onsdag 22. mars 2017

(GR1 Sendero Historico) Dag 28: Embalse de Arguis - Nocito

6. oktober.
Lengde: 21.9km (806.4km), tid brukt: 6:49.
Veimerking: Bra.
Vær: Overskyet i starten, så flott.


Så kom enda mer historie fram i lyset. Ikke i form av gamle tårn og borger, men av der folk har valgt å bosette seg og sporene av dem etter at de forlot husene og landsbyene. Ruten fra Arguis til Nocito går gjennom en avsidesliggende dal befolket av spøkelser og tar en dypt inn i den naturskjønne Parque Natural de la Sierra y Cañones de Guara.

En avsidesliggende dal, utsikt nedenfor Mesón Nuevo.

I etasjen under meg ser det ut som en slagmark utenfor rommene, arbeiderne har latt det gå hardt ut over frokosten, som står klar til dem om morgenen. Jeg har bedre tid og kan kose meg med en stor og god frokost før jeg slår følge med skyene som søker nedover fra Sierra de Gratal. Gråværet holder fortsatt et fast grep på himmelen.

Kirkegård, hus og kirken i den nær forlatte landsbyen Belsué.

For å gjenfinne ruten må jeg først gå opp til Arguis, som virker som en søvnig, men trivelig landsby. Jeg går først feil, men er ikke lenge etter på rett vei opp i åsene, med en utsikt noe skjemmet av motorveien. Fjerner man all menneskelig parafernalia, ville det vært en fin klatring opp fra Sierra de Gratal med sitt måneaktige landskap.

Utsikt tilbake mot Belsué.

Nedenfor Mesón Nuevo (som er alt annet enn ny) åpner det seg en avsidesliggende dal, som formelig roper av savn, den bærer alle tegn på å være forlatt. Selv skyene har forlatt dalen, jeg kan se toppene rundt og det melankolske landskapet ruten går gjennom, været passer området godt. Ruinene av et lite kapell er det første som møter meg, Ermita de los Linares. I det ene hjørnet er det et stort gapende sår i taket.

Ruinene av Santa Maria de Belsué.

Likevel er ikke dalen helt fraflyttet, det er fortsatt tegn til liv i den lille landsbyen Belsué. Landsbyen er nesten forlatt, men noen holder tydeligvis stand. Lurer på hvordan det er å leve et sted hvor flere og flere hus rundt deg faller i ruin. Selv trappen opp til klokketårnet på kirken dedikert til St. Martin har falt sammen og grodd igjen, etterlatende en dør nesten i løse luften. Her føles motorveien som er nærme, langt unna.

Inne i ruinene av kirken i Santa Maria de Belsué.

Området rundt er åpent og dominert av gulltorn. Velmaktsdagene er det lenge siden i denne dalen, noe ruinene av en stor gård, Paridera de Ascaso, kan bevitne. Fra avstand ser det ikke slik ut, men på nært hold ser man at hovedhuset har kollapset innvendig. Nedenfor renner det en liten elv som på varmere dager kunne lokket en uti. Den lille elven renner ut i Río Fulmen, som igjen renner ut i Embalse de Santa Maria de Belsué. Vannet i den oppdemmede innsjøen er det ikke spor av, innsjøen ser ut som en stor grønn eng, selv innsjøene her er forlatte og i ruiner.

En utsikt mot ruiner, Santa Maria de Belsué.

Å vandre i denne forlatte dalen er en eiendommelig opplevelse, alene, ikke tegn til andre mennesker. Bare spøkelsene igjen. Ensomme og melankolske bygninger som møter deg, en kirke uten tak, som i Santa Maria de Belsué. Jeg spiser lunsj inne i kirken, ved alteret, der det fortsatt er tak over hodet. Det eneste av regn for dagen kom når jeg vandret mellom de etterlatte husene. Etter det lille regnet har skyene blitt så lette at de sakte stiger oppover og forsvinner i en åpen himmel. Sakte stiger også stien oppover mot Lúsera.

En av de første forlatte landsbyene man kommer til på ruten, Lúsera.

Lave steingjerder fører en opp til de prekære ruinene av Lúsera. Kirken er den første bygningen man kommer til, bak ligger skallene av de resterende husene i landsbyen. Det er nok en stund siden det har vært en gudstjeneste i kirken. Hvor sikre husene er, eller restene av dem, er nok noe uvisst, men jeg kan ikke la være å utforske stedet. Stort sett er det bare veggene som står igjen. Jeg går ikke inn i noen av bygningene. Lurer på hvordan det vil være å komme hit hvis man er etterkommer av en som har levd livet sitt her. Så oppdager jeg at jeg ikke er alene, at det faktisk er noen som har slått seg til i den forlatte landsbyen, men hvem det er ser jeg ikke. Seende tilbake på landsbyen, ser jeg at den klamrer seg fast på oversiden av en skråning.

Utsikt tilbake etter Lúsera, landsbyen på toppen av skråningen.

Ruten bærer bratt opp til og ned fra to pass, Collado de Santa Coloma og Collado Barbero. Tilbake ligger Santa Maria de Belsué og Lúsera. En utsikt mot ruiner. Tozal de Guara (2078moh), det høyeste fjellet i parken, viser sitt åsyn.

Tozal de Guara sett fra Nocito.

Nocito er en bitte liten landsby liggende i fjellskyggen av Tozal de Guara. Jeg bestemmer meg for å gi meg for dagen når jeg kommer dit, noe jeg skulle komme til å angre litt på kort tid etterpå. Det ville vært lurere å fortsette videre og finne et sted å telte, for slik å kutte ned på den harde dagen som nå venter meg i morgen. Samtidig følte jeg at det var for tidlig å stoppe, men likevel så blir jeg værende. Når jeg har avfunnet meg med det, går det bedre og jeg slapper godt av.

Inne i butikken til Casa Ortas Albás i Nocito.

Og kanskje var det like greit, å ha noen kortere dager og. Casa Ortas Albás byr på gjestfrihet, god mat og en uteplass å slappe av på, samt en velassortert butikk i kjelleren. En falk lander på en pipe lengre ned. Det er ikke en sky på himmelen, det blir en kjølig natt. Jeg har hele campingplassen for meg selv, men har et lite rom som jeg trekker inn i når det har blitt mørkt og kaldt. Ute er det stille, jeg venter på dyreropene i natten.

<- Embalse de ArguisPaúles de Sarsa ->

søndag 5. mars 2017

Troll i eske: Moderne Kvinner

Å anmelde en film som en har sett i en tilstand på kanten til ørske er ikke lett (nå er jeg ikke all verdens god til å anmelde film i utgangspunktet heller men). For trøtt til egentlig å få med seg alt som skjer. For kveldens troll i eske var jeg ikke veldig klar for noe tunge saker, håpet på noe lett noe. Det var derfor ikke uten grunn at jeg ikke håpte at det var Dardenne-brødrenes nye som ville bli vist, 'Kvinne, Ukjent'. Ikke det at Dardenne lager dårlige filmer, men de er som oftest ulidelig triste, traurige beskrivelser av skjebner til folk som alt går galt for. Noen ganger kan man ønske seg et besøk til en psykiater etter å ha sett en film av dem, man får lyst til å gjøre ting. Ferdig med Belgisk ekstrem sosialrealisme, det var ikke den som ble vist, heldigvis.

Moderne kvinner.

Istedet ble det lovet en film som var morsom. Jeg var for trøtt til å få med meg oppramsingen av ting om filmen, så fikk bare med meg noe av det vesentlige. Regissøren drev ihvertfall med sitt, utenom å lage film altså, som å designe plate-covere. Gift med en annen regissør, som også drev med sitt. Masse skuespillere som hadde kommet opp av esken til trollet før. Jeg ble ikke noe klok, men så var jeg knapt våken og. Det tok litt tid før tittelen på filmen dukket opp, heldigvis ikke helt i slutten av filmen. Fint, så slapp jeg å sitte under hele filmen å gruble på hvilken film det egentlig var. Moderne Kvinner (20th Century Women) av Mike Mills var uansett navnet.

En 'coming of age' og finne seg selv film var noen av stikkordene. Vi befinner oss i slutten av 70-tallet, punken er kommet og Dorothea (Annette Benning) har falt av lasset av hva som er 'in' og i tiden. Hun vokste opp i depresjonen som sønnen, Jamie (Lucas Jade Zumann), sier. For Dorothea sliter Jamie med det å vokse opp som en mann i fraværet av en far, som forlot dem. Usikker, ber hun leieboeren Abbie (Greta Gerwig) og Jamie's barndomsvenn Julie (Elle Fanning) om å guide Jamie gjennom denne fasen av livet, de lever jo mer i tråd med tiden enn det hun gjør. Sammen med William (Billy Crudup), som hjelper Dorothea med å pusse opp, lever de i ett slags bohemsk herskapshus.

Filmen ble lovet å være humoristisk, det var den, men det er ingen film man blir sittende å gapskratte av. Det sagt, det var flere ganger høylytt latter fra salen, en kan tenke seg at flere kjente seg igjen i situasjoner i filmen. Det er nok av underfundige kommentarer og treffende verbale utbrudd til at man blir sittende og humre. Hadde en ikke vært så trøtt, så kunne det fort hendt at en hadde ledd høyere selv.

Regissøren, Mike Mills (nei, det er ikke han fra REM), er et noe ubeskrevet blad for meg. Han har tidligere høstet lovord for Thumbsucker, også her hjemme såvidt jeg husker. Han treffer bra her med Moderne Kvinner, både med stemningen i filmen og beskrivelsen av karakterene i filmen. Fin film.

søndag 26. februar 2017

Skitur etter at vinteren plutselig dukket opp igjen

Så kom vinteren. I løpet av uken var det plutselig mer hvitt enn det noensinne har vært så langt i år. Og det snødde igjen igår, kjærkomment, siden det er utsikter for mildere vær til uka. Andre plikter gjorde at det ble en sen start på skituren, noe som kanskje gjorde at jeg gikk glipp av mer blå himmel og sol. Uten at det ble en dårlig tur av det. Sikten ble likevel dårligere og dårligere utover på turen, spesielt når mørket fant det for godt å besøke Nordmarka. Å gli over Bjørnsjøen hvor Storøya såvidt kunne skimtes var likevel en flott opplevelse.

Ruten jeg gikk: Brekke - Hammeren - Kamphaug - Bjørnholt - Kikut - Bjørnsjøen - Østre Fyllingen - Fiskelitetjern - Glåmene - Aurtjern - Nordseter - Sognsvann.

Ved Skjærsjødammen.

Skjærsjøen.

Bjørnsjøen.

Bjørnsjøtrær.

Storøya på Bjørnsjøen.

lørdag 11. februar 2017

En lenge etterlengtet skitur

Bilder fra en lenge etterlengtet skitur. Det er mange år siden man har registrert en så snøfattig vinter i marka som denne. Noe som har gått hardt ut over skiturene, det har blitt noen få (og fine), men til sammenligning med tidligere år har jeg knapt rørt meg en meter. Så kom det et kjærkomment påfyll av snø, ikke mye, men nok til at flere dører i marka kunne åpne seg.

Og forholdene var nydelige idag, til tross for enkelte partier med lite snø. Været overrasket også med å sende ett slør av snø over Katnosa, mens det var blå himmel rundt. Og til stor glede gikk det fint å gå over markas indrefilet: Sandbekkmana (til tross for enkelte partier med smårusk i løypa). Vaffelen på Sandvikshytta var ekstra saftig.

Ruten jeg gikk: Stryken - Daltjuvmana - Katnosa - Finnstad - Spålen - Sandbekkmana - Østre Fyllingen - Glåmene - (Studenterhytta) - Tryvannstua - Frognerseteren.

Daltjuvmana.

Daltjuvmana.

Vaffel på Sandvikshytta.

Katnosa.

Sandvikshytta.

Katnosa.

Katnosa.

Finnstad.

Finnvassdalen.

Tvetjerna.

Sandbekkmana.

Sandbekkmana.

Vesle Sandungen.

Mot Kikut.

Glåmene.

søndag 5. februar 2017

Troll i eske: Den Store Prøven

Trollet i esken etter Tromsø og TIFF har alltid en fare for å være en film som har gått på festivalen og som man har sett. Det har skjedd før (Revanche for å nevne en) og vil sikkert skje igjen. Hvis det er en film man ikke fikk sett der, så er jo alt greit.

I introduksjonen til trollet ble rammen for filmen satt. Vi kunne ikke vente oss en film med mye action eller flukt fra virkeligheten her. Her sto selve virkeligheten i fokus og med en lovnad om at det som oftest var disse filmene som satt dypest hos folk etter å ha sett dem. Manchester By The Sea (Kenneth Lonergan) og I, Daniel Blake (Ken Loach) ble trekket fram som to av de beste innenfor dette segmentet i år, filmen vi skulle få se var den tredje. Tankene mine landet rett på den nye filmen til Cristian Mungiu, Den Store Prøven (Bacalaureat).

Den Store Prøven (Bacalaureat).

Det stemte på en prikk. Filmen gikk også i Tromsø, heldigvis hadde jeg ikke sett filmen da.

For Eliza er billetten ut av Romania ett stipend for å kunne studere i England og London, men for å få det stipendet er hun nødt til å gjøre det godt på de siste eksamenene. Den store prøven er derimot om det virkelig er det hun egentlig vil, eller er det foreldrene hennes som ønsker det. Så blir Eliza utsatt for et overfall kort tid før den første eksamenen og med det henger resultatet på eksamene i en tynn tråd.

I filmen er Eliza mer symbolet på de unge eller rettere sagt håpet. Mens faren er karakteristikken på situasjonen i Romania idag, sånn er det ihvertfall jeg leser filmen. Han er lege, har et forhold på si, og i sitt ønske for å sørge for at datteren fortsatt vil ha mulighet for å motta stipendet gjør han et valg som bare er med på å bidra at problemene i Romania fortsetter i en kanskje evig stagnasjon eller ond sirkel.

Jeg har før sett traileren til filmen og det eneste den poengterer er hvor annerledes en film kan føles så fort man klipper den om og legger til mer heseblesende musikk. I traileren fremstilles filmen nesten som en spenningsfilm, noe den er langt unna. Dette er en sosialrealistisk film, noe som er kraftig understreket når en ser Dardenne-brødrene sine navn i undertekstene. Ikke det at filmen er helt uten nerve. Det er heller ingen dårlig, tvert imot, men det er ikke sitrende spenning du vil finne i denne filmen. Den hadde kanskje blitt det, hadde man vært like flittig til å klippe selve filmen som traileren, den blir noe lang i lengden.

søndag 22. januar 2017

Tromsø Internasjonale Film Festival (TIFF) 2017

Mørket har senket seg, vinteren er godt underveis, julen er forbigått, nok en gang står Tromsø Internasjonale Film Festival for døren. 28 filmer og en begravelse i løpet av uken fra 16. til 22. januar. I Tromsø var det vinter, det snødde hver dag, men ikke sammenhengende. Det kunne være klar himmel, så fem minutter senere fikk en snøføyk i øynene. Og kraftig vind. Ihvertfall ble lerretet til snøkinoen på torget revet i flenger i løpet av en natt, vind eller ikke. Nyttårsaften ble fyrverkiet avlyst. Istedet ble det fyrt av på soldagen (21. januar), en passende dag og heldig for de tilreisende til filmfestivalen. De vante plassene ble frekventert, for øl og mat, mens det lille sjarmerende stedet Huken nå kan legges til den listen. Programmet i år var kanskje ikke like spennende som før, men en eller annen gang må det skje og, det var fortsatt ikke manko på gode filmopplevelser. Bare manko på søvn. Det tar på. Ofte opp tidlig og sent i seng, med filmer som går i ett, i likhet med livet i byen.


Årets prisvinnere var The Fits (Anna Rose Holmer, Aurora-prisen), Den Store Prøven (Cristian Mungiu, Kritikerprisen), Heartstone (Guðmundur Arnar Guðmundsson, FICC/Don Quijote-prisen), Fluefangeren (Izer Aliu, Den Norske Fredsfilmprisen), Sommarnatt (Jonas Selberg Augustsén, Tromsøpalmen), Ishavsblod - De Siste Selfangerne (Trude Berge Ottersen & Gry Elisabeth Mortensen, Publikumsprisen), Forever Pure (Maya Zinshtein, Faith in Film Award). Mine fem favoritter fra festivalen var Sherpa (Jennifer Peedom), In This Corner Of The World (Sunao Katabuchi), Heartstone (Guðmundur Arnar Guðmundsson), Elle (Paul Verhoeven), The Age Of Shadows (Kim Jee-Woon).

Sherpa, Jennifer Peedom.

Mitt program for 2017:

Chevalier (Athina Rachel Tsangari)
King Of The Belgians (Peter Brosens & Jessica Woodworth)
Yourself And Yours (Hong Sang-Soo)
Panamerican Machinery (Joaquin del Paso)
Happiness (Sabu)
Sherpa (Jennifer Peedom)
Creative Control (Benjamin Dickinson)
Be With Me (Eric Khoo)
News From Planet Mars (Dominik Moll)
A Dragon Arrives! (Mani Haghighi)
Nowhere To Hide (Zaradasht Ahmed)
In This Corner Of The World (Sunao Katabuchi)
Northern Disco Lights (Ben Davies)
Shun Li And The Poet (Andrea Segre)
Free Fire (Ben Wheatley)
Heartstone (Gudmundur Arnar Gudmundsson)
Louise By The Shore (Jean-Francois Laguionie)
Before The Rain (Milcho Manchevski)
The Greasy Strangler (Jim Hosking)
Elle (Paul Verhoeven)
Psychonauts, The Forgotten Children (Alberto Vazquez & Pedro Rivero)
Collective Invention (Kwon Oh-Kwang)
Behemoth (Liang Zhao)
The Distinguished Citizen (Gaston Duprat & Mariano Cohn)
Neruda (Pablo Larrain)
The Age Of Shadows (Kim Jee-Woon)
The Icebreaker (Nikolay Khomeriki)
FFN - Doc 2: Shift / Atlantic (Kelly Milner / Risteard O Domhnaill)

(trykk på bildet for slideshow)