Høyde (start / slutt / høyeste): 250moh / 1815moh / 1815moh.
Vær: Blå himmel om morgenen, så overskyet, klart igjen om ettermiddagen.
Fra Beycik kan vi speide opp mot de nakne fjellsidene til Tahtalı Dağı og idag klatrer ruten opp til et pass nedenfor toppen, det høyeste punktet på ruten om man ikke går om Phaselis og Tekirova. Ved å overnatte her i Beycik har vi igrunn hoppet over en seksjon av ruten. Melike velger den pragmatiske løsningen og fortsetter videre herfra da den Lykiske Veien passerer rett forbi landsbyen. Selv må jeg komme meg tilbake til Ulupınar, det løser seg med at Galip (eieren av hotellet) kjører meg ned for en liten sum.
På vei opp tilbake til Beycik igjen fra Ulupınar. I bakgrunnen har det allerede begynt å danne seg skyer over toppen av Tahtalı Dağı.
Jeg har latt sekken ligge igjen på hotellet, det og at ruten for det meste går på greie skogsveier gjør at det går raskt opp fra Ulupınar. Innimellom gjør imidlertid ruten små avstikkere på stier, et par av dem bratte av seg og. På vei oppover er det mest fascinerende det å se hvordan skylaget former seg ovenfor Olympos-fjellet. Det er en klar blå himmel og skyen som danner seg ovenfor fjellet ser ut som å dukke opp fra intet, den utvider seg sakte i omfang på min ferd tilbake til Beycik. Et liten sky er også på vei til å dannes ovenfor Musa Dağı, det mest prominente fjellet i horisonten bak meg.
Utsikt tilbake, husene i Ulupınar kan sees spredt nedenfor og i bakgrunnen Musa Dağı.
På et sted har beboerne i Beycik omdirigert ruten slik at den går igjennom landsbyen og ikke utenom den. Jeg tenkte først ikke noe over det, men når jeg ender ut på veien som går gjennom landsbyen forstår jeg at jeg ikke lengre er på selve ruten. Varsellampene burde nok ha lyst når jeg gikk forbi en liten strekning med en overflod av røde kryss og piler som peker videre langs skogsveien. Den opprinnelige ruten regner jeg med at tar av fra skogsveien der, jeg velger likevel å ikke gå tilbake.
Tilbake på Nara Resort blir jeg godt mottatt igjen, de tilbereder en lunsj til meg som jeg får innta ute i deres private del av hotellet. Samtidig med at vertskapet jobber med å veie og fordele innhøstet frukt i poser. Selve toppen av Tahtalı Dağı er nå ikke lengre synlig bak skyene.
Ovenfor Beycik, nedenfor Olympos. Ruten går gjennom et tidligere tømmerhogst-felt, fjellet innhyllet i skyer.
Turen opp til Beycik igjen var fin, men det er stigningen opp etterpå jeg har størst forventninger til. Ovenfor landsbyen kan man tydelig se hvor ruten går, før den forsvinner inn i trærne nedenfor passet mellom Olympos og Danışman Tepe. Ett eller annet sted oppi der er nå Melike, hun har et forsprang på meg. Bak fjellene velter det nå fram skyer og de har ikke en positiv farge. Vil det komme til å regne? Tordne? Jeg håper ikke det, selv om det tørre landskapet jeg går i kunne trengt det.
Yayla ved Emzik Çesme. På et lite skilt utenfor hytta sto det at det var drikke til salgs her, men det var ingen tilstede.
En klar årsak til at man kan se ruten så tydelig er tømmerhogst. Og ruten følger skogsveiene brukt til å frakte tømmeret ned. Noe av det første som slår meg er at her er alt kuttet ned, det ikke noen stygge og halvlange stubber som står igjen, som jeg er vant med hjemmefra. I tillegg gir hogsten meg en uhindret utsikt bakover når jeg går oppover. Skyene har inntatt sine posisjoner over meg, men over havet er det fortsatt blå himmel, Moses-fjellet ser betydelig lavere ut herfra.
Mørke skyer gir en dramatisk utsikt fra fjellsidene til Tahtalı Dağı ovenfor Emzik Çesme.
Når jeg forsvinner i skogen møter jeg etterhvert på en gedigen hund. Den virker ikke aggressiv derimot og ser mer ut til å ville føre meg til ett eller annet sted, den lunter foran meg og titter jevnlig tilbake som for å sjekke at jeg fortsatt holder følge med den. Har ikke så mye valg, den følger samme rute oppover som jeg. Inntil et skilt med 'The Lycian Way' i rød skrift peker i en annen retning. Hunder bryr seg ikke så mye om menneskelige skilt.
Ved Emzik Çesme, for øvrig den siste vannkilden før passet, er det en stor yayla hvor bøndene også har sett en mulig inntektskilde i vandrerne som passerer. De selger drikke og diverse krimskrams fra en liten hytte, men det er ingen der nå. På sidene til Culture Routes in Turkey var det en advarsel om at en fyr hadde satt opp en provisorisk kiosk nedenfor Olympos og solgte dyre drikkevarer, etter sigende skulle han nekte folk å telte i nærheten. Har en liten anelse om at dette er nevnte sted.
Rett før det høyeste punktet på ruten dukker skråningen opp mot Olympos-fjellet opp, som en gigantisk steinrøys. Man kan skimte der stien opp til toppen går.
Etter seteren blir det fort brattere og utsikten mer dramatisk under de mørke skyene. Ruten går så opp gjennom en nydelig sederskog mens tåken sakte siver ned blant trærne og omslutter meg. Ikke langt unna passet, Erenkolu Gediği, tar jeg overraskende igjen Melike. Selv om jeg går raskere hadde jeg ventet at hun allerede var oppe eller hadde fortsatt videre. Før passet tynnes både trærne og tåken ut, jeg kan se den åpne fjellsiden som går opp mot toppen av Tahtalı Dağı ovenfor oss. Den ser ut som en gedigen steinrøys.
Erenkolu Gediği, dette passet er det høyeste punktet på den Lykiske Veien hvis man ikke velger å gå kystruten om Tekirova. Det bare på denne korte strekningen at ruten over fjellet befinner seg over tregrensen. Ruten går ned igjen rett før klippen med trærne i midten av bildet.
Vi kommer til passet, dette er den eneste delen av ruten over fjellet som ligger over tregrensen. Noen vannkilder finnes det ikke her, men det er flere gode plasser å sette opp et telt på, i gresskledde fordypninger nedenfor skråningen opp mot Olympos. Der vi setter opp våre telt har noen fra før laget et bra ildsted, med trestammer man kan sitte på ved siden av, det er en utmerket plass. I en annen fordypning litt bortenfor er det også noen andre som sitter, men de pakker sammen og forsvinner ikke lenge etterpå. Vi kan høre flere stemmer et stykke unna, der en stor gruppe med både voksne og barn holder til.
Mens vi er på passet skifter været kontinuerlig, når vi ankom lå skyene høyt over oss. Etterpå letter det og blå himmel fargelegger ovenfor, før skyer igjen driver inn over fjellet. Som skyene så driver også folk forbi, de kommer vandrende ned fra toppen, den store gruppen pakker sammen og driver videre. Bare vi blir igjen til slutt. Vi sanker ved til kvelden.
Utsikt fra stupet i enden av passet. I midten av bildet kan man se husene i landsbyen Yayla Kuzdere.
Lengre borte slutter passet i ett bratt stup, når skyene er borte bretter landskapet nedenfor seg ut. Langt nede ser jeg hvor Likya Yolu fortsetter videre, kan se husene til neste landsby på ruten, Yayla Kuzdere. Vi kunne nok ha nådd å gått opp til toppen idag, men det hadde vært litt lotto om vi hadde fått utsikt eller ikke.
Trollsk stemning om ettermiddagen når skyene driver forbi sedertrær og andre trær på passet.
Istedet nyter vi tiden her på Erenkolu Gediği som passet heter, omkring oss står disse fascinerende og flotte sedertrærne. Når mørket begynner å vise tegn til sin ankomst fyrer vi opp bålet. Rundt oss er det stille, det knitrer fra bålet. Vi deler på maten vi har bragt med oss opp. Melike spøker med at jeg burde ha gått opp til toppen for å kjøpe meg en øl på restauranten der, det har ikke gått ubemerket hen at jeg liker å ta meg en kald efes etter endt vandring.
Etter denne flotte dagen kan jeg vel tilfreds krype inn i teltet, og her oppe vil ikke varmen fra lavlandet plage meg heller. Selv med bålet varmende måtte jeg ta på meg litt mer klær om kvelden. Imorgen venter Olympos.
Teltplassen på Erenkolu Gediği.
<- UlupınarTahtalı Dağı / Mount Olympos ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar