Nok en spennende dag ligger foran meg. Fra Bergeries de Vallone går GR20 opp mot Refuge de Ciottulu di I Mori. Ovenfor der troner Paglia Orba, det tredje høyeste fjellet på Korsika, og Capu Tafunatu, med sitt øye som iakttar deg i det du klatrer opp mot den høyestliggende hytta på ruten.
Fint vær om morgenen når jeg forlater Bergeries de Vallone. Oppholdet på herberget her var et av turens aller beste.
Det er en flott morgen, fjernt fra tristessen som lå over fjellene for bare noen dager siden. Forbi herberget passerer det nå jevnlig vandrere som kommer ned fra Refuge de Tighjettu. Jeg legger meg inn i køen av folk og dras med inn i skyggene til skogen. Første del av turen er en hyggelig vandring gjennom skogen forbi Ravin de Paglia Orba og så opp langs Ruisseau de Foggiale. Innimellom er det åpninger hvor man kan nye utsikten nedover dalen i retning Calacuccia og Albertacce, over trekronene troner Paglia Orba.
Paglia Orba tronende høyt over stien.
Så tynnes trærne ut og det indikerer at man har begynt stigningen opp mot Bocca di Foggiale. Gradvis blir utsikten enda bedre og man får se mer til den kunstige innsjøen Calacuccia. Det er bratt opp, merker det noe i knærne. Jeg speider forgjeves etter mufflon, i guideboka så står det at disse sky dyrene ofte kan bli sett gresse langs fjellsidene til mastodonten av et fjell ovenfor meg.
Stigning opp mot Bocca di Foggiale, bratt opp. Flott utsikt.
Vinden slår inn over meg med stor kraft idet jeg kommer opp til Bocca di Foggiale. Øyet i Capu Tafunatu stirrer undrende ned på meg høyt der oppe fra. Bakover kan en ikke gjøre annet enn det enn gjør så ofte her, nemlig å nyte utsikten. Snur jeg meg så kan jeg følge stien rundt grønnkledte åser.
Jeg fortsetter oppover langs gresset og så kan jeg se ned på Refuge de Ciottulu di I Mori. Dette er den høyesteliggende hytta på GR20, som ligger på 1991moh. Å overnatte her i telt på denne tiden vil nok være kaldt. Hytta er faktisk den hyggeligste hytta jeg her vært innom så langt på GR20. Det er fin steinhytte, og det er faktisk hyggelig innenfor dørene og. Terrassen utenfor har en flott utsikt ned mot Golo-dalen nedenfor. I horisonten strekker det seg fjell på fjell.
Utsikt nedover dalen i retning Calacuccia og Albertacce.
Planen nå er å slappe litt av før jeg skal angripe nevnte mastodont ovenfor hytta, nemlig Paglia Orba. Fjellet skal være mer utfordrende å klatre opp til enn Monte Cinto. Jeg bestiller en omelett med skinke til lunsj. Så trer jeg på meg fjellklatrer-hatten og setter på vei opp mot det tredje høyeste fjellet på øya.
Bocca di Foggiale.
Nede ved hytta igjen bestemmer jeg meg for å bli værende der. Knærne er slitne og Castel di Vergio frister ikke. Ett nytt opphold ved en skistasjon rett ved siden av en vei er ikke det jeg ser etter nå. Så jeg finner meg en fin teltplass og legger alt til rette for en kald natt. Skyer driver inn over fjellene.
Fra terrassen på Refuge de Ciottulu di I Mori. Flott utsikt over Golo-dalen, som danner starten på morgendagens etappe.
Et helikopter flyr over hytta før det tar en runde langs fjellsidene og forsvinner inn i skyene, sakte stilner lyden. Redningshelikopter mon tro? Golo-dalen kan nå sees igjennom et tynt slør. Med solen skjult bak skyene blir det merkbart kaldere med engang. Paglia Orba er i likhet med solen også skjult for øynene.
Noen andre på hytta hadde tatt turen opp til øyet i Capu Tafunatu, jeg angrer en del på at jeg ikke gjorde det og. Knærne mine gjør ikke det, og på det tidspunktet det var aktuelt var jeg fortsatt usikker på om jeg skulle bli værende eller fortsette mot Castel di Vergio. Senere på kvelden så ser det ut som det ryker fra Tafunatu, da tette skyer blir blåst gjennom hullet i fjellet. Kanskje er det tåke fra Valle Nebbia som driver gjennom Tafunatu's åpning.
Opp mot Capu Tafunatu (til venstre i bildet) og Paglia Orba. Col de Maures til høyre i bildet, bak den mindre toppen ligger selve toppen av fjellet.
Mørket senker seg og det blir kaldt ute. Bekmørkt også. Inne er det et lystig lag, lokale folk virker det som. Folk ellers har gått og lagt seg, tidlig som vanlig. Senere på turen gikk det ellers rykter om kvelden før her, da hadde det vært ekstra lystig her. To stykker hadde visstnok falt ut av overkøyene i sovesalen og havnet på gulvet. Noen hadde kastet opp. Glad jeg ikke var her da.
Teltplassen min ved Ciottulu di I Mori.
Kanskje det forklarer hvorfor gardien'en på hytta virket veldig grumpy. Senere skal jeg ha blitt fortalt at han ikke er så veldig begeistret for utlendinger. En kan da stille seg spørsmålet om valg av arbeidsplass. For ved å ta seg jobb som gardien på en hytte langs GR20 er det to ting man blir nødt til å hanskes med, det er å møte på mennesker og at mange av dem garantert vil være utlendinger.
Refuge de Ciottulu di I Mori.
Utover det så var det et fint opphold på hytta. Den ligger som sagt fantastisk til. Middagen var ikke så verst og det var koselig inne. Jeg hutrer litt når jeg kryper inn i soveposen, en kald natt venter meg. Jeg er veldig fornøyd med å ha klatret opp til toppen av Paglia Orba og all verdens kalde netter kan ikke gjøre noe med det.
Det ryker fra øyet i Capu Tafunatu. Drivende skyer blir presset gjennom hullet i fjellet og danner en illusjon om at det ryker fra fjellet.
<- U VallonePaglia Orba ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar