Kjentmannsmerket: Tokerudutsikten På Tanumåsen og Gamleeika På Lauvåsen, Vestre Del Av Bruåsen og Puttmyrene

Noen ganger så dukker det opp dager hvor en egentlig ikke helt vet hva man vil eller ønsker å gjøre, de dukker kanskje alt for fort opp, man rekker ikke å planlegge eller tenke seg om hva man vil gjøre før dagen gryr og man befinner seg midt i den. Og så står man der, eller sitter, og lurer på hva man skal gjøre. Man ønsker kanskje å få seg en tur, som jeg ekstremt ofte vil, men vet ikke helt hvor. Man har jo gått så mange steder før. Sånn var det for denne dagen, kjentmannsheftet to the rescue.

På vei opp fra Emma Hjort mot Tanumåsen.

Jeg skrev for omtrent en uke siden om at jeg tok en kjentmannspost som jeg hadde gått rett forbi tidligere, sånn ble det også med denne dagen. I tankene mine for hva jeg skulle gjøre av meg på dagen, hostet jeg opp en idé om å ta noen poster i Vestmarka. Omtrent alle postene kunne jeg tatt på turen den 1. mai, da jeg vandret gjennom Vestmarka i nesten 20cm med nysnø, men heftet lå igjen hjemme.

Tokerudutsikten på Tanumåsen.

Når jeg idag la framfor meg selv en mulig tur, lå de tre postene Tokerudutsikten på Tanumåsen, Gamleeika på Lauvåsen og Puttmyrene beleilig til. Moren min skulle inn til byen, så jeg kunne få sitte på innover, hun kjørte meg til Emma Hjort. Knappe fem minutter etterpå hadde jeg stemplet av på den første posten, Tokerudsikten. Muligens en av de enkleste postene å komme til, men utsikten er bra den. Mye valuta for den korte turen.

Polarsletta eller skilt mot den. Lite polar her nå. Sti på vei fra Tanum kirke mot Ringi gård og Vestmarka.

Det er likevel litt lengre inn i skogen jeg trives best, og fra utsikten på Tokerud er det et lite stykke å gå før en egentlig befinner seg i Vestmarka. På Tanumåsen går også stiene litt på kryss og tvers, så jeg kommer ut på helt feil sted og må gå litt på en vei i et boligfelt før jeg kan gå på rett spor mellom åkrene mot Vestmarka.

Et fordums gjerde passeres på vei mot Kattås og Vestmarka.

Ovenfor Kattås er det egentlig en ganske så tøff sti ved Ringikastet, disse stiene som går på det som ligner oppbygde kjerreveier. Nesten som grønne og frodige trapper i naturen å regne. Istedet for å gå til Bruåsen om Vestmarksetra har jeg valgt å gå opp mot Grønland, og så ned derfra. 1. Mai var Grønland dekket av snø og skoene mine var gjennombløte når jeg var der. Snøen er borte nå.

Stigning opp gjennom skogen ovenfor Haugsvollen, utsikt mot fjorden.

På Lauvåsen, vestre del av Bruåsen, finner man en gammel eik. Hvor lenge den har stått der vet man ikke, men man kan anta at den har stått der ganske så lenge. Den har tatt sitt rom i granskauen, med sine 247 cm i omkrets. Gamleeika. Treet er unektelig tøft. Med våte sko gikk hjem omtrent rett forbi den forrige gang.

Bruåsen.

Jeg tror ikke jeg har tid nok idag til å ta stivalgene jeg ønsker, så jeg ser at jeg må ty til skogsbilveiene et stykke. Der det en gang var en gammel plass i marka, Tranby, tar jeg veien fatt. Det er asfalt. Hva en asfaltert vei gjør midt inne i marka omtrent er jeg usikker på, det føles feil. Den går langt inn og, trolig til Sandungen. Heldigvis byttes asfalten ut med grus på veien opp mot Kastemyr. Det er ikke den mest spennende delen av vandringen.

Gamleeika på Lauvåsen. Vestre del av Bruåsen.

Ved Butterudbonn tar jeg lunsj, rett ved siden av gammel kjentmannspost. Latinersteinen. Det var hvitt av snø rundt den når jeg tok den posten, nå er det hvitt av hvitveis. En stor gruppe med ungdommer kommer løpende forbi meg når jeg skal fortsette videre. Jeg går mot Mikkelsbonn og ser litt på klokka, nervøs om jeg når bussen ned fra Brenna.

Latinersteinen ved Butterudbonn.

Vann og myrer gror igjen, og så også med Puttmyrene øst for Svartvann og Mikkelsbonn. Kunne gått hit også på tidligere nevnte tur, men det hadde vært adskillig våtere her da. Forventer at det skal være vått her nå og. Jeg går opp mot posten på måfå og går rett på, med litt hjelp av det som ser ut som en sti. Det er stille rundt puttene, med unntak av at det har begynt å regne. Likevel, lyden av regndråper på vannet føles som stillhet, når det er fravær av all annen lyd.

Puttmyrene.

Alle postene jeg hadde tenkt er stemplet av og tatt. Nå må jeg bare rekke bussen ned igjen. Så jeg går fort på grusveien langs Svartvann, mens det regner. Og videre ned langs Syljudalen og Brekkedalen. Småløper siste delen, klokken den tikker fort. Ved veien ned fra Sollihøgda, Skoglund, så må jeg finne holdeplassen. Den er ikke rett ved der skogsbilvene kommer ned, så jeg må løpe videre langs en av sideveiene til motorveien over. Jeg ankommer holdeplassen ved Brenna fire minutter før tiden.

Ned Brekkedalen.

Bussen er forsinket....men ikke så mye.