Høyde (start / slutt / høyest): 770moh / 900moh / 1567moh.
Vær: Sol og blå himmel, så tåke, lett regn og surt.
Sobaeksan er lagt bak meg og idag trer jeg inn i en ny park, Taebaeksan. Taebaeksan lover som Sobaeksan også med en vandring i ett åpent landskap. I tillegg byr ruten på en mulighet for å oppleve de litt mer spirituelle aspektene av kulturen her i Korea, da den passerer tre altere på sin vei gjennom den provinsielle parken. Som lovet kjørte eieren av minbaken meg tilbake til passet igjen om morgenen, men jeg var ikke alene om å bli kjørt opp. En annen vandrer er ute i samme ærend som meg.
Seobyeokri om morgenen, til venstre restauranten jeg spiste middag i igår.
Solen har ikke helt stått opp idet jeg forlater Doraegijae, samtidig som en gruppe med syklister gjør seg klare til å sykle stien jeg kom ned fra igår. Klar blå himmel, jeg slår lag med solen oppover, etterhvert skinner det fra strålene gjennom bladene på trærne, og forventningene mine stiger nå med samme takt. Stien gir derimot aldri slipp på sin beskyttende kappe av trær. Det er en jevn stigning i starten, men som øker i helningsgrad opp til Guryongsan (1344moh), fjellet av de ni drager.
Det er lite spor av drager på Guryongsan, selv om de rødlige fargene på trærne bærer likhet med fargen på drageild. Nedenfor toppen finner jeg et lite treskur med tak av bølgeblikk litt utenfor stien, som er en av de mindre forseggjorte sanshingakene jeg har sett på turen. Inne i det skuret er det en tablett av tre pakket inn i hvitt papir, noe som signifiserer at det er en gammel konfusiansk måte å nedfelle ånder på. Den andre vandreren som satt med opp til Doraegijae tar meg igjen ved Chadolbegi (1200moh), mens jeg spiser lunsj.
En slitt og lite forseggjort sanshingak nedenfor Guryongsan.
Det er et væromslag i luften og nå kommer skyer rullende raskt inn over himmelen. Jeg nærmer meg området med de tre alterene, og jeg ser landskapet forsvinne i tåken sammen med forventningene. Humøret mitt tar støyten for det.
I Sobaeksan klarte jeg å hente meg inn igjen og fikk en flott opplevelse av det. Nå klarer jeg ikke det og får lide for det. I frustrasjon sparker jeg til en stein, selv om den ikke har gjort meg noe. Skuffelsen over nok engang å gå i ett område hvor jeg hadde sett fram til å speide utover ett åpent landskap ble nok for stor. Og i mitt sinnelag nå klarer jeg ikke å se at det egentlig er ganske så tøft her og nå. Selv om jeg har hatt en hviledag er jeg nok mer sliten enn jeg tror.
Hadan-alteret. Det nederste av de tre alterene i Taebaeksan provinsielle park. Trærne forsvinner sakte inn i tåkehavet, noe som låner en ekstra mystikk til stedet.
Små regndråper danser i tåken, forvridde og knudrete barlind-trær danner groteske skapninger i det begrensede synsfeltet. Passerer toppen av Busobong (1546moh) før jeg selv forsvinner på feil sti. Etter å ha spolt tilbake, er jeg på rett vei igjen. Jeg kommer til det første alteret, Hadan, innhyllet av tåke og mystikk. Alteret kalles bare for det lave alteret (Hadan), da det originale navnet på alteret har gått tapt med tiden. Forsprekne stemmer forsvinner i skylaget.
Cheonjedan-alteret på toppen av Janggunbong.
Fra Hadan fortsetter ruten opp i skyene mot Janggunbong og Cheonjedan på en tretrapp. Cheonjedan, helligdommen til den himmelske seremoni, er et imponerende alter på toppen av et fjell uten utsikt. Jeg er ikke lengre alene i fjellet. Her er det en jevn strøm av vandrere som kommer for å besøke alteret, både for bare å se på alteret og for å gjennomføre små ritualer. Ved Janggundan, den voktende generalens alter, sitter det en figur kledd i en blå regnfrakk bøyd over et ritual på alteret. Janggundan er det høyestliggende alteret av dem, på 1567moh. Eksakt hvor gamle disse alterne er vet man ikke, men man mener de er fra Silla-kongerikets tid, altså mer enn 1000 år gamle.
En enslig skikkelse sitter og ber i Janggundan-alteret, det høyestliggende av de tre alterene.
Nedenfor Janggunbong med sine altere ligger Manggyeongsa, ett av de høyestliggende templene i Korea. Jeg har lyst til å se om jeg kan få overnattet på tempelet, så jeg går ned i tåkehavet til lyden av vedlikehold fra bygningene. Stedet er svøpt inn av skyene. Det er surt i de grelle slørene. Jeg spør en jeg møter om det er mulighet for å overnatte her. Som svar får jeg en god og en dårlig nyhet, jeg kan overnatte her, men det er en to timers tur ned og opp igjen for å få betalt for oppholdet. Hvorfor jeg ikke kunne få betalt der forsto jeg ikke.
Jeg velger å gå videre istedet, noe jeg skal komme til å angre bittert på senere. Jeg mister en kanskje unik opplevelse, å overnatte i et tempel her. På den andre siden så vet jeg at jeg er sliten, og at å bruke ekstra krefter nå ikke er så lurt. Så i det gufsete været passerer jeg nok engang Cheonjedan og Janggundan, og de spøkelsesfilm-aktige trærne.
Manggyeongsa-tempelet, ett av de høyestliggende templene i Korea.
Etter å gått nedover uviss om jeg er på rett vei, kommer jeg til ett kryss der det går en bratt sti ned til Yuilsa-tempelet. Jeg lar sekken ligge igjen oppe ved krysset og går ned til nonneklosteret, som ligger fint til under en dal preget av høstlige farger. Stedet virker øde og forlatt, ikke en sjel å se. Videre på Baekdudaegan øker humøret mitt en del når jeg kommer ned under skydekket og kan klatre ut på noen klipper og nyte litt utsikt igjen. En stripe av eiendommelig lys fanger inn fjellene som strekker seg i horisonten i en slags solnedgang.
Manggyeongsa-tempelet omkranset av tåkehavet.
Når jeg ankommer Hwabangjae er jeg sliten. Der er det først ikke noe ledig rom på minbaken til Eopyeong Hyugeso, men når jeg gestikulerer at jeg da vurderer å gå videre og legge meg i teltet istedet, ordner de på ett magisk vis ett rom til meg likevel. Hvordan aner jeg ikke. Jeg må nok ha sett sliten og oppgitt ut, så de har vel tenkt at de måtte ordne noe. Jeg er uansett takknemlig.
Ett koreansk barlindtre på ruten ned mot Hwabangjae.
Så faller dagen sammen, når jeg sjekker telefonen viser det seg at Mr. Cho har prøvd å ringe meg åtte ganger. Når jeg ringer han opp, viser det seg at han og kona er på Manggyeongsa og venter på meg. De har kjørt helt fra Gimcheon for å møte meg og gi meg noen klær. Hadde jeg bare visst det, jeg legger på med veldig dårlig samvittighet. De vil komme hit istedet.
Yuilsa-nonneklosteret.
Jeg spiser så middag, bibimbap som smaker utrolig godt nå, på restauranten. Etterpå blir jeg invitert på mer mat (kylling og pajeon) og soju av noen arbeidere på kontoret deres ved siden. Det går i gebrokkent engelsk, men vi prøver å kommunisere så godt vi kan. Mr. Cho og kona kommer mens jeg sitter sammen med dem. Det blir ett kort og hyggelig gjensyn, han er i godt humør på tross av det som har skjedd, før de kjører den lange veien hjem igjen. Jeg sitter igjen med ett lass med epler, en fleecejakke, en lang ullunderbukse og fortsatt dårlig samvittighet.
Jeg gir noen av eplene til gjengen på kontoret, som kaster seg over dem. Så går jeg til rommet mitt, ringer hjem for litt moralsk støtte og går så til sengs etter nesten å ha duppet av flere ganger. For en dag.
En stripe av eiendommelig lys under ett hav av skyer.
<- DoraegijaePijae ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar