mandag 23. januar 2017

(GR1 Sendero Historico) Dag 17: Santuario de Nuestra Señora de Codés - Los Arcos

25. september.
Lengde: 27.0km (510.0km), tid brukt: 07:00.
Veimerking: Dårlig, omtrent fraværende.
Vær: Overskyet, men fint etterhvert.


Etter den lange turen igår, hadde jeg idag planlagt å ta meg en kortere tur. Gå til Los Arcos for å mingle med pilegrimene og mimres de gode dagene på Caminoen igjen. Jeg så fram til en kort dag og få slappet litt av, men slik ble det ikke til. Idag bød veimerkingen og beskrivelsen av ruten i guideboken meg på store problemer. Jeg visste at i Navarre så ville merkingen av ruten omtrent være bleket bort av solen, men ikke at jeg ville møte på det så fort.

Iglesia del Santo Sepulcro i Torres del Rio.

Tilbake i Torres del Rio var jeg den seneste avgårde, pilegrimene sto som vanlig grytidlig opp og fortsatte videre på den lange veien til Santiago de Compostela. Jeg spiste to frokoster og så dro jeg og, tilbake til Santuario de Nuestra Señora de Codés i taxi. Turen ble relativ dyr, men gitt at jeg ble kjørt gratis ned og det er såpass billig å overnatte på pilegrimsherbergene gjorde det ikke noe. Tilbake under Sierra de Codés var det igjen stille.

Santuario de Nuestra Señora de Codés om morgenen.

På himmelen lå skyene rimelig tett, men i små gløtt slapp lyset fra solen gjennom, som klare stråler i luften. Det ga et eiendommelig lys og nyanser til landskapet nedenfor der ruten gikk videre fra Santuario de Nuestra Señora de Codés. Ett eller annet sted der nede blant de lave undulerende åsene går Caminoen og rekken av pilegrimer som sakte beveger seg langs den, her oppe sto jeg alene. Oppslukt betraktet jeg de forskjellige lagene i landskapet som lyset dannet.

På vei fra Santuario de Nuestra Señora de Codés mot Otinano, ett bemerkelsesverdig lys over slettene i Navarre.

Der ruten nå går eksisterer det ingen merking, jeg må helt og holdent stole på guideboken for å komme meg fram. Ruten har på ett vis bokstavelig talt forsvunnet. På GPS'en er ruten like forsvunnet og død, jeg visste at jeg kom til å få problemer når jeg merket at jeg bare kunne se den første seksjonen på den. Jeg må krysse over jorder, finne jordbruksveier, telle antall meter jeg går, men jeg finner fram. På det høyeste punktet der ruten krysser over en åsrygg, får jeg bekreftet at jeg er på rett vei, ett enslig veimerke på et tre. Kan vel klassifiseres som litt spenning underveis. Ruten ned mot Desojo er en spennende og forlatt sti gjennom et rotete terreng.

Ned mot Otinano, et flatere landskap venter meg, men fortsatt er det noen åser og høyder å se. Som Monjardin til venstre i bakgrunnen, som jeg for fem år siden sto på toppen av å speidet utover Caminoen fra ruinene av Castillo de San Esteban.

Verre skulle det bli. Etter Desojo tar ruten av på en grusvei. Her florerer det av veimerker, snodig nok, men etter det er det stopp. Full stopp, som å si at i den retningen går ruten, men nå er du på egenhånd, takk og farvel. Jeg havner først en kilometer på avveie, ute på et lite jorde på en liten kolle. Dit kom jeg etter å ha fulgt guideboken som ba meg ignorere tre avkjørsler til høyre. Jeg telte tre avkjørsler og fortsatte så videre, den tredje grusveien jeg ignorerte visste seg å være den rette.

Kirken i Otinano med Sierra de Codés-ryggen som jeg gikk over igår.

Landskapet rundt hadde nå begynt mer og mer å likne på landskapet som jeg husket fra Navarre når jeg gikk Caminoen. Avrundede bølgete lave åsrygger gjennom et kultivert område. Trivelig, men det druknet nå i frustrasjonen. For å hjelpe meg hadde jeg nå tatt på meg GPS'en for å kunne måle nøyaktig hvor langt jeg hadde gått. I guideboken sto det at jeg skulle gå 1.4km og ignorere grusveien som gikk til høyre og kort tid etter en grusvei til venstre. Etter å ha gått omtrent fire kilometer kom jeg til landsbyen Mués, som ikke lå på ruten. Jeg var ikke glad, min korte dag hadde blitt til en lang dag, å gå de fire kilometerne tilbake var ikke en fornøyelse. Den rette veien etter 1.4km var grusveien til høyre (beklager, John).

Et vindu mot Sierra de Codés med toppene Joar og Laplana.

Dette førte nå til at når jeg befant meg ved det lille kapellet dedikert til Santa Teodosia, var jeg usikker på hvor ruten gikk videre. Og jeg var lei. Fra kapellet kunne jeg se Los Arcos. Helt bevisst tok jeg den ruten som gikk i direkte retning dit, GR1 eller ikke. Jeg strenet gjennom terreng og åkre, helt til det ikke gikk lengre, og måtte la me føre videre på en grusvei. Et svakt veimerke avslørte grusveien som GR1. Når jeg ankom Los Arcos hadde jeg gått nærmere tre mil, det skulle ha vært en avslappende tur på under to. Føttene mine hadde likevel overrasket meg, jeg var sliten, men de føltes ikke like vonde som før.

På feil vei med utsikt mot ryggen og Ermita de Santa Teodosia hvor den rette ruten passerer forbi.

Når jeg gikk Caminoen gikk jeg stort sett rett gjennom Los Arcos og kom til småbyen fra øst, nå kom jeg inn fra en annen retning. Ingenting hadde flyttet på seg, bygningene sto på akkurat samme stedene, gatene så like ut. Som i Torres del Rio, det var likt som den gang. Som ventet var det allerede mange pilegrimer å se, men jeg skulle ikke dele sovesal med dem denne gangen, jeg gikk for ett rom for meg selv på et pensjonat (Mavi).

Ermita de Santa Teodosia med Joar og Laplana i bakgrunnen.

Denne gangen ble jeg mer sittende og observere pilegrimene fra siden, med mine egne minner som bakteppe. Jeg kunne se den samme haltende gangen, latteren som satt løst over en kald øl etter at dagens pilegrimsferd var ferdig, høre den samme diskusjonen om hvilke herberger som fantes i neste stoppested, om Santiago som en uviss skjebne i det fjerne. Historiene som gjentas år for år, dag for dag, pilegrim for pilegrim. Menu del peregrino, idag som igår, jeg og.

Kuppelen i Iglesia de Santa Maria, Los Arcos.

Senere på Caminoen etter Los Arcos ble jeg forklart hvor pen kirken i småbyen var, Santa Maria, jeg hadde ikke vært inne og sett på den. Jeg bøtet på det nå, er ikke religiøs av meg, men det var en liten synd å ikke gjøre det da. Los Arcos markerer også starten på de flate slettene i Navarre som ruten går gjennom, en kan nå bare stjele et misunnelig blikk bakover til Sierra de Codés. Planen for imorgen er å gå til ruinene av Baigorri og overnatte i telt der.

Dagen toner ut til Alright av Jamiroquai...

Skygge av reliefer i Santa Maria-kirken i Los Arcos.

<- Santuario de Nuestra Señora de CodésLarraga ->

søndag 8. januar 2017

Troll i eske: Paterson

Tid for nytt troll. Denne gang et utall antall mulige filmer i listen over kommende filmer, men hvilken av dem som dukket opp hadde jeg liten anelse om. Det var noen navn som blinket seg ut.

Trollet skulle ihvertfall være regissert av en gjenganger på Cinemateket, både når det gjaldt vanlige visninger og som troll. Av mange var dette og en regissør som ble sett på som på vei vekk fra sin gullalder, det var lenge siden regissøren hadde kommet med en skikkelig god film. Dagens troll i eske var i så måte regnet for å være et aldri så lite comeback og 'return to form' som dem sier. Den skulle og være regissørens kanskje mest tilgjengelige film og på en lang stund. Jeg visste svaret før filmen begynte å rulle over skjermen.

Paterson.

Paterson. Av Jim Jarmusch. Og ja, de siste filmene hans har ikke vært de største severdighetene, men var denne det? Var dette filmen som skulle bringe Jarmusch tilbake i retning Down By Law, Dead Man, Broken Flowers? Paterson er ett godt stykke på vei, men fortsatt noe å gå. Det er en ganske stille Jarmusch film, den slentrer avgårde i et rolig tempo. Ikke et dårlig tegn av den grunn.

I Paterson spiller Adam Driver, vel, Paterson, som også bor i, vel, Paterson. Dagene går med til det samme, som de forskjellige delene av filmen gjør. Han våkner opp hver morgen, går på jobb som bussjåfør, skriver dikt i pausene, kommer hjem til en skjeiv postboks, går tur med astma-hunden og stopper for akkurat en øl på en lokal bar. Og lukter en anelse av øl om morgenen. Hjemme bedriver kjæresten ulike former for kunstprosjekter og våkner opp med en ny drøm hver morgen.

Med sin rolige fremtoning er filmen en trivelig affære. Den flyter stille fremover, og man lar seg flyte med. Man sitter og venter på at det skal skje noe mer. Som i filmens opprivende scene, som i denne sammenheng ikke virker veldig dramatisk, men alt av spenning kan sees i det undertrykte spillet til Adam Driver. Ispedd filmen er det små scener med underfundig humor og filmens hund er kanskje en vel så stor stjerne som hovedpersonen.

Ikke hundre prosent tilbake i form, men lange skritt på bedringens vei etter de forrige filmene.

Kjentmannsmerket: Tryvannsgrana og Blekkevann, Ved Rester Av Dammen

Vinden ulte og havet pisket langs kysten på vestlandet, stormen hadde fått navnet Urd. Vinden ulte og føk over fjellene. Så kom den til Oslo. Ett tre falt over ende. Det var ikke ett hvilket som helst tre. Det var en av kjempene i Marka, Tryvannsgrana. Jeg leser av kjentmannsheftet at det er ikke tid for 'gravøl' riktig ennå, men hvor lenge Tryvannsgrana står oppreist, er det ingen som foreløpig kan si.

Oslo er dekket av et skylag, fra Frognerseteren.

Men nå er det tid for 'gravøl'. Med Oslo og omegn dekket av et hav av skyer, t-banen hadde pløyet seg gjennom dem på vei opp til Frognerseteren, gikk turen bort til den falne fruen. Tryvannsgrana kunne før ses stikkende opp av trærne, men nå er landemerket borte og man kan ikke lengre bare se over skogen for å finne treet. Etter å ha rotet rundt blant andre falne trær, blir den store grana til slutt funnet. 200 år rakk treet å bli, men det var likevel ikke Urd som ble dens bane, det var erklært dødt før stormen kom.

Tryvannsgrana.

Ned mot Sørkedalen kommer tåken igjen, smygende oppetter åsen, den sklir greit oppover på isen som ligger på bakken og stien. Ringerikstjern er innhyllet av skyene. Det er plutselig stille. Nede i dalen er man under det lavtliggende skyene, og etterhvert kan soles ses i et forsøk på å sprenge seg igjennom tåken.

Ringerikstjern i tåka.

Et forsøk på å sprenge den lille dammen i Blekkevann ble det også gjort, tilbake i 1951 eller i 1952 (visstnok). Man ville senke vannstanden slik at det ble mer plass til skog. Myra ville det annerledes og lot ikke vannet stikke av så lett. Fra Sørkedalen bar det opp i Bærumsmarka for å se på restene av dammen som ble sprengt. Marka er i en mellomfase nå. Rett før vinteren (forhåpentligvis) setter til for godt. Det ligger et tynt lag med snø, vi snakker tynt her, over bakken. Det er en fin tid å gå tur i, selv om en ønsker seg mer snø.

Ringerikstjern.

Myrene og vannene blir fredsomme under sitt tynne snøteppe. Det knaser og knitrer i myra når en går over den på snøen. Himmelen endrer farge på vei over skisporene til Abbortjern. Det ryker fra et forlatt bål ved vannet. Himmelen går opp i flammer når solen forsvant. Det er et flammehav som slikker over hvelvingen.

Ned mot Østernvann mørkner det, men i rødlige og omtrent fiolette toner.

Solen prøver å brenne seg gjennom skyene i Sørkedalen.

Blekkevann med myrene i forgrunn.

Blekkevann, ved rester av dammen.

Myr med et tynt snølag over seg.

Himmelen går opp i flammer over Abbortjern.

Flammehav på himmelen.

Himmelen blir lilla på vei ned mot Østernvann.

Østernvann.

lørdag 17. desember 2016

Kjentmannsmerket: Gamle Steinsvollen. Drap, Eventyr Og Dikterstue?

Desember har falt ned med sitt mørke, sitt julestress, jeg må ut.....vekk. Ut i skogen, der roen rår. Noe lysere vil det ikke være der, men det vil være stillere, mindre stress. Ikke noe kjøpepress. Muligens bare meg.

Øvre Johnsrud.

Jeg dro til Lommedalen, tok fatt på den Gamle Bergenske Kongeveien. Ble litt skuffet i starten. Over Steinshøgda til Bærums Verk hadde det vært så fint. Hvit, knitrende og sprø rim på trærne. Steinstjernet lå der melankolsk med is på vannet og is på trærne bak. Lett tåke. Som også lå over kongeveien, men den samme rimen lå ikke like skjørt og vakkert over trærne der.

Rimete gammel Kongevei.

Selv om det var rim. Rim og is som fjernet fargene, dannet en verden i sort og hvitt. Som dannet lyd under føttene, det knitrer når jeg går. Gjennom trærne blåser vinden. Det er likevel ett fravær her, ett fravær av snø. Julen nærmer seg, blir ikke helt det samme uten snø.

Gamle Steinsvollen. Drap, eventyr og dikterstue?

Etter Almsbrua er det lyden av to føtter og fire poter som slipper vekk fra grusveien. Har fått en følgesvenn, en hund, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Jeg så så tiltaksløs ut, sa en bilist i det han kjørte forbi meg, lurte på om jeg skulle gjøre noe med hunden som sniffet i vei foran bilen og ville slippe han forbi. Ikke min hund, svarte jeg, kan ikke røre den heller, allergisk.

Hunden fulgte meg til Gamle Steinsvollen, etter det ble den borte. Lurer på hva jeg hadde gjort om den hadde fulgt etter meg hele turen?

Kjaglidalen, fra Kjaglia.

Steinsvollen var en gang en av de to setrene til Stein Gård på Ringerike. Det opprinnelige gamle størhuset og låven ligger der fortsatt, men er flyttet til østsiden av kongeveien. Gamlesetra som jeg skulle besøke lå på vestsiden, eller restene av den. Der skulle det ha fantes spøkelser. Ingen ville bo der en stund. Tilbake i 1804 var setra gjenstand for et dobbeltdrap. Det ulte litt ekstra fra vinden idet jeg stemplet i heftet.

En verden i svart og hvitt, fra Kjaglidalen.

Jeg bega meg ned i Kjaglidalen. Gradvis nedover. Verden hadde ikke blitt noe mindre svart og hvitt, snarere motsatt. Rim ble til hard tettpakket snø og is. Elven nærmet seg mer og mer, både vann og lyd. Jeg måtte komme meg over elven. Der nede lå det bare opprevet is over den, ellers fløt vannet fritt uten tak. Også ved Kjaglia, der blåstien krysser elven, ikke verdt å prøve seg. Selve bygningene på gården sto stille og bivånte det hele. Måtte gå et stykke ned før en bro fant det for godt å vise sitt åsyn.

En ensom koie i skauen.

Så kunne jeg bevege meg oppover igjen. På andre siden. Oppover. Trærne forsvant gradvis inn i tåken, linjer og konturer ble vage, fortsatt en verden uten farger. Jeg spiser lunsj utenfor en låst og stille Mustadkroken. Mer snø her, nærmere Sollihøgda. Harde spor på Toresplassrunden, spor av ski. Det lir mot kveld, som nå fortsatt kommer tidlig. Det blir enda gråere, enda dusere. Følger skisporet forbi Toresplassen. Grunnen harvet opp av skogsmaskiner. Sporene frosset, store dype spor. Trær forsvinner trollsk i skodden, i gråheten.

Rim, sopp og isspindelvev.

Hvor er alle andre?

På shopping? De siste julegavene?

Skoddetre.

Går til Kleivstua. De første fargene kommer i lysløypa ved Kleivstua. Når mørket har kommet. Lilla. Blå. Oransj. Lysende tåke. Fortsatt stille. Ingen i skisporene, ikke ideelle forhold heller.

Trær i skodden.

På brodder ned Klevahjelet. Pigger opp isen. Står fjellstøtt. Gode brodder. Kommer akkurat ned til bussen tilbake til Oslo. Havner midt i julestria. Overgang. Vil tilbake.

Billys i mørket på veien mot Kleivstua.






Fra lysløypa ved Kleivstua.

søndag 27. november 2016

Kjentmannsmerket: Ekeberg Basis A, Post 60m V For Granittsøtten

På en dag der det ikke skjedde så mye, hvor ingen planer var lagt, hvor et avslappende, men dog noe kjedelig sinnelag seig inn. På en dag hvor jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, sånne dager som bare oppstår innimellom. Til slutt brøt jeg stillheten og lediggangen og kom meg ut. Jeg dro ikke langt. Hadde aldri vært i Ekebergparken før, selv etter all viraken og skriveriene rundt statuene som Christian Ringnes satte opp førte til. Jeg dro ikke dit for parken sin skyld opprinnelig, rett ovenfor ligger det en kjentmannspost. En veldig sentrumsnær en.

Ekeberg basis A.

Når jeg nå vandrer mellom trærne her, alle skulpturene og folk som er ute omtrent i samme ærend som meg, lurer jeg fortsatt på hva all viraken var om. En ting er skulpturene, som jeg finner det ganske så artig å vandre blant. En annen ting er protestene rundt det å ødelegge denne lille grønne lommen. Jeg vet ikke helt jeg. Det føles ikke veldig ødelagt her. På den andre siden, vi er bortskjemt med grønne lommer her, den finnes rett utenfor stuedøren vår. Og sånn bør det forebli, men at en liten del av dem alle får noen skulpturer og flere stier føles ikke som noe stort innhogg i dem.


Ute på Ekebergsletta står det en granittstøtte, litt for seg selv. Denne granittstøtten er derimot ikke en del av skulpturparken, ei heller er den en skulptur. Den er satt opp der for å markere en nøyaktig målt grunnlinje. Dette ble brukt til å bestemme jordens form og størrelse, veldig kort forklart. En basis er en nøyaktig avstandsmålt linje, som danner grunnlag for målestokken i en triangulering. Når Norge ble kartlagt og oppmålt, ble de første av disse linjene anlagt på islagt vann, dette var på 1800-tallet. Fra 1850 ble disse anlagt i flatt lende på land. Totalt var det 17 basiser som var brukt ved trianguleringen av Norge, hvorav den siste ble målt i 1937. Det er to basiser som er bevart idag, den ene ved Rinnleiret i Verdal og denne her i Ekeberg.


Med posten stemplet kunne jeg gå og se på solnedgangen, gjort dramatisk under åsynet av en engel hvis anatomi er gjort åpenbart for alle. På en dag hvor hva som skjedde var åpen, var det greit å stå og se de siste røde strålene på himmelen. Hvor skulpturene skjulte seg under en mer og mer lilla himmel. En fin tur rett ved kjernen av Oslo.