onsdag 13. desember 2017

Shikoku 88 Temples Pilgrimage

Shikoku 88 Temples Pilgrimage er en pilegrimsrute på Shikoku-øyen i den vestlige delen av Japan, den minste av øyene. Den følger en gammel pilegrimsrute som er antatt å være ruten Kōbō Daishi, en kjent japansk lærd og prest som er grunnlegeren av Shingon-buddhismen, tok på sin asketiske trening rundt Shikoku. Hovedmålet med pilegrimsferden er å besøke de 88 hovedtemplene eller hellige stedene assosiert med pilegrimsferden. Det er også 20 bangai (utenfor nummerne) templer assosiert med pilegrimsvandringen. Hvis du besøker de 88 hovedtemplene vil ruten være om lag 1150km lang, hvis du også besøker de 20 bangai templene vil den være på rundt 1300km. Ruten er også regnet for å være sirkulær, siden det er vanlig å returnere til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Det er også vanlig å besøke Kōyasan etter at man har fullført pilegrimsvandringen sin, som er fjelltoppen hvor Kōbō Daishi etablerte Shingon-skolen innenfor Buddhismen (i 819) og hvor det er sagt at han sover i en evig meditasjon. På din vandring rundt Shikoku vil du gå gjennom de fire provinsene til Shikoku, som også er regnet for å være de fire stegene på vei til å bli opplyst. Tokushima prefektur (stedet for åndelig oppvåkning), Kochi prefektur (stedet for asketisk trening), Ehime prefektur (stedet for å bli opplyst), Kagawa (steded for nirvana).

Mottoet for pilegrimsvandringen er "Dōgyō Ninin" (Vi To, Vandrende Sammen). Høsten 2017 tok jeg på meg å bli en henro og reiste til Shikoku hvor jeg vandret sammen med Kōbō Daishi rundt øyen, her vil du finne min beretning (jeg vil kontinuerlig oppdatere denne siden inntil hele beretningen har blitt fortalt):

Prolog  i (20.09):Tokushima
Dag   1 (21.09):Ryōzenji - Anrakuji
Dag   2 (22.09):Anrakuji - Kamojima
Dag   3 (23.09):Kamojima - Nabeiwa
Dag   4 (24.09):Nabeiwa - Kokufu
Dag   5 (25.09):Kokufu - Kushibuchi
Dag   6 (25.09):Kushibuchi - Byōdōji
Dag   7 (27.09):Byōdōji - Hiwasa
Dag   8 (28.09):Hiwasa - Kaifu
Dag   9 (29.09):Kaifu - Ozaki
Dag 10 (30.09):Ozaki - Kongōchōji
Dag 11 (01.10):Kongōchōji - Tōnohama
Dag 12 (02.10):Tōnohama - Kagami
Dag 13 (03.10):Kagami - Chikurinji
Dag 14 (04.10):Chikurinji - Tanemaji
Dag 15 (05.10):Tanemaji - Shōryuji
Dag 16 (06.10):Shōryuji - Susaki
Dag 17 (07.10):Susaki - Shimanto
Dag 18 (08.10):Shimanto - Irino Matsubara
Dag 19 (09.10):Irino Matsubara - Ibiru
Dag 20 (10.10):Ibiru - Tosa Shimizu
Dag 21 (11.10):Tosa Shimizu - Mihara
Dag 22 (12.10):Mihara - Ipponmatsu
Dag 23 (13.10):Ipponmatsu - Iwamatsu
Dag 24 (14.10):Iwamatsu - Uwajima
Dag 25 (15.10):Uwajima - Uwa
Dag 26 (16.10):Uwa - Uchiko
Dag 27 (17.10):Uchiko - Kuma Kōgen
Dag 28 (18.10):Kuma Kōgen - Kuma Kōgen
Dag 29 (19.10):Kuma Kōgen - Ishiteji
Dag 30 (20.10):Ishiteji - Horie
Dag 31 (21.10):Horie - Imabari
Dag 32 (22.10):Chikamiyama
Dag 32 (22.10):Imabari - Taisanji
Dag 33 (23.10):Taisanji - Iyo Myoshi
Dag 34 (24.10):Iyo Myoshi - Hōjuji
Dag 35 (25.10):Ishizuchisan
Dag 35 (25.10):Hōjuji - Ishizuchi Jinja
Dag 36 (26.10):Ishizuchi Jinja - Iyo Mishima
Dag 37 (27.10):Iyo Mishima - Awai
Dag 38 (28.10):Awai - Iyadaniji
Dag 39 (29.10):Iyadaniji - Marugame
Dag 40 (30.10):Marugame - Kokubunji
Dag 41 (31.10):Kokubunji - Ritsurin Kōen
Dag 42 (01.11):Ritsurin Kōen - Nagaoji
Dag 43 (02.11):Nagaoji - Sanbonmatsu
Dag 44 (03.11):Sanbonmatsu - Ryōzenji
Dag 45 (04.11):Tokoshima
Dag 46 (05.11):Kudoyama - Kōyasan
Epilog (06.11):Kōyasan

søndag 3. desember 2017

Troll i eske: The Party

To filmer skilte seg ut i listen over kommende filmer, Den 12. Mann av Harald Zwart og den nye filmen til Michael Haneke, Happy Days. Men jeg kunne raskt skrinlegge de to alternativene under introduksjonen til kveldens troll. For det første ble det klart at det var en kvinnelig regissør, og da ga det jo seg selv. Regissøren skulle være alt mulig egentlig, og det her ble nesten som regnet for å været et comeback uten å være et comeback i det hele tatt. Det var ikke veldig lenge siden forrige film ble sluppet løs på kinopublikummet. Filmen skulle være morsom, men og slem. Hum.

The Party.

Det som utspilte seg på skjermen var ihvertfall et kammerdrama. I regi av Sally Potter. The Party omhandler Janet, som skal holde en fest for sine nærmeste venner for å feire at hun har sikret seg et viktig embete i parlamentspolitikken. Men det skal ikke ta lange tiden før etter at gjestene har ankommet at ting begynner å ta en uventet retning. Det høres ut som et kjent plott for de meste, men i de kompetente hendene til ensemblet som driver denne filmen har det lite å si.

Filmen skulle være morsom, det er den og, men det er ingen komedie på lik linje med sin navnebror The Party med Peter Sellers (det er ikke en remake av den filmen heller). Filmet i stilistisk sort-hvitt er dette en en liten perle av en film. Et solid kammerspill gestaltet av dyktige skuespillere og en tett regi sørger for det. Filmen er ikke lang, den runder såvidt over timen. Som om regissøren vet akkurat når nok er nok og ikke vil dra plottet ut i en evighet. Slutten på filmen er akkurat som slutten på denne filmen burde være, mer sier jeg ikke.

lørdag 9. september 2017

Kjentmannsmerket: Elneshøgda

En regnfull dag er en perfekt dag å teste de nye skoene mine, innkjøpt i henhold til min neste langtur. Gore-tex og ekstra impregnert på XXL. Har allerede gått en stund med dem, men nå er det på tide å gå en lengre tur med dem på beina. Og en mulighet for å teste hvor godt de holder i regnvær. Med en plan om å ta en kjentmannspost som ligger utenfor stiene i Nordmarka i tillegg, bør det by på plenty av muligheter for at skoene skal få kjørt seg litt.

Loppetjernet.

Elvannet.

Jeg har gått stien fra Hakadal stasjon til Elvannet flere ganger. Den er riktignok ganske så ordinær i starten, grusvei eller skogsbilvei og så en lite markant sti, men ved Loppetjernet skjer det noe. Da glir stien over i det fine. Nå idag hviler mystikken over landskapet og det lille tjernet. Lenge siden jeg har vært i Nordmarka nå, det må ha regnet mye i mellomtiden. Stien ned til Elvannet er mer en bekk eller elv, underlaget er vått over alt. Det er stille over vannet, bare dråpene fra himmelen og øyene som speiler seg som lager krusninger på vannet.

Elvannet.

Alien sopp.

Ved foten av Elneshøgda kan jeg allerede kjenne fukten i skoene. Det er oppe på denne åsen dagens kjentmannspost ligger. Hvis topp ligger rett ovenfor der en gammel allmannavei, kalt for Byveien, gikk. Den gikk fra Vaggestein i Maridalen til Kongsvangskog i Hakadal, på sin ferd gjennom marka gikk den over de gamle plassene Trehørningen, Kroksund og Bakken. Og altså over åsen jeg skal tråkke opp i nå, på en sti, som nok nå er mindre tydelig enn det den veien må ha vært. Det er ingen merket sti opp.

Elneshøgda.

Og det merkes. Avstikkere fra stien dukker opp hele tiden. Sammen med de tunge og lave skydekket som ligger over landskapet, gjør det det vanskelig å finne rett vei, men nok av muligheter for å gjøre skoene våte. Som de blir. For tidlig. Det skal være noen merkesteiner her, Linskjørkja og Bysteinen, men jeg går nok rett forbi de eller ikke forbi dem i det hele tatt på min vei. Men toppen finner jeg til slutt. Det er ikke mye utsikt å snakke om, ikke mye utsikt forventet på en dag som dette heller. Den eneste utsikten jeg har, er en våt tur videre.

Utsikt nedenfor toppen av Elneshøgda.

Utsikt fra Varingskollen.

Jeg frekventerer skogsbilveiene videre vel nede fra Elneshøgda og siste stempel i kjentmannspostheftet. Spiser lunsj ved Trehørningen, vannet, ikke den gamle nordmarksplassen. Går nesten i ring tilbake til Hakadal, men tar av for ruten mot Varingskollen, på en kombinasjon av våt sti og grusvei. En skulle ikke forvente å få sett så mye fra toppen av skianlegget idag.

Utsikt fra Varingskollen.

Under vann i en liten bekk.

Men det gjør jeg. Ikke langt, men i flyktige vinduer i skyene ned mot Hakadal og skogene rundt kollen. Jeg går ned til Nittedal. Venter litt før toget ruller inn på perrongen og tar meg og mine våte føtter tilbake til Oslo. Er ikke helt overbevist av de nye skoene, hadde forventet at de skulle holde lengre. Regner det i Japan, må jeg regne med å gå med våte føtter. Men turen idag var fin, selv om den var grå.....og våt.

Maridalsvannet fra togvindet på Gjøvikbanen på vei tilbake.

søndag 3. september 2017

Troll i eske: Lumière!

Troll i eske for september var en film som skrek filmklubb, Cinematek og filmhistorie. I salen ble vi fort fortalt at det ikke ville være Thelma som ville bli vist, var nok mange som kanskje hadde både ønsket og forventet seg at det var den filmen som befant seg oppe i esken, men det var det altså ikke. Istedet skulle vi få en liten perle og en film som ble lovet å bli vist igjen og igjen og igjen på Cinemateket. Filmen kunne virke noe snever under de første bildene, men bli lovet at den ville utvide seg ganske så fort.

Lumière!.

Ut av esken ble Lumière! av Thierry Frémaux trukket. Og ja, en dokumentar som omtrent utelukkende belager seg på å vise klipp fra Lumière-brødrenes filmer, kan definitivt virke noe snever i formen. Mens filmene vises, hvor hver enkelt film bare varer i 50 sekunder (en kjent lengde for de som kan Lumière), gir en fortellerstemme (Thierry Frémaux) oss innblikk i de enkelte filmene. Dokumentaren er delt opp i flere kapitler og filmene vises herunder.

For filminteresserte og spesielt de som er opptatt av filmhistorien er Lumière! et must, for andre en mer artig kuriositet. Det er ingen vanlig dokumentar form, hovedsaklig bare en rekke av filmene, vist i rekkefølge under hver enkelt kapittel (komedie, arbeid, verden, osv). Men det er kommentaren til Frémaux som driver dokumentaren fremover. Som leder oss inn på de små detaljene i de små filmene som vi kanskje ikke ville ha legget merke til hadde vi bare sett filmene hver for seg. Og så springer det fram en slags rød tråd gjennom filmen om filmene.

For de nysgjerrige er det og artig å se hvordan menneskene på den tiden forholdte seg til dette nye mediet. Man trenger ikke å lete etter dette selv, man blir ledet dit. Ofte innblikk på siden, unoterte ting, som gir en lettere komisk virkning på det man ser. Det er mye komedie i det som vises, ufrivillig og frivillig. Scenene som inneholder Chasseurs des Alpes er et kroneksempel. Favorittklippet er den korte scenen der en turner-familie kaster rundt på en guttunge som en hvilken som helst kasteball.

En ganske så fornøyelig dose med filmhistorie.

søndag 27. august 2017

I luftballong over Minsk

I siste helgen i august reiste jeg med jobben til Minsk. Der fikk jeg muligheten til å fly med luftballong over byen. Jeg har aldri gjort det før og den rolige og behagelig turen over hovedstaden til Hviterussland ga meg mersmak, dette vil jeg gjøre igjen. Her følger en del bilder fra ballongferden over Minsk.
























Minsk / Мінск

Jeg er så heldig at jeg har en arbeidsgiver som innimellom tar med seg de ansatte til litt mer spesielle steder enn man forventer av en arbeidsgiver. Samtidig som at det er steder jeg ikke har vært før. I år gikk ferden til Minsk for en helg i Hviterussland. Med oss på ferden hadde vi Hans-Wilhelm Steinfeld som guide og foredragsholder. På lørdagen var det lagt opp til flere aktiviteter man kunne være med, med guidet tur med nevnte Hans-Wilhelm Steinfeld som ett av alternativene. Selv gikk jeg for en ferd over byen i en varmlufts-ballong, det vil komme en egen post med bilder fra den turen. Det betød at jeg fikk litt tid til å kunne gå rundt i hovedstaden i Hviterussland, også kjent som Europas siste diktatur. Hviterussland har for ikke lenge siden åpnet for turisme. Det skal sies at det på overflaten var lite som minte om et diktatur. Her er et stort utvalg av bildene jeg tok fra turen min i Minsk, en by med rundt 1.9 millioner innbyggere.

Nasjonalbiblioteket til Hviterussland med sin rombkuboktaeder arkitektur, med et elektronisk banner som hilste oss velkommen til Minsk.

Minsk byr på en sær miks av Sovjeteraens monumenter og amerikansk kultur.

Den store bygningen bak er et kompleks med luksusleiligheter, gamlebyen ligger til høyre.

Mer av gamlebyen, som ikke teller mange bygninger etter at store deler av Minsk ble ødelagt etter andre verdenskrig. Foran luksuskomplekset ligger Tårenes Øy som inneholder et minnesmerke for krigen i Afghanistan.

Minnesmerket for krigen i Afghanistan på Tårenes Øy.

Nærbilde av krigsminnesmerket.

Inne i Den Hellige Ånds Katedral.

Den Hellige Ånds Katedral til høyre, med St. Josef-kirken til venstre.

En gammel buss som fungerer som kiosk for alt mulig rart i gamlebyen.

Av alle ting så finner man et katte-museum i Minsk, hvor det også er en kafé (man får sikkert en katte-latte her). Det er levende katter i museet og man kan adoptere en av dem.

Kunst fra Sovjettiden pryder nedgangen til en av undergrunns-stasjonene i Minsk.

Republikk-palasset i Minsk.

Minnesmerke under Victory Monumentet.

Victory Monumentet med den evige flammen foran.

St. Prins Alexander Nevsky Kirken.

Inne i St. Prins Alexander Nevsky Kirken.

Utsikt over Minsk fra toppen av pariserhjulet i Gorky Park.

Hus med spir langs elven Svislach som renner gjennom Minsk.

Minnesmerke.

Minnesmerke.

Bolsjoi-balletten i Minsk.

Bolsjoi-balletten i Minsk.

Great Patriotic War Museum.

Great Patriotic War Museum.

Uavhengighetspalasset.

BELEXPO Nasjonalt Utstillingssenter.

Øy for fugleobservasjon i en park i Minsk.

(Hvite)Russisk Arkitektur.

Fly med arkitektur.

Inngangsmonumentet til Victory Park.