tirsdag 20. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 12: Bóveda - Tuesta

Lengde: 30.2km (357.9km), tid brukt: 08:57.
Veimerking: God.
Vær: Overskyet og melankolsk, så klart om ettermiddagen.


Håpet om en dag under en klar og blå himmel kunne jeg se langt etter. Himmelen, den var grå og lå tredd ned på landskapet og åsene. Jeg hadde begynt å telle dager siden forrige klare solskinnsdag, tross alt, var jeg jo ikke i solfylte Spania? Trengte sol nå for å lade batteriene på nytt. At jeg irriterte meg litt over været som jo egentlig ikke var dårlig, var nok et lite tegn på at jeg var litt sliten. Uansett, dagens grå himmel anla bare et melankolsk slør over vandringen, som uten å inneholde det mest eksepsjonelle landskapet, var en fin dag.

Ovenfor klynger grå skyer seg mot Peña Gobia, nedenfor klynger grønne trær seg mot fjellet.

Ruten fulgte dalen fra Bóveda videre nedover, med stort sett runde åsrygger over seg. Med ett dramatisk unntak, Peña Gobia, som gjorde det den kunne for å kutte opp de lavtliggende skyene. Det var en vandring med senkede skuldre, jeg visste egentlig ikke hva jeg kunne vente meg av denne delen av ruten. Noe som bare talte til dens fordel, jeg kunne bare la meg flyte med. Det har og kanskje noe med at det blir så stille, så rolig, når skyene ligger over landskapet på den måten de gjorde idag.

Gammel dør og trapp, med fontene, i Tobillas.

Så selv med tunge skyer drapert ned over fjellsidene til Peña Gobia, koste jeg meg der gikk etter Bóveda. Jeg hadde henfalt til en slags stille ettertanke. Ruten skulle gå forbi noen gamle kunstige eremitt-huler, et sted jeg hadde på blokken min som et mulig sted å telte. Det skulle vise seg at det ikke bare var en forekomst, men tre av disse hulene. Jeg besøkte to av dem, den tredje lå litt for langt unna ruten til at jeg prioriterte å ta turen.

Inne i Ermita de San Vitores, sparsommelig interiør, bare to benker foran alteret.

Den første kom jeg til rett før den lille landsbyen Tobillas, hulene her lå skjult blant træne på en liten ås rett ovenfor stien. Ikke store, bare åpninger i grunnfjellet for regne, men store nok til å oppholde seg i trygg for vær. Den andre var tøffere. Trapper i en gjengrodd skog ledet vei til hulene mellom trær dekket av slyngplanter. Tunnelen gjennom trærne endte i en klippe, stien ledet rett mot en uthogget døråpning. Hulene er fra det fjerde århundre. Store nok til at man kan stå oppreist inne i dem. Fine teltplasser utenfor. Når jeg så tilbake mot skogsholtet etterpå, var det ingenting som tydet på hva som lå skjult blant trærne.

Stien som leder mot Cuevas del Moro, døråpnngen i klippen i enden av skogstunnelen.

Rundt dalen lå det spredte bebyggelser og grender, alle dekket over av den grå himmelen. Jeg passerte ett lite kapell, som av utseeende ikke liknet mye på ett, nesten spartansk innredet. I Pinedo var det ingen som satt og spilte sjakk på utendørsbrettet med utsikt over dalen, ingen brikker på sjakkbrettet, men en del barnåler. Noen få regndråper kom på veien over åsen til Valpuesta.

Inne i en av Cuevas del Moro-hulene.

Dette var dagens triveligste del vandringsmessig, en lettere avsidesliggende vandring gjennom et skogkledt område. Med et besøk i Valpuesta underveis, en vakker landsby med noen flotte bygninger, jeg spiste lunsj utenfor den stengte restauranten i landsbyen. Stien etterpå var av den sorten jeg liker så godt, en buktende sti litt oppe med utsikt, bare skjemmet noe av den sedvanlige piggtråden man finner her nede. Tilbake så Valpuesta ut som en landsby som lå lokalisert dypt inne i en bortgjemt dal. I horisonten kunne jeg se regn.

På vei mot Villanueva de Valdegovía fra Valpuesta, Valpuesta nedenfor.

Den stengte restauranten i Valpuesta minnet meg igjen om noe av det jeg bekymret meg mest for på turen. Å møte stengte dører der man trengte det. Overnattingssteder, men mest av alt der hvor jeg kunne få tak i mat. Jeg hadde følt på samme tanke tidligere. I Villanueva de Valdegovía fikk jeg samme følelse, stille, men så fant jeg en liten butikk som var åpen. Den stengte rett etter at jeg hadde kjøpt meg en kald cola, noe godteri og en boks med cerveza con limon sin alcohol. Alt inntatt på en stol utenfor.

Ruten mellom Valpuesta og Villanueva de Valdegovía.

Turen etterpå var ikke like fin, men jeg var i så godt humør at jeg ikke lot meg affisere av det. Monastir de Angosto skulle være et populært pilegrimsmål og ett fredfullt sted, men jeg syntes det ble noe skjemmet av det store moderne påbygget. Jeg kunne og gå idag uten å bekymre meg mye for veimerkingen, den var stort sett god, men det var en liten strekning før klosteret som bød på litt hjernetrim.

Moderne møblement er det ikke alltid snakk om i barene på landet i Spania, her fra den ene baren i Espejo.

Jeg var glad for å komme til Espejo. Merkverdig nok ligger denne lille småbyen utenfor selve ruten, men det er merket at ruten går til den. Her var ihvertfall en lokal bar åpen, nok et sted hvor tiden går litt på andre skjemaer enn hjemme, jeg elsker disse stedene. De drev også en lokal liten butikk, som de åpnet for meg, jeg trengte å fylle på med noe proviant.

Supermercado movil. En butikk på hjul, inne i en trailer.

Espejo var ikke der jeg hadde tenkt å gi meg for dagen, ville gå litt til. I Tuesta, to kilometer etter, fantes det et lite hotell som jeg hadde ringt til. Det ble nok en natt hvor jeg ikke teltet. Når jeg kom dit hadde jeg gått langt nok for dagen, rundt var det stort sett bare jorder og åkrer, jeg vil helst telte litt mer avsidesliggende og avskjermet. Solsikker paraderte langs veien til Tuesta.

Nuestra Señora de la Asunción-kirken i Tuesta.

Tuesta var en hyggelig liten landsby. Ingen butikk der, men en supermercado movil var på besøk når jeg ankom. Overnattingen var i Hotel Rural Amona, drevet av et hyggelig eldre ektepar. Språkproblemer gjorde at jeg var usikker på om det egentlig ble servert middag der eller ikke, men de ordnet det uansett. Suppe og en stor tallerken med pommes frites, egg og fiskepanetter. Ute lettet det.

<- BóvedaArmiñón ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

populære innlegg