lørdag 21. november 2009

Kjentmannsmerket: Asdøljuvet

Høyt der oppe troner himmelen over oss mellom veggene i kløften, på begge sider av juvet er det bratte skrenter. En vestlandsdal i miniatyr blir Asdøljuvet kalt. Så flott, et lite stykke av vestlandet her på østlandet.

Asdøljuvet.

Vi har parkert bilen nederst i Asdøljuvet og er på vei opp juvet for å ta denne 'vestlandsperlen' i nærmere øyesyn. Turen starter gjennom en edelløvskog hvor stien snor seg over et mosedekket steinlag, mesteparten av løvet ligger nå forøvrig på bakken. Allerede kort tid etter starten har vi krysset to ganger over Asdøla på en bro, på et senere tidspunkt skulle vi gjerne ha sett (minst) en bro til.

Det er fint i juvet, selv om vi nok har gått i tøffere juv før. Men som min far sa, så er vi kanskje litt bortskjemte når det gjelder juv, siden slekten stammer fra Telemark. Jeg tenker tilbake at for to uker siden vasset jeg i snø, det har vi sluppet på denne turen. Vinterens ankomst har avtatt igjen og etterlatt seg en mer grå og regnfull hverdag. Det gjør dog at fremkomsten opp juvet går greit. Det er ikke lange veien opp til storfossen i juvet, så vi kommer fort opp til selve posten.

Storfossen i Asdøljuvet.

Men turen slutter ikke der, vi skal videre. Så vi fortsetter videre opp juvet. Som jeg nevnte skulle vi gjerne ha sett en bro til, og årsaken til dette står vi foran nå. Det har regnet mye i det siste og Asdøla renner stri. Vi kommer med andre ord ikke videre uten å måtte vasse. Stien ser ut til å fortsette oppover juvet, så det betyr at vi ikke vet hvor langt vi blir nødt til å vasse. Så change of plan. Vi bestemmer oss for å klatre opp skrenten nord for storfossen og den lille knabben der posten står på. Det er bratt opp, brattere enn det vi først antok det til å være, og med en del løse steiner. Vi får vår belønning ved å komme til et utsiktspunkt som gir oss en flott utsikt ut over skogen med brølet fra elven båret opp fra juvet under oss.

Drivende skyer over juvet.

Tro ikke at vi bega oss opp i lien uten å ha en tanke bak det, for litt lengre opp kommer vi inn på annen blå-merket sti som går til Asdøltjern. Så vi ofret vassing for litt klatring. Stien vi har kommet inn på tar oss gjennom granskog sånn vi liker det, med grønn mose som dekker grunnen og gir det et eventyr-aktig preg. Huldreflora står det beskrevet at dalen består av og det er et dekkende ord for det vi går på.

Utsiktspunkt i skrenten ovenfor Asdøljuvet.

Stien kommer ned til en skogsbilvei og den tar oss opp til Asdøltjernet. Vi skal videre i retning Myggheim og dette medfører at hvis vi skal følge stien dit (uten å måtte gå rundt tjernet) så blir vi nødt til å krysse Asdøla. Vi begir oss over dammen, men den tar oss ikke over elven. Det går likevel bra, der stien går over elven ligger det et middels tykt tre over. Så med litt balanse og hjelp av en pinne kommer vi oss tørrskodd over. Det er ikke langt fra tjernet til Myggheim, men stien er faktisk litt mer våt her enn opp juvet. Vi får oss en liten matbit på en benk utenfor dette gamle skogshusværet og jeg finner nok engang det samme oppslaget om regler for skogshusvær som hang inne på Smedmyrkoia.

Utsikt fra Askenbergsetra.

På tilbake-turen tar vi veien rundt Asdøltjernet. Tankene går tilbake til tidligere tider da de fraktet tømmer ned juvet, må ha vært en tøff jobb. Vi tar stien som vi kom inn på etter å ha klatret opp lien tilbake. Denne stien går forbi Askenbergsetra, en hyggelig lysning i skogen. Her er det et obligatorisk utsiktspunkt, vi tenker at dette stedet hadde vært helt fantastisk hvis man hadde fått hogd ned trærne som sperrer for utsikten mot vest.

Siste del av turen tilbake til bilen går i en bue nordover for å kunne enklere komme seg ned fra høyden. Det ble en fin tur på en dag hvor det faktisk var fint vær som en avveksling fra det ellers så gråe været.


Fra Askenbergsetra.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

populære innlegg