Jeg ruller mer ut av teltet enn jeg går ut av det. Og får en brutal start på dagen med et besøk på toalettet, man bruker mer krefter på toalettene langs GR20 enn man bruker på vandringen. Frokosten ligger som før pakket og klart til meg inne i hytta.
Passerelle de la Spasimata.
Agnes på vei over hengebroen. Det var ikke mye vann igjen i elven nå, sent i august.
Agnes på vei over hengebroen. Det var ikke mye vann igjen i elven nå, sent i august.
Gardien'en på hytta meldte igår om at det var meldt om storm idag, så jeg setter avgårde tidligere enn igår. Typisk for været her nede er at skyene og dårlig vær som regel kommer senere på dagen. En time etter å ha forlatt hytta kommer jeg fram til hengebrua som går over Ruisseau de Spasimata og jeg vet at jeg nå står foran høydepunktet for dagen. Oppstigningen over Spasimata steinblokkene opp mot Bocca a i Stagni.
Det er så lite vann i elven nå at man likesågodt kan gå over den for å komme til den andre siden, men hengebroer er gøy så jeg stiller meg i den lille køen som er for å gå over. Det er skyet over passet høyt der oppe. Så starter stigningen opp Spasimata dalen.
Spasimata steinblokkene. Opp og over de massive steinblokkene bukter stien seg oppover mot Bocca a i Stagni. Lag på lag med granitt.
Stigningen opp går over Spasimata steinblokkene og her er det festet kjettinger langs store deler av strekningen. I regnvær blir steinene fort veldig glatte og enkelte steder blir til dødsfeller der man risikerer å falle ned i avgrunnen ved siden om man skulle gli. Nå er det imidlertidig helt tørt og kjettingene er det ikke bruk for. De blir brukt likevel, ikke alle vandrere er like fortrolig med å gå oppover steinblokkene. Avgrunnen ligger truende på den ene siden for stien.
Utsikt ned mot Spasimata kløften.
Steinblokkene ligger som legoklosser oppå hverandre ovenfor elven.
Steinblokkene ligger som legoklosser oppå hverandre ovenfor elven.
Det er tøft oppover. Steinblokkene ligger lag på lag, som en steintrapp for kjemper oppover mot passet ovenfor. Midt i dalen bryter kløften igjennom med elven rennende nedenfor. På våren vil det nok være en heftig elv rennende nedover. Nå er det bare stille, et stille ekko fra fortiden.
Et helikopter bryter stillheten, lengre ned i dalen kommer det flygende opp mot Carozzu med materialer. Jeg tar igjen Odd og Gro, det andre norske paret som jeg har møtt, på veien oppover. Vi tar en felles pause mens vi nyter utsikten tilbake.
Lac de la Muvrella. Etter å ha klatret opp alle steinblokken på veien hit kunne jeg ikke dy meg for å ta et bad. Kaldt, men forfriskende.
Oppe ved Lac de la Muvrella er jeg ferdig med Spasimata traversen, men ikke ferdig med stigningen. Det er fortsatt bratt opp mot Bocca a i Stagni. Men før det så tar jeg meg et bad i vannet. Vannet kan ikke defineres som veldig klart, ei heller er det veldig varmt. Forfriskende er det likevel etter å ha svettet meg opp steinblokk på steinblokk. Muvrella betyr foresten mufflon på fransk.
Utsikten ved Bocca a i Stagni (2010moh) er som ventet, fantastisk. Og nå har Monte Cinto krypet helt inntil oss. Jeg vender blikket der Cirque de la Solitude ligger og venter på meg. Vender jeg blikket nedover går det bratt ned, langt der nede ligger den gamle skistasjonen Haut Asco. En bilvei leder opp dit og jeg kan se biler stå parkert ved siden av hotellet. Sivilisasjonen venter, det går et lite sukk i meg. En forstår at mange velger å gå den gamle ruten til GR20 som omgår Haut Asco.
Utsikt tilbake fra Bocca a i Stagni. Lac de la Muvrella nederst til høyre, Calvi i horisonten øverst til venstre.
Etter en lang (og bratt) nedstigning setter jeg foten på asfalt. Jeg møter franskmennene igjen for en øl og en omelett til lunsj ved restauranten til hotellet. Det er sivilisasjonen, men den bringer med seg god mat i det minste.
Ned mot Haut Asco. Bratt.
Refuge de Ascu-Stagnu er en trist murbygning og den er like trist på innsiden. Godt da at gardien'en her er en fantastisk varm og hyggelig imøtekommende dame. Hytta lover varm dusj, men den er som ventet iskald. Tipper de smiler godt på hotellet som ligger rett ved siden av. Det er likevel hyggelig å ta seg en kald øl på terrassen utenfor. Like hyggelig er ikke nyhetene gardien'en kommer med, det er meldt storm i fire dager fremover. Værutsiktene er dystre med andre ord. Stormen som skulle komme idag, så jeg ingenting til.
Jeg spiser middag sammen med Laurits, Agnes, Gro og Odd på hotellet. Velger a la carte og går for melon med korsikansk skinke til forrett, and med pommes frites, ratatouille og salat til hovedrett og tiramisu som dessert. Maten smakte utsøkt. Og et godt plaster på såret for de dårlige nyhetene, ruten er stengt i morgen. Det skal være forbudt å gå. Det er meldt om storm, regn, kraftig vind, torden og til og med snø de påfølgende dagene. Ikke vær å gå opp til Monte Cinto i eller gjennom Cirque de la Solitude akkurat.
Utsikt mot dalen nedenfor fra Haut Asco neste morgen.
Dagens etappe var en fin tur, med Spasimata steinblokkene som høydepunkt. Men tross det så var ikke dette en like spennende dag som de to forestående.
<- CarozzuIntermission ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar