Høyde (start / slutt / høyeste): 885moh / 860moh / 885moh.
Vær: Varmt.
Det gledeshylet som jeg kvalte igår burde blitt byttet ut med et skrik av vrede. Å sove på et rom med bare fire andre pilegrimer burde økt vinnersjansene for en natt uten snorking, men jeg kom ut av trekningen med taperloddet. Når morgenen kom hadde jeg knapt sovd ett minutt. Ved siden av meg hadde jeg ett av de eksemplarene av snorkere som høres ut som om at han kveles, sporadisk. Når jeg endelig følte øyelokkene ble tyngre og tyngre og søvnen sige inn, startet dødskrampene ved siden av på nytt.
Om morgenen, på vei til Moratinos, de runde gresskledte knollene inneholder vinkjellere.
Til slutt ga jeg opp og forlot rommet, tenkte å legge meg på sofaen i første etasje. Der lå Eric, pianospilleren fra Granon, og sov. Han hadde vært raskere ute enn meg, smartingen. Tilbake til sengen. Når de sedvanlige morgenfuglene (de som jeg alltid lurer på om får noe som helst ut av Caminoen) begynte å romstere og lyse rundt i rommet med hodelyktene klokken tre, var jeg denne gang likegyldig. Snodig nok så må man være i seng tidlig her nede, men det er ingen regler som begrenser hvor tidlig opp man kan være, det hadde vært fint.
Soloppgang fra toppen av vinkjeller i Moratinos.
Så jeg startet dagen med å føle meg lik de andre, snublende rundt i ørska. Ikke på grunn av vonde føtter med gnagsår på, men totalt mangel på søvn. Vel, jeg var nok ikke alene om det. Torsten hadde vært heldigere, det var mer stille på rommet hans. Vi startet å gå uten å ha spist frokost, istedet fulgte vi Caminoen i mørket som sakte ble lysere. Til vi kom til Moratinos, der et nyåpnet hotell bevertet oss med det første måltidet for dagen. I landsbyen lå vinkjellerne nede i bakken med små dører, omtrent som Hobbit-hus.
I den lille landsbyen Moratinos, seende tilbake mot Terradillos de Los Templarios og resten av mesetaen som en har kommet fra.
Etter de initielle flotte dagene på mesetaen, har de siste dagene begynt å bli ganske så like. En stor årsak til dette er nok at landskapet har flatet seg mer ut og gir med det mindre variasjoner langs ruten, men jeg liker meg fortsatt ganske godt her på mesetaen. Dagen idag fløt forbi gjennom det tørre landskapet, nesten i en tilstand av kontemplativ søvngjengeri.
Ermita Virgen del Puente med broen som krysser elven Valderaduey.
Avhengig av hvordan man ender opp med å gå Caminoen er nok Sahagun det mest yndede stoppestedet på denne strekningen. For oss ble den lille byen liggende midt i mellom, vi ankom for tidlig til å føle oss fornøyde med vandringen. For de som velger å stoppe i Sahagun og overnatte der, skal småbyen ha nok å se på. Jeg og Torsten spiste lunsj, gjorde noen små ærender og fortsatte videre.
I Sahagun, Arco San Benito som er omtrent det eneste som er igjen av klosteret.
Vandringen var hyggeligere før Sahagun, etterpå var den bare tørr og ensformig. Selv om man krysset en liten oase omtrent der Caminoen går over rio Cea på en Romersk bro. Det blir noen av disse lengre strekningene langs vei, pilgrim autopistas.
Kors utenfor Sahagun der Caminoen krysser elven Cea.
Bercianos del Real Camino lever nok nesten alene på pilegrimene som vandrer gjennom og overnatter i landsbyen. I landsbyen bor det rundt 200 personer. Det første vi la merke til var fraværet av barn og unge. Herberget er donativo og hyggelig. Vann står klart på bordet når vi skriver oss inn og får tildelt sengeplass. Varmen utenfor gjør at klesvasken tørker fort.
Virgen del Perales utenfor Bercianos del Real Camino.
I landsbyen finner man ruinene av en kirke, bare inngangsdøren står igjen. Man kan gå inn i kirken og befinne seg like utenfor som før man gikk inn. Man møter på få folk i gatene. Alessandra og Martina kom når jeg og Torsten var i ferd med innta vår nye favoritt-drikk på turen, cerveza con limon. I varmen er blandingen av øl og sitronbrus utrolig forfriskende.
Herberget i Bercianos del Real Camino, en okerfarget murbygning.
Donativo betyr felles-middag og felles samling i herberget. Jeg er ikke så veldig begeistret for å stå foran en ansamling, så da det kommer fram at det er en tradisjon at pilegrimene synger en sang fra hjemlandet for de andre pilegrimene er jeg ikke videre entusiastisk. Ikke kan jeg synge heller. Jeg endte opp med å synge 'bæ bæ lille lam' for dem, den eneste sangen jeg i farten kom på teksten til, med smått røde kinn. Likevel var det mest merkverdige med stedet at det var en jente fra Iran der.
Ruinene av en kirke i Bercianos del Real Camino, bare inngangsporten står igjen.
Jeg trives veldig godt i samværet med Torsten, Alessandra og Martina. Vi holder forskjellig fart på Caminoen, men samles på kvelden. Kvelden i Bercianos del Real Camino var det beste med denne dagen på min vandring mot Santiago de Compostela, jeg er over halvveis nå. Til slutt, Caminoen var noe helt annet enn det jeg hadde sett for meg den på forhånd. Jeg hadde tatt med meg en bok for å lese på ettermiddagene og kveldene, den har jeg knapt fått lest noe i. Idag bestemte jeg meg for at The Hand Of Fatima av Ildefonso Falcones skal få lov til å være igjen her på herberget i Bercianoes del Real Camino.
Middag i herberget. Alessandra og Torsten vinker til fotografen, Martina med hodet snudd mot fotografen.
<- Terradillos de Los TemplariosMansilla de Las Mulas ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar