lørdag 28. mai 2016

Kjentmannsmerket: Klemblokken Sydøst For Høykastet, Tidligere Kalt Taubanehytta

Det ligger fortsatt snø i bakkene ved Wyllerløypa, ikke mye, men det er nok til å fange oppmerksomheten. En mulighet for en slalåmens Stensaker å bryne seg på ferdighetene sine kanskje. Det er ikke vinterrelaterte ting jeg er på vei opp i Sørkedalen for å gjøre. Etter en dag på Ikea for å handle en ny benk til å putte tv'n på og stoler til spisebordet, samt ny taklampe fra Bohus, føles hodet som det sprenges. Jeg må ut.

Utsikt mot Krokskogen fra Heikampveien.

Og av og til er det få ting som hjelper bedre enn å få løpt ut alt, svette det ut av kroppen. For å spe på med enda litt mer mening, valgte jeg å ta med meg en kjentmannspost på veien, Kjeragbolten, en klemblokk på Kjeragplatået på sydsiden av Lysefjorden. Nei, jeg skal ikke løpe så langt, det er som kjent ett godt stykke unna Oslo og Nordmarka. Det finnes derimot en samme type stein ikke så langt oppe i åsen opp mot Heikampen i Nordmarka, klemblokken ved Høykastet.

Heikampveien.

Starten på den oppbygde kjerreveien ned mot Høykastet, rett vei og ikke den jeg tenkte på.

Jeg kan løpe opp dit, hoppe litt på steinen, og løpe ned igjen. For så å fortsette videre mot Sognsvann. Har gått på Heikampveien før og det er problemet. Jeg løper for langt, forbi, og videre oppover der jeg ikke skulle være. Slik går det når man litt for kjent. I heftet står det at en fin opparbeidet hestevei leder oss videre...der har jeg gått tenker jeg og løper videre. Det er ikke samme hestevei, så jeg må snu. Jeg har for øvrig aldri sett noe til den hytta de snakker om.

Skogen med små bergutspring lukker seg igjen bak meg.

En gammel og nesten råtten bro midt i en mørkeste eventyrskog.

Når jeg vet at jeg var på feil hestevei, er det ikke så vanskelig å finne hvor jeg egentlig skulle. Det skal jeg ikke skrive om her. Istedet skal jeg skrive om at jeg forsvinner ned i en eventyrskog over en gammel bro hvor plankene har startet forråtnelsesprosessen. Tau leder meg videre ned.

Tau er hengt opp for å frakte kjentmannsjegere trygt ned en liten kløft.

Klemblokken ved Høykastet tror jeg kanskje er en av de tøffeste postene i gjeldende hefte. Dette er en eggformet stein som er kilt inn i en bergsprekk, altså på lik linje med sin ekstremt mer kjente steinbror på Kjeragplatået. En kan klyve ned og gå under steinen, og håpe på at det ikke er dette øyeblikket den finner det for godt å falle ned.

Klemblokken ved Høykastet sett ovenfra.

Det er veldig populært å stå oppå Kjeragbolten, men det er ingen til å ta bilde av meg hvis jeg skulle stå på Høykastbolten. Eller ta bilde av meg hvis jeg faller ned fra den i forsøket, eller den faller ned i forsøket. Så jeg lar det være. Jeg gjentar, dette er en kul kjentmannspost.

Klemblokken sydøst for Høykastet, tidligere kalt Taubanehytta.

Nedenfor Høykastbolten, ingen til å ta bildet på toppen av det, så tok et bilde selv nedenfor.

Det er ikke så spennende å høre om resten av løpeturen, men den var fin. Jeg endrer planen, grunnet tiden, til å løpe om Smedstua til Tryvann istedet for om Studenterhytta. Noen telter ved Lille Tryvann. Vannet er stille, det store og. Det ligger fortsatt snø i bakkene ved Tryvann. Løper ned mot Lorttjern og så gjennom skogen til der Måneskinnsløypa tar meg ned til Sognsvann.

Hvor det er folk over alt, som vanlig. Lyden av høy musikk fra andre siden av vannet. Stillheten forsvant ganske så fort.

Ved Store Tryvann på tilbakeveien til Sognsvann.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

populære innlegg