Trollsteinen / Bjørneskallen.
Utsikt fra Tømmerås, Ski kommunes høyeste punkt, 313moh.
Øynene vendt bort fra det kalde nord, i dette tilfellet Nordmarka hvor det fortsatt er snø, ligger de bare skogene i Østmarka og lokker. Jeg hopper av Enebakk-bussen ved Krokhol, men det er ikke for å spille golf jeg har pakket sekken for. Herfra går min sti inn i Østmarka, mot Tømmerås og det høyeste punktet i Ski kommune, som bare ligger på min vei siden første post jeg har tenkt å gå til ligger i nærheten. For nedenfor åsen ligger det en diger flyttblokk som de lærde strides om er hodeskallen til en bjørn eller ett troll. Jeg klyver gjennom gapet på hodeskallen og klipper av første post for turen. Vi får kalle det ett bjørnetroll.
Ett enslig tordenvær over Fjellfugleleiken.
Jettegryta ved Fjell.
Utsikten fra Tømmerås har ikke endret seg siden jeg sist var her, det også i relasjon til et besøk til en jettegrytte. Man skal ikke høyt opp her for å kunne speide langt (313moh). Siden jeg ikke helt er ferdig med skisesongen føler jeg, selv om jeg nok er det, det passende å følge der skiløypa går videre fra Tømmerås mot neste post. Jeg aner fred og ingen fare der jeg plasker over Fjellfugleleiken, da ett enslig, men kraftig tordenskrall buldrer over meg, er det bjørnetrollet som har våknet til liv mon tro.
Kveldsstemning ved Svartoren, månen speiler seg i det klare og stille vannet.
Om det er bjørnetrollet som har laget jettegryta ved Fjell har forduftet i mytenes tåke, men gryta er stor og har tatt ett kraftig jafs av berget. Klipp nummer to unnagjort. Den årvåkne leser vil nå være klar over at jeg bare har vaket litt innenfor Østmarkas grenser, så det er på tide å bevege seg innover. Siden jeg var sein avgårde begynner kveldstimene å melde sin ankomst, jeg ankommer sørenden av Svartoren og tar stien på vestsiden innover på jakt etter et fredelig sted å tilbringe natten ved.
Morgenstund i fjellduken ved Svartoren.
Er det noe vi ikke går tom for her i Norge så er det skog, som her brer seg ut nedenfor tårnet på Kjerringhøgda.
Den finner jeg rett før trekkflåten over vannet, på en liten halvøy. Mens mørket har begynt sin nedstigning, tar jeg de kulinariske opplevelsene til nye høyder med min Real Turmat Lammegryte. Stillheten nytes mens det ryker fra koppen min, månen speiler seg i Svartoren. Teltet ble droppet, for morro skyld tok jeg fjellduken min istedet. Spent på hvor varm jeg blir i løpet av natten, når jeg kryper inn i den merket jeg kulden. Froskene / paddene kvekker fra vannet.
Et ensomt skikryss på Børtervann, som minnes dagene isen og snøen lå på vannet.
Når jeg titter ut av duken er det til blå himmel med noen skyer, natten har vært god og varm. Jeg tar meg god tid om morgenen, før jeg beveger meg videre via trekkflåten over Svartoren. Det merkes at det nå er et halvt års tid siden jeg sleit rundt med en tung sekk på ryggen sist, så det går litt seigt oppover mot Kjerringhøgda fra Bysetermåsan. Når jeg sto på toppen av Bislingen forrige søndag kunne jeg se utover Nordmarka og fortsatt se store felt med snø, fra tårnet på Kjerringhøgda er det ikke noe annet enn bar skog å se. Bortsett fra i horisonten, der er det snø på toppene, på Norefjell av flere.
Sopp på trærne inne i skogen ved Kåterudmåsan.
Begrepet natursti morer meg litt, for hva om noe er ikke de blåmerkede stiene i marka eller de t-merkede stiene på fjellet da enn naturstier? Ikke ifølge skiltet jeg kommer til rett før Øvresaga, der skiltes det vekk fra den blåmerkede stien med 'Natursti'. Jeg følger den såkalte naturstien videre, forskjellen er at denne stien er merket på en annen måte og har små plaketter med informasjon om floraen rundt, men plakettene er menneskeskapt og er ikke en naturlig del av naturen. Tolk det som du vil (jeg har dog ikke noe imot disse stiene som er til for å lære).
Kåterudmåsan, slipplass i Østmarka.
Balansegang på improviserte klopper.
Ved Bøvelstad spiser jeg lunsj utenfor DNT hytta, lar sekken bli igjen i hytta når jeg begir meg mot neste kjentmannspost, har returbillett. Skal finne åstedet for de siste flyslippene i Oslomarka under siste verdenskrig, med betegnelsen Akeleie. Natt til 24. april 1945 kom det to slipp fra to fly med 26 kontainere og 4 pakker med våpen, ammo og annet utstyr. Stedet bærer intet navn på kartet. Jeg roter litt med orienteringen først og havner tilbake på stien igjen, før jeg slår rett kurs og befinner meg nedi myra. Tøff myr, en kan bare ane hvordan det måtte være å stå her under krigen med lys fra fakler og bål mens men ventet på durene fra flyene som nærmet seg med sin last. Andre tider.
Å nyte stillheten ved Tonevann etter å ha kokt opp vann til en kopp med varm te.
Det har gått noe tid siden jeg forlot Bøvelstad, og det kommer noen dråper fra himmelen når jeg er tilbake. Gjengen som satt utenfor når jeg gikk har trukket inn, jeg lemper på sekken igjen og trer nok en gang inn i naturreservatet. Det lille av regn som var slipper fort taket. Jeg har ingen idé om hvor jeg kommer til å slå leir, tanken var i retning Røyrivann eller Mønevann, men når jeg kommer til Tonevann sier jeg meg fornøyd. Himmelen har pådratt seg en nydelig kveldsfarge.
Kveldsstemning ved Tonevann.
Alene er jeg ikke, rundt omkring vannet står det telt, små stemmer flyter over vannet. Jeg koker et minne fra Korea-turen til middag, nudler med ris og skinke. Skyene glir sakte over vannet, i lag med mørket. Stemningen er det lite å si på. Når mørket har lagt seg, lyser det fra min lille lanterne. Kryper inn under duken igjen for natten.
Kveldsstemning ved Tonevann.
Søndag morgen er kjøligere enn gårsdagen, fler skyer på himmelen. Rundt meg begynner telterne også å våkne til liv. Setter kursen for Vangen når jeg går. Nyter at dagen blir varmere. Og er litt forbauset over hvor stor forskjell det er fra Nordmarka og Østmarka når det gjelder snøen. Innimellom er det noen små flekker med snø, omtrent bare på størrelsen med foten min. Ved Sandbakken spiser jeg en kanelbolle mens hønene klatrer på bordene, det markerer igrunn slutten på turen min. Fra Sandbakken er det bare vei å gå igjen, ned til hovedveien. Hvor bussen tilbake til Oslo kjører forbi meg, men er så snill å vente mens jeg prøver å løpe fort med en tung sekk på ryggen.
Bart i Østmarka.
Inne i Østmarka lusker fortsatt bjørnetrollet på myrene ved Kåterudmåsan etter å ha drukket av jettegryta. Eller var det trollbjørnen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar