fint, med noen få slør.


Denne dagen ble den tøffeste på Sendero Historico så langt, både fysisk og mentalt. Noe en ikke skulle tro når en ser hvor flatt landskapet ruten går gjennom er, selv om den opprinnelige etappen var av en betydningsfull lengde, i guideboken oppgitt til 39 kilometer. Jeg gikk 45. Alt for langt, men det var bare den fysiske biten av det. Den mentale kom i starten av dagen, i Los Arcos.

Åsrygger i slettelandskapet i Navarre.

Om morgenen i Los Arcos kunne jeg se pilegrimene fortsette videre på sin ferd mot Santiago de Compostela. Alt fra grupper på tre til fire, til to stykker og enkelte som gikk alene. Men selv om de gikk alene, var de aldri alene, det er alltid et fellesskap på Caminoen. Jeg måtte konsentrere meg hardt for ikke å ta sekken på ryggen og fortsette videre sammen med dem, la GR1 ligge og heller gjenoppta minnene som lå så sterkt i sinnet. Gjenoppleve lykken fra fem år siden. Det er ikke det at jeg ikke er lykkelig nå, men minnene sitter så sterkt i. I det jeg var på vei til å gå, møtte jeg på en liten gruppe med nordmenn og vi ble stående å prate litt. Det var hyggelig, de hadde gått fra Le Puy, men delte opp vandringen over flere år.

Tilbakeblikk mot Sierra de Codés, GR1 går på toppen av ryggen fra de mindre toppene til høyre og til de større toppene Joar og Laplana til venstre i bildet.

Å fortsette videre er rart og tungt. Der pilegrimene omtrent går samlet videre, går jeg fra Los Arcos i en helt annen retning, mutters alene. Bare meg alene i ensomheten. Jeg vet at jeg fra nå av igjen ikke vil møte på noen andre. Det hadde gått fint ellers, men den korte stunden blant pilegrimene har bragt meg tilbake i det sosiales favn. Foran meg bølger et lavt slettelandskap.

Videre inn i det flate Navarre landskapet.

Heldigvis så gjør utfordringene med å finne veien at jeg glemmer ensomheten for en stund. Her ute finnes det ingen merking, etter årevis med stekende sol og mangelfull vedlikehold er veimerkene bleket bort. Enkelt er det ikke, jeg må følge rutebeskrivelsen i boken, for så å måle hvor langt jeg har gått fra ett punkt til ett annet på GPS'en. Ved hvert kryss er jeg ikke sikker på hvor den rette veien går. Og i bakhodet har jeg ikke glemt at jeg igår ble sendt på villspor.

Utenfor Allo sto dette falmede informasjonspanelet for ruten, som et monument over veimerkingen av GR1 gjennom Navarre.

Heldigvis så ender jeg ikke på villspor denne gangen, jeg ender i Allo som jeg skal. Og jeg fulgte nok ruten trofast nok, selv om det ble enkelte feilsteg. Spesielt der ruten går ned mot restene av en gammel romersk villa med navn Arrellano, som ligger skjult inne i ett styggt bygg som bare er åpent i helgene. John Hayes anbefaler en mer direkte rute til Allo, han har nok rett i det.

Allo virker rufsete og slitt på meg, nesten litt fattigslig, selve informasjonspanelet om GR1 ved inngangen til småbyen har forvitret i solen, det er som at veimerkingen bevisst prøver å unngå stedet. På den ene restauranten jeg finner hiver jeg innpå en platos combinados som lunsj, det er nesten som middag å regne, en stor tallerken med pølser, egg og pomme frites.

Etter til slutt å ha funnet rett vei fra Allo kommer jeg nærmere høydepunktet for dagen, ruinene av Baigorri. Restene av kirken med tårnet kan sees til venstre, den store bygningen til høyre er det tidligere palasset.

Fra Allo skal man følge en grusvei som går i nordøstlig retning i 4km, det blir ikke så lett når man kommer til ett kryss hvor begge mulighetene fortsetter i samme retning. Jeg går såklart feil, men blir reddet av ett utsiktspunkt (mirador) ikke lenge etterpå, hvor jeg får et overblikk over landet rundt. Litt lengre borte fryser blikket mitt fast og jeg kjenner en spenning i kroppen, de falleferdige bygningene til Baigorri har blitt synlige.

Baigorri. Ruinene av kirken med palasset i bakgrunnen.

Jeg har gledet meg til Baigorri lenge, fra før jeg reiste ned til Spania, restene av en forlatt landsby som inneholder ruinene av en borg og palass fra 12. århundre og en kirke. Greven av Lerin og Hertugen av Alba er tidligere beboere av palasset. Stedet er magisk, hjemsøkt, men omgivelsene er ikke helt som jeg hadde sett det for meg. Istedet for et øde slettelandskap rundt, kunne jeg ikke langt unna se flere lagerbygninger, mens traktorer surret rundt på jordene rundt. Hvor enda mer mytisk og magisk Baigorri hadde vært, om det sto for seg selv.

Inne i ruinene av palasset.

Magisk likevel, jeg glemmer området rundt og lar meg hjemsøke av stedet. Fra midten av 1900-tallet har det ikke bodd noen her. Det gamle palasset er på vei til å falle sammen, jeg holder pusten og tar en titt inne under de brukne takbjelkene. Kirken har bare to vegger igjen etter at franskmennen rev ned de to andre for å hindre at kirken ble brukt som forsvarsverk igjen. Historien puster meg i nakken her. Man kan lese mer om Baigorri her (siden er på spansk, men det fungerer relativt greit å bruke google translate på siden).

På vei fra Baigorri etter å ha tatt beslutningen om ikke å overnatte i teltet der, en avgjørelse jeg senere skulle angre på. Hadde jeg blitt hadde jeg kunne stått her og sett på ruinene med en flammende rød bakgrunn.

Å overnatte her ville ha vært en fabelaktig og uforglemmelig opplevelse, og det var også min opprinnelige plan, men likevel velger jeg å gå videre. Noe jeg skulle angre på, men jeg føler meg ikke helt trygg her, føler meg for nærme siviliasjonen kanskje. Beslutningen blir sementert når noen unggutter farer forbi på atv. Jeg drikker opp de to boksene med øl jeg har bært med meg til kvelden, så kan jeg i det minste si at jeg har drukket øl i Baigorri. I guideboken står det at jeg skal ta til høyre når jeg kommer til den forlatte landsbyen, det høres bare rart ut, tar jeg til høyre kommer jeg til Baigorri.

Aldri har jeg vært så glad over å finne et veimerke som jeg var her, etter en lang vandring hvor jeg ble mer og mer usikker var det deilig å kunne bekrefte at jeg var på rett vei likevel.

Til Larraga er det noe mellom ti til elleve kilometer å gå, men det skulle bli lengre enn det. Når jeg ankommer småbyen er jeg så sliten at jeg såvidt stavrer meg videre. På en vei uten merking og en vag beskrivelse ble jeg mer og mer usikker på om jeg var på rett vei, og etter en stund valgte jeg å snu for å ta enn en annen vei. I horisonten hadde jeg sett en småby som passet til beskrivelsen av Larraga og den andre veien gikk i den retningen, men også den veien viste seg fort å være feil, og jeg måtte snu og gå tilbake veien jeg allerede hadde gått. Så dukket plutselig en falmet rød og hvit stripe opp av intet, tror aldri jeg noensinne har vært så glad av å se et veimerke før.

Larraga i siktet, enden på en alt for lang dag på GR1 Sendero Historico.

I Larraga farges himmelen rød og jeg gremmes enda mer, bare tanken på at jeg kunne ha fått oppleve ruinene av Baigorri med en flammende bakgrunn gjør meg småamper på meg selv. Bruker og lang tid på å finne hotellet, som til alt overmål viser seg å være et fire stjerners hotell. Det kommer til å bli en dyr overnatting, men det er det siste jeg tenker på nå. Vantro ser jeg at GPS'en viser at jeg har gått 45km idag. Etter å ha dusjet og skiftet, karrer jeg meg ned til baren og restauranten, til middag og noen veldig fortjente øl.

<- Los ArcosOlite ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

populære innlegg