mandag 5. desember 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 7: Reinosa - Corconte

15. september.
Lengde: 38.4km (210.5km), tid brukt: 08:45.
Veimerking: Stort sett god (GR1 er derimot ikke merket på denne strekningen).
Vær: Stort sett grått og surt, noe regn innimellom.


Alt det jeg visste om ruten mellom Reinosa og Corconte, var bare at en stor del av den gikk på en lang vandring på en bilvei, men all denne minimale informasjonen var av liten betydning. For hvor ruten i det hele tatt gikk hadde jeg ikke klart å finne ut, kanskje det ikke har vært noen rute der i det hele tatt. Et tomrom i historien. John Hayes skrev rett ut i boken at man burde ta bussen mellom de to stedene og utelot helt å beskrive noe som helst for denne etappen. Langs veien er det 21 kilometer å gå.

I Reinosa om morgenen før avmarsj.

Istedet, etter å ha gått fem kilometer på veien, fant jeg en lokal rute som også gikk til Corconte. PR-S 78, Sendero Embalse del Ebro Ramal Norte, som i motsetning til å gå langs veien, gikk oppe i åsene ovenfor Embalse de Ebro. Denne ruten ville gjøre dagen vesentlig lengre, da den hadde en lengde på rundt 26 kilometer, men det var uansett mer lokkende enn å fortsette å gå langs bilveien.

I vestenden av Embalse de Ebro med bilveien bak meg.

I Reinosa var det en lett antydning til regn i luften, jeg hadde spist frokost på hotellrommet. Noe håp om å på ett mirakuløst vis finne veimerker for GR1 fantes ikke. Jeg fulgte GR99 igjen i starten, men tok så av for å begi meg ut på landeveien, som i dette tilfellet var en bilvei. Nå var det ikke så ille i starten, det er aldri det, men etterhvert som man går, begynner det å tære på. Mørke skyer og mer regn dannet scenen for vandringen. Når Embalse de Ebro dukket opp i synsfeltet dannet det en fin avveksling fra veien.

På vei opp i åsene ovenfor Embalse de Ebro etter å ha forlatt bilveien i Orzales.

Utsikt over Embalse de Ebro, dramatisk og dystert.

Etter fem kilometer kom jeg til Orzales, hvor jeg så etter et sted hvor jeg kunne få meg en café con leche. Istedet fant jeg informasjonspanelet som anga ruten til Corconte, det vil si PR-S 78, ikke GR1. Ruten var veldig fin, i starten klatret jeg oppover i høyden med bedre og bedre utsikt over Embalse de Ebro nedenfor. Regn av og på. Utsikten var fin, men ikke veldig lystig. Det største problemet med ruten var at den flere ganger tok seg bryet med å gå ned fra åsen for å besøke noen landsbyer, som ikke hadde så mye å by på, for så å klatre opp igjen. Ned- og opp-stigningene føltes unødvendige.

I skogen mellom de to små landsbyene Servillejas og Servillas.

Denne ruten var merket med gule og hvite striper istedet for de røde og hvite stripene som kjennetegner GR-rutene. Det interessante var at plutselig så dukket røde og hvite også opp langs ruten. En stund gikk jeg med den gleden i tankene om at jeg hadde funnet der GR1 gikk, men det var nok fjernt fra sannheten. Noe jeg muligens fikk bekreftet oppe på et pass underveis, der en liten påle markerte ruten for å være GR-74 (Corredor Oriental de Cantabria). Det var likevel noe forvirrende, for den pålen pekte i retning av der jeg hadde kommet fra, men det fortsatte å være GR-veimerker videre i min retning. Stort sett var merkingen god, med noen få unntak.

Kirketårnet til en liten kirke i Servillas.

Når jeg gikk høyere oppe, hvor jeg kunne ta hele innsjøen i øyesyn, var jeg rimelig fornøyd med både valget om ikke å ta bussen til Corconte og å ta av fra bilveien. Utsikten var dyster og dramatisk, det var regn på vei mot meg og regn på vei vekk fra meg. Det regnet likevel aldri så mye at det ble ubehagelig, små og lette regnskyll. Høyere oppe var det og mer vind. Lengre nede mellom landsbyene gikk ruten gjennom skog. Helt nederst mellom kultiverte jorder og åkrer.

Rullende åser i øst, etter Lanchares gikk PR-S 78 nede blant kultiverte jorder og åkrer.

Av fasiliteter langs ruten var det ingen. Selv om ruten gikk gjennom fire landsbyer, Quintana, Servillejas, Servillas og Lanchares. Utenom et hotell som ikke virket åpent. Min opprinnelige plan revnet, den hadde gått ut på å gå til Corconte, for så å fortsette videre for å telte. Ettersom klokken ikke viste noen tegn til å stoppe og kilometerne rant, forsto jeg at det ikke var noe vits i å se lengre enn til Corconte. Jeg ringte til Restaurante Conchita for å sjekke om det var et rom ledig. Når jeg kom fram viste GPS'en min at jeg hadde gått 38.4km. Noe som var vesentlig lengre enn det jeg hadde forutsett, men det hadde gått noen ekstra meter der jeg ikke hadde funnet ruten med en gang og i henhold til nysgjerrigheten min.

Utsikt tilbake over Embalse de Ebro i retning Reinosa fra den siste åsen før Corconte. Lanchares til høyre i bildet.

På siste delen av strekningen kom den bratteste stigningen, med det resultatet at jeg gikk på en fin sti langs åsen ovenfor Embalse de Ebro med utsikt ned mot Corconte og tilbake i retning Reinosa. Lengre bak kunne jeg skimte den karakteristiske formen til Canales de Dulla. Mellom der og der jeg sto lå ruten som ventet meg imorgen. Jeg kom ned til Corconte hvor en flokk med sauer kom løpende mot meg på andre siden av et steingjerde, mens en gjeterhund myste skeptisk mot meg.

Fra samme ås som forrige bilde, Corconte nedenfor. I bakgrunnen kan Canales de Dulla skimtes, som GR1 passerer forbi senere.

I Corconte var det nå bare surt ute, sporadisk regn, og i resten av dagen koste jeg meg bare inne i restauranten. Beina mine virket fornøyde med det. Jeg så ut til å være eneste overnattingsgjest, oppringningen min var ikke så veldig nødvendig.

Mørke skyer over Embalse de Ebro sett fra Corconte.

Hvis man tenker å gå GR1 og som meg føler at det å ta transport er å bryte med hensikten med turen, er PR-S 78 Sendero Embalse del Ebro Ramal Norte å anbefale mellom Reinosa og Corconte. Det er mulig det finnes andre alternativer, men utenom det, så er eneste valget å gå de 21 kilometerne langs bilveien. Ruten er fin, spesielt når den begir seg høyere opp. På den andre siden så vil det å gå ruten føre til en lang dag og man kommer ikke helt unna en vandring på bilvei heller.

Kart over PR-S 78 Sendero Embalse del Ebro Ramal Norte. På kartet kan man og se hvor bilveien går til Corconte.

<- Reinosa

lørdag 26. november 2016

Østre Fyllingen en novemberdag


På løpetur fra Sørkedalen til Hammeren forbi Kikut. Vakkert når solen gikk ned bak åsene ovenfor Østre Fyllingen.

onsdag 14. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 6: Brañosera - Reinosa

Lengde: 31.3km (172.1km), tid brukt: 07:51.
Veimerking: Vanskelig (ruten er ikke merket i Cantabria).
Vær: Veldig vekslende, noe fint, så overskyet og etterhvert regn.


Det store spørsmålet etter denne dagen var, gikk jeg på GR1 idag eller ikke? Dagens utgangspunkt var noe vanskelig, i det ruten krysser grensen til Cantabria blir veimerkingen igjen i Castille y León. I guideboken følges bare ruten fram til Cantabria, men der hvor John Hayes etter nevnte grense hadde beskrevet en mer direkte rute til Reinosa (ikke GR1), valgte jeg å lage min egen vei. Tross alt, hvis jeg ikke kunne følge hvor ruten egentlig går, så kunne jeg likesågodt lage min egen rute.

Meson Cueva del Coble, Jesus Delgado i døråpningen.

Fra Brañosera derimot var ruten merket og der våknet jeg opp etter en god natt søvn. Ruten er merket fram til en gammel romersk bro i Valle de Valdeolea. Været var fint i starten, delvis blå himmel, drivende skyer i horisonten, fint lys. Artigst var det å se tilbake til ryggen jeg gikk over igår i vind, regn og tåke. Jesus Delgado ventet på meg ovenfor landsbyen, for å vise meg hvor ruten gikk, han skulle et ærend lengre oppe. Ville kjøre meg opp, men her måtte jeg avslå. Han forsvant videre, mens jeg fikk en hyggelig nok vandring fram til den lille broen.

Ovenfor Brañosera med utsikt tilbake mot Valdecebollas og fjellryggen jeg gikk over igår i kraftig vind, regn og tåke.

Ved broen kom jeg i et lite puristisk dilemma, skulle jeg prøve å finne den originale ruten opp mot Collado de Somahoz, eller følge guideboken. Store forskjeller mellom de to valgene ville det ikke være, så jeg valgte å gjøre det enkelt orienteringsmessig, jeg fulgte John Hayes' alternative rute opp. Var ikke så lett det heller. I luften hørtes lyden av et helikopter, i fjellsidene nedenfor Peñas Majaducas var det et stort svart felt, små striper av røyk steg opp mot himmelen. Tegn på skogbrann. Helikopteret fløy frem og tilbake, dumpet vann over fjellsiden.

Drivende skyer i horisonten om morgenen, på vei mot Valle de Valdeolea.

For noen vil det kanskje føles rart det at jeg og mine likesinnede, vi snakker her om puristene, vil føle det som feil å ikke følge en rute hundre prosent. Og de har egentlig helt rett i det. For å snakke for meg selv, så ser jeg litt på det punktet at hvis jeg ikke følger ruten, kunne jeg likesågodt valgt et tilfeldig startsted og funnet en tilfeldig vei derfra (i utgangspunktet ikke noe galt i det). Og da føler jeg litt at jeg avviker fra det som er hensikten med turen, nemlig å gå ruten. Så det satt ganske langt inne det å avvike fra ruten, selv på den korte avstanden opp til Collado de Somahoz (som ble til comatose i hodet mitt).

Vandring på en skogsbilvei etter Brañosera mot Valle de Valdeolea.

Passet ga meg nok et valg. Valgmulighetene blir jo alltid større når en ikke lengre er låst til en rute. Guideboken skisserte en enkel rute, som fulgte en lokal rute kalt for Camino de Brañosera ned, forbi noen små landsbyer og etterhvert til Reinosa, jeg kunne se skiltet lengre nede. Merkverdig nok, så fant jeg et GR-veimerke på et skilt hvor det sto camino forestal på. Om det var GR1 eller en annen GR-rute hadde jeg ingen anelse om, men jeg valgte å følge den ruten istedet. GR1?

Brannslukking nedenfor Peñas Majaducas.

Merkingen førte meg ihvertfall på en strekning som gjorde meg glad til sinns i starten. Utsikten var fin, så fin at jeg kunne se at det var mørke skyer på vei. Så ble det mer og mer svidd rundt meg, hvor det nylig måtte ha vært en skogbrann. Mulig kontrollert, jeg gikk forbi brannmenn. Skogen jeg kom inn i etterpå var uberørt av noen eventuell brann. Jeg kom ned til veien, hvor jeg krysset John Hayes' sin rute, min føltes så langt bedre ut.

Ruten jeg gikk på etter Collado de Somahoz, uvisst om det var GR1 eller ikke, ruten var merket med de røde og hvite GR-stripene.

Regnet kom på den påfølgende vandringen på veien, jeg fulgte merkingen som ledet meg ut på veien og inn i regnet. Det skyllet ned. I Villacantid søkte jeg tilflukt i en lokal bar, når jeg gikk hadde det midlertidig stoppet. De røde og hvite stripene ledet meg så opp i noen små åser. I guideboken sto det at det var ikke så mye å anbefale på den originale ruten, utenom den imponerende borgen i Argüeso, men jeg hadde ingen anelse om hvor den lå. Jeg lurte litt på om den lå her.

Ruten tok meg gjennom et svidd felt der det har vært en skogbrann, utsikt mot Reinosa og mørke skyer som begynte å samle seg.

Langt ifra, istedet søkte jeg meg opp til en liten topp, Picu la Robleda. Fin utsikt mot alle kanter på toppen, men fremtiden var ikke lys derifra. Regn stort sett i alle retninger. Og veimerkingen tok følgene og ble vanskelig. Jeg endte opp i en liten landsby som het Fontibre. Herfra sluttet alle spor av veimerking. Tiden hadde gått, men GR99 (Ebro) var merket. Den gikk til Reinosa, jeg valgte å følge den inn, selv om det betød en lang vandring på asfaltert underlag. I det jeg ankom utkanten av Reinosa, begynte det å høljregne igjen.

Picu la Robleda. En liten topp i åsene jeg kom til etter Villacantid. Fortsatt var det GR-merker langs stien jeg gikk (ikke opp til toppen). Regn i horisonten.

I Reinosa tok jeg inn på Hotel San Roque, hvor det knirket i gulvene. Jeg fikk vasket klærne mine, brukte vasken, standard prosedyre, tørket dem med hårføneren. Videre informasjon om hvordan komme seg til Corconte på ruten fant jeg ikke, turistinformasjonen var stengt, ikke sikkert de ville visst noe mer. Så da fikk det bli veien til Corconte imorgen, fant ut hvor den gikk, rundt 21 kilometer å gå. Meldt regn i tillegg. Vil ikke bli den mest spennende dagen.

Utsmykning på vegg i Reinosa, med et bilde av Reinosa fra 1948.

Jeg trivdes i Reinosa. Regnet slo seg av og på gjennom ettermiddagen og kvelden. Spiste pizza på en liten sjappe mens jeg satt og lurte på hvilken GR rute jeg hadde gått på etter Collado de Somahoz. Om det var GR1 eller ikke. Fra Fontibre vet jeg at jeg gikk på GR99, men siden GR1 ikke er støttet i Cantabria, var det jo en liten sjanse for at den fulgte samme rute. PS. På Brañosera sin webside står ruten oppført til å følge GR99 til Reinosa fra Fontibre, men i tillegg følger ruten bilveien fra Collado de Somahoz omtrent hele veien til Fontibre. Ikke godt å vite. Vandringsmessig en helt grei dag, men ikke veldig spennende.

God gammel krimskrams butikk i Reinosa.

<- BrañoseraCorconte ->

tirsdag 13. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 5: Estalaya - Brañosera

Lengde: 24.3km (140.8km), tid brukt: 08:56.
Veimerking: Stort sett god.
Vær: Overskyet og grått, surt, etterhvert mye regn og vind, noe tåke.


Så kom regnet. Skyllende inn over fjellryggen som en påminnelse om at ingenting varer evig. Etter fire dager med flott vær kunne man si at det var tilbake til hverdagen igjen, men i Spania fungerer kanskje ikke den allegorien like godt. Og var alle hverdager som denne, ville jeg tatt imot dem med åpne armer. Selv om solen hadde forlatt himmelen, hadde ikke den storslåtte naturen gjort det, og vandringen til Brañosera ble akkurat storslagen.

Hvis det var et ord som man kunne sette på denne dagen ville det vært tid. Noe denne lille baren og butikken i Cervera de Pisuerga er et flott eksempel på. I denne baren hadde tiden stått stille, og det var fantastisk. Her var det faktisk kassetter til salgs (til venstre i bildet).

Hvor skulle jeg gå idag, hvor langt skulle mine føtter ta meg denne dagen? Fortiden ville gi få svar, men svaret lå nok i hva som ventet meg mellom Reinosa og Corconte, ett ubeskrevet blad av ruten hvor John Hayes rett ut bare skriver at man bør ta bussen. For meg er det ikke et alternativ, jeg må gå, men hvor? Det ville jeg best få svar på i Reinosa, to dagers vandring fra Estalaya, hvor jeg gikk til imellom var da åpent. Hvis jeg bare kom meg tilbake til Estalaya igjen, taxisjåføren hadde glemt tiden. Heldigvis fikk jeg øye på ham lengre borte i gaten.

Fra taxituren til Estalaya, sjåføren stoppet ved dette stedet for å vise meg utsikten. På himmelen var sol og blå himmel byttet ut med mørke og dramatiske skyer. Nederst til venstre ligger Vanes.

Tilbake i Estalaya igjen, var det en annen versjon av GR1 som ventet meg. En versjon der himmelen ikke lengre var knallblå, men grå og dramatisk der solen gjorde et fånyttes forsøk på å trenge gjennom skyene for å så å forsvinne for godt. En annerledes solnedgang. Det var som om stien fulgte opp, med et kronglete forsøk på å trenge seg gjennom skogen, før jeg kom til San Felices de Castilleria. Ikke en sjel å se, ikke en sjel å høre. Stille før stormen? Skyene lå faretruende over fjellene ovenfor meg og det bleke heilandskapet jeg vandret over etter landsbyen.

Et blekt heilandskap mellom San Felices de Castilleria og Herreruela de Castilleria, mørke skyer over Valdecebollas i bakgrunnen.

Det største trekkplasteret til GR1 er nok kanskje alle de historiske plassene som ruten passerer forbi, som gamle kirker, borger, tårn og festninger, og ikke minst de forlatte landsbyene. Starten på ruten derimot, bar mer preg av å være en mer utpreget fjelltur. Ved Herreruela de Castilleria derimot, begynte jeg å se konturene av hva som venter meg senere på ruten. I den lille landsbyen måtte jeg bare sette meg ned og stille ta landsbyen i øyesyn, her var det som om at tiden hadde stått stille. En ku sto og rautet mot en låve på vei til å bli falleferdig, kalven dens mest sannsynlig inne i den. En gammel dame kom krokbøyd ut av et hus for å hente vann. Om noen år vil jeg tro, vil denne landsbyen føre seg til listen over forlatte landsbyer, los despoblados.

Selv om tiden sto stille for landsbyen, sto den ikke stille for meg og jeg måtte etterhvert videre. Hvis jeg engang skulle komme tilbake hit, ville da det bo folk her? Idet jeg forlot landsbyen stirret geitene på meg inne fra gårdshusene, en slange kveilet seg på bakken, en okse på grusveien bak meg stirret olmsk i min retning. Jeg var falmet av fremtidig tid og hørte ikke inn, her var de fanget av urvisernes lediggang.

Herreruela de Castilleria, en landsby frosset fast i tiden.

I Herreruela de Castilleria hadde tiden stått stille, men etter at jeg hadde passert det lille romanske kapellet Ermita de Nuestra Señora de Monte begynte den å gå igjen, fort, for å ta igjen det tapte. Skyene begynte å bevege seg raskere på himmelen, det mørknet til. Og på den påfølgende klatringen kom de første regndråpene. Utsikten ble mer og mer dramatisk jo flere høydemetere som ble liggende igjen bak meg. Å kunne skille ut Peña Espigüete og Curavacas var umulig, men på godværsdager skal fjellene ligge mektige for ditt syn.

Inne i en cabane på vei opp fra Herreruela de Castilleria, mulig denne kan benyttes til å overnatte i.

Jeg søkte ly for de første regndråpene under et lite tre og benyttet anledningen til å spise lunsj. Med litt flaks, hadde jeg timet ankomsten til den lille hytta, eller cabanen, som lå på veien opp. Den sto åpen og virket som at man kunne overnatte i hvis man ønsket. Busken ovenfor meg fikk holde. Lunsjen? Noen pan de leche (søt bakverk som ikke blir så fort tørt, jeg synes at det vanlige brødet her nede blir for fort tørt) surret inn med serrano-skinke. Regndråpene ga seg litt, stigningen opp kunne fortsettes. Ovenfor lå Valdecebollas (2143moh), fristende å klatre opp, men et kontinuerlig lag av skyer som innhyllet toppen gjorde det lite aktuelt.

Dramatisk utsikt nedenfor Cueto Morales.

Under de mørke skyene strakte en flott åpen fjellrygg seg foran meg. Så kom regnet. Skyllende inn over fjellryggen, piskende meg i ansiktet med vann og vind. Tåken tettet igjen sikten. Kuene som var foran meg på stien hadde løpt til ly og forsvunnet, men hvor var lyet? Jeg måtte pakke jakken tettere om meg. Det verste været kom såklart når jeg befant meg på det høyeste punktet og det mest åpne landskapet for dagen. Smilet var bredt. Været lot meg få korte og ørsmå gløtt i retning Brañosera.

På toppen av fjellryggen ruten går på mellom Herreruela de Castilleria og Barruelo de Santullán, en fantastisk rygg bare noe skjemmet av en høyspentledning (som jeg fort photoshop'et bort i minnet), kort tid etter begynte det å høljregne.

Regnskyllet varte heldigvis ikke alt for lenge, litt over en halvtime, men det var ikke slutt på selve regnet. Bare det verste av det. Nede i Barruelo de Santullán hadde resten gitt seg, jeg gjenfant noe av varmen i en liten bar, sammen med en liten øl og en varm café con leche. Gitt at jeg var noe våt og kald, hadde jeg vel på dette tidspunktet sett for meg at jeg gikk til Brañosera og ga meg der. I Brañosera var alt av overnattingssteder stengt.

Kraftig vind og regn over fjellryggen, med tåke og lite sikt.

Jeg forberedte meg på å gå videre for å finne et sted å telte, men på veien ut av landsbyen kom jeg forbi Meson Cueva del Coble, stemmer kunne høres innefra. Et fantastisk merkverdig sted. At eieren, Jesus Garcia Delgado, snakket engelsk, var noe alle gjenstandene som hang over alt bar preg av. Hvorfor telte når du kan sove her? Sa han. Har et rom ovenpå, du kan få sove der. Han måtte bare gjøre seg ferdig med noen av gjestene først, som jeg etterhvert kom i flyktig samtale med. Viste dem guideboken over ruten, de kastet seg nysgjerrig over den. Jesus Delgado også. John Hayes sov her også sa han, på samme rom. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.

Meson Cueva del Coble i Brañosera, en utsøkt merkverdig restaurant og bar.

Og rom fikk jeg, i kråkeslottet (jeg har litt vansker for å skrive dette, for ikke å gi inntrykk av at det bare er å komme og tro at man får overnatte, men gjestfriheten var så stor at jeg følte han fortjente all den takknemligheten han kan få). Stedet er et studie i seg selv, skulle man ha katalogisert alle gjenstandene som fantes i baren og restauranten, ville man ha måtte være her flere dager. Kvelden ble ihvertfall veldig trivelig, jeg spiste middag sammen med Jesus og vi snakket en del sammen, en hyggelig samtale.

Brañosera. Legg merke til skiltet som angir GR1. Landsbyen er viktig i henhold til promoteringen av ruten og borgermesteren driver en egen webside for ruten: http://gr1.branosera.com.

Så kom regnet, men for en fantastisk dag likevel.

<- EstalayaReinosa ->

mandag 12. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 4: Col Alto de la Varga - Estalaya

Lengde: 29.7km (116.5km), tid brukt: 09:58.
Veimerking: God, noe forvirring i Arbejal.
Vær: Flott.


Igår kveld sovnet jeg momentant og sov godt resten av natten, avgjørelsen igår om å forlate teltet for en seng lønte seg ihvertfall i form av søvn. Dagens vandring gjorde ikke et like stort inntrykk på meg som de forrige flotte dagene, sannsynligvis hadde nok listen blitt lagt litt høyt. Igjen lå det ingen konkret plan i luften for hvor jeg skulle gå til, i henhold til min opprinnelige plan var det lite jeg kunne gjøre for å holde tritt med den, men at jeg ville legge Picos de Europa bak meg i løpet av dagen regnet jeg med.

Plaza Mayor i Cervera de Pisuerga om morgenen, stille og folketomt.

Det kunne kanskje vært fristende å bare fortsette videre på ruten direkte fra Cervera de Pisuerga, gjøre det enkelt, snike seg unna vandringen fra Col Alto de la Varga. Så ville sikkert noen si at da går man jo glipp av Embalse de Ruesga, men sannheten var, jeg ble faktisk litt skuffet over den delen av dagens rute. Mer om det senere, først måtte jeg komme meg opp til passet igjen, det var ikke noe alternativ å bøye seg for fristelsen. Før taxituren tilbake igjen, gikk det noe tid på å lette etter et sted i Cervera som var tidlig nok oppe til å kunne servere frokost. Jeg fant ingen steder, spiste istedet noe av det jeg hadde i sekken, taxisjåføren pekte på en bar som var åpen på veien tilbake til passet.

På vei ned fra Col Alto de la Varga, Peña Redonda blant fjellene i bakgrunnen.

Tilbake på Col Alto de la Varga var alt likt som igår, bare at solen nå befant seg på den andre siden av himmelhvelvingen. På vei ned mot Cervera de Pisuerga igjen fikk jeg føle på noe av det jeg var mest usikker på i henhold til turen. Ville butikkene, overnattingsstedene og de stedene hvor jeg kunne få mat være åpne når jeg kom til dem? Når jeg ankom Ventanillo hadde jeg ett sterkt ønske om å få meg en kopp med cafe con leche, men der var ikke restauranten åpen. I Ruesga var alle barene og restaurantene stengte på grunn av ferie.

Hus i Ventanilla, inn til bakgården var det en staselig port, men selve husene så slitte ut.

Det var altså ikke den mest minnesverdige starten på dagen, jeg passerte gjennom de to små landsbyene Rebanal de las Llantas og San Martin de los Herreros før jeg kom til Ventanillo. Å gå langs vannkanten til Embalse de Ruesga var noe jeg hadde sett fram til idag, men skuffende nok gikk størstedelen av ruten på en sti hvor innsjøen var skjult bak buskene. Innimellom kunne jeg glede meg over synet av vannet, men forventningene mine til å kunne nyte synet av vannet uhindret mens jeg gikk langs det ble ikke innfridd.

Embalse de Ruesga.

Kanskje like skuffende var min egen avgjørelse om ikke å hoppe i det, å ta meg et bad. Ikke noe å si på å kjøle seg ned i varmen, det var flere muligheter i de vinduene som dukket opp til innsjøen. Den beste utsikten over vannet fikk jeg faktisk fra demningen på østsiden. Ovenfor Embalse de Ruesga ligger en av de kjente paradorene i Spania, Parador de Cervera de Pisuerga, kjent for sin flotte utsikt, men nede fra vannet så det eksklusive hotellet mer ut som en klumpete anomali ovenfor trærne.

Santa María del Castillo i Cervera de Pisuerga, en kirke fra det 16. århundre bygget i gotisk stil, en gang i tiden en middelaldersk festning.

Dagen begynte i Cervera de Pisuerga og tilfeldighetene skulle føre til at jeg endte dagen her også, da passet det jo fint inn å tilbringe litt tid i småbyen midt på dagen og. Lunsj og påfyll av proviant. Og en etterlengtet cafe con leche. Lang pause.

Alt tok seg noe opp etter Cervera, med noen få og små unntak. Vandringen til Arbejal var en trivelig spasertur gjennom en park og langs en liten elv. Etter landsbyen fortsatte ruten på det man kunne kalle en behagelig vandring, hvor jeg muligens tok et siste farvel med Peña Espigüete, til nok en forspilt mulighet for et bad. I Arbejal derimot var ikke ruten så lett å følge, selv om det ikke var store landsbyen å snakke om, og jeg endte opp med å gå et lite stykke på en variant av GR1 som var tilrettelagt for syklister før jeg fant ut at jeg hadde gått feil.

Embalse de Requejada.

Ved Embalse de Requejada fikk jeg endelig vandringen langs et vann som jeg hadde ønsket, jeg ble nesten litt forført av stien langs vannet, en klar og markant flytende strek mellom gult gress. Ett nydelig parti som startet ved restene av det som så ut som ett gammelt utkikkstårn. Derimot kunne jeg styre meg for all piggtråden man går langs senere og de kronglete portene gjennom dem. Piggtråd føles som en vederstyggelighet langs det som skal være en fredfull rute.

En måte å komme seg forbi en av mange irriterende porter i piggtråd-gjerdene, legge sekken på toppen av porten, gå gjennom og løfte ned sekken igjen. Fra ruten langs enden av Embalse de Requejada før Vanes.

Etter den lille landsbyen Vanes tok jeg av fra GR1 og fulgte en lokal rute opp til en nydelig og fredelig plass inne i skogen, på en måte føltes det litt rart at ruten ikke tok seg bryet med å gå opp til den. Omringet av trær står det en gammel eik, El Roblón de Estalaya, kjent som el Abuelo (bestefar). Treet skal være 17 meter høyt med en diameter på 10.6m, alderen er ukjent, men det skal være over 500 år gammelt. Treet er flott. Gjennom trærne stråler lyset fra solen. Rett bortenfor er det en perfekt teltplass.

El Roblón de Estalaya (el Abuelo), en over 500 år gammel eik i skogene ovenfor Estalaya.

Og jeg skulle gjerne ha teltet der, men to ting stoppet meg. En, det er på høy tid å få vasket klærne jeg går i, spesielt sokkene. Skitne og stive sokker sliter mer på føttene enn man tror. To, det er forbudt å tenne bål ved siden av treet, forståelig nok. Nå er det bare snakk om kokeapparatet for min del, men her velger jeg å ikke bryte forbudet. Det skulle tatt seg ut å ha vært ansvarlig for en brann som svelgte det gamle treet, selv om sjansen for det ville vært relativ liten. Jeg gikk ned til Estalaya, hvor hotellet var stengt.

Utsikt over Vanes og Embalse de Requejada.

Det siste jeg så fra Estalaya før jeg satte meg inn i taxien, var toppen av el Abuelo, kronen stikker opp av trærne høyt oppe i åsen. Så bar det tilbake til Cervera de Pisuerga og samme hotell som jeg sov på i natt, selv om jeg hadde misforstått og trodd at det var stengt (bare restauranten). Falt litt i samme fellen som igår, sliten og i Estalaya fikk jeg ikke lov til å sette opp teltet og da respekterte jeg det.

Middag i Cervera de Pisuerga på Plaza Mayor.

Slik endte jeg igjen opp i Cervera. Bortsett fra samme følelse som igår av å gi meg litt for lett, var jeg ikke veldig nedfor av den grunn. Vandringen har bare tatt en litt annen vending enn det jeg hadde ventet. Spiste en enkel middag på Plaza Mayor, en platos combinados som gir mye mat for pengene. Fin måne, en del folk ute og dermed trivelig atmosfære. Ikke så galt det heller. Jeg er ikke så nøye på hvor jeg overnatter, det er vandringen som er viktig for meg. Idag var den fin, men en anelse mindre spennende enn før.

<- Col Alto de la VargaBrañosera ->

søndag 11. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 3: Besande - Col Alto de la Varga

Lengde: 31.8km (86.8km), tid brukt: 09:03.
Veimerking: God.
Vær: Fortsatt sol og klar blå himmel, varmt.


Vandringen fortsatte videre i samme sporet som de to forrige dagene. Med et åpent landskap hvor konturene og kontrastene dannet bakteppet for ruten. Været viste seg nok en gang fra sin beste side og gulsvidd gress, sparsommelig grønn vegetasjon og grå fjell dannet et skarpt skille mot den blå himmelen. Det var en nydelig vandring, som godt kunne stå som en forklaring på hvorfor en gjør akkurat dette. Dette er grunnen til at jeg vandrer, en befriende følelse av å legge dagliglivet bak seg og fordype seg i de enkle, men dertil større, gledene.

Besande om morgenen, på den andre siden av den lille elven på vei ut fra landsbyen.

Må en ofre noe for å kunne oppleve dette? Vanskelig å svare enkelt på, det føles ikke sånn, selv om jeg føler at jeg kanskje har måtte betale for dette med søvnløse netter. Natten i Besande ble lik som forrige natt, til tross for god temperatur og stille, lå jeg nok en gang bare å vred på meg. Til min glede skulle ikke søvnløsheten denne gangen sette noen begrensninger for energien i løpet av dagen, jeg merket at kroppen har så smått begynt å tilpasse seg å vandre igjen.

Valverde de la Sierra med Peña Espigüete ruvende ovenfor.

Hvor jeg skulle ende dagen hen hadde jeg om morgenen ikke den fjerneste anelsen om. Jeg spiste rolig frokost inne i teltet, men etter at jeg hadde pakket sammen og var klar for å begi meg videre på min tredje dag, ble jeg invitert inn i huset til de som hadde latt meg telte utenfor. Å starte dagen med gjestfrihet må sies å bøte godt på den søvnløse natten, jeg takket nei til rødvinen jeg ble tilbudt, men tok gjerne imot kaffe og noen kaker. Om vinteren kan det komme mye snø her, jeg ble vist noen videoer fra området rundt når det var godt og vel over en meter med snø, mye mer enn det jeg hadde forbundet med Spania.

Utsikt fra Collado de Cruz Armada, Valverde de la Sierra nedenfor.

Ved foten av Peña Espigüete ligger Valverde de la Sierra, fjellet dominerte vandringen til den lille landsbyen, og selv hvor hyggelig landskapet som lå rundt var, var det vanskelig å ta øynene vekk fra den ruvende skikkelsen som nærmet seg faretruende. Med fjellet tronende over meg og landsbyen, visste jeg og at jeg sto foran dagens bratteste klatring, opp mot Collado de Cruz Armada. En rask titt på klokken fortalte meg at jeg nok hadde rett igår om at jeg ville ha kommet for sent opp til passet.

På toppen av passet, som ligger på 1596moh, kommer man stort sett ikke nærmere Peña Espigüete (2150moh) på GR1. Den ruver over deg, en grå vegg. Stemmene i hodet ville at jeg skulle vurdere å klatre opp til toppen, men jeg nøyde meg med å la Collado de Cruz Armada forbli det høyeste jeg kom og satte meg ned for å nyte utsikten. Kunne dette vare? Og likevel, så er nok ikke denne delen av Picos de Europa det beste som området har å by på.

Peña Espigüete på nært hold.

Jeg kom ned til Camporredondo de Alba lengtende tilbake, skulle så gjerne ha vært der oppe fortsatt. Oppe på ryggen jeg gikk på etter at jeg hadde klatret opp til Collado de Cruz Armada, jeg har en svakhet for slike ryggvandringer. I det hele tatt det å vandre høyere opp med utsikt til dalene nedenfor, samtidig som en bevarer følelsen av å gå i fjellet. Denne ryggvandringen var intet unntak, en lang og flott tur mettet med utsikt, men som gradvis gikk nedover etterhvert.

Vandrende gjennom Camporredondo de Alba, skyggefulle trær i midten av landsbyen.

Nå begynte likhetene med dagen før å melde seg, lite søvn og en vandring til et større sted (som også samsvarte med hvor guideboken satte som endepunkt for en etappe på ruten), lunsj der og så videre for å finne et sted å telte. I guideboken legger John Hayes opp at dag to og tre ender i forholdsvis Prioro og her i Camporredondo de Alba. Som med Prioro ble det bare en kort visitt her hvor jeg inntok lunsj. Varmen føltes og høyere i det jeg tok fatt på ruten videre. Joda, lunsjen besto av en bocadillo, og siden det var varmt, både en cola og en cerveza con limon.

På vei mot Embalse de Camporredondo gjennom et åpent heilandskap, Peña Espigüete nå mer mot vest for meg.

Ikke bare kunne jeg nyte synet av fjell på denne dagen, etter å ha lagt igjen noen liter med svette i dalen etter Camporredondo de Alba og gått gjennom et heilandskap, sørget Embalse de Camporredondo for en forfriskende avveksling for øynene. Nå lå Peña Espigüete vest for meg bak vannet, i nord Curavacas (2525moh). Hester og kuer gresset ved vannkanten. Heilandskapet fortsatte rundt vannet, forbi Triollo og opp mot den lille grenden La Lastra. Etter La Lastra testet jeg GPS-sporet for ruten som jeg hadde lastet ned, jeg fulgte små veimerker på skjermen til Col Alto de la Varga istedet for de røde og hvite stripene som man finner langs stien, det fungerte utmerket.

Embalse de Camporredondo med Peña Espigüete i bakgrunnen.

Col Alto de la Varga skulle vise seg å være hvor jeg endte vandringen for denne dagen, men først var jeg usikker. Distansemessig hadde jeg gått mer enn langt nok for dagen og hva som ventet meg av gode teltplasser innen rimelig tid fram til Embalse de Ruesga var uvisst. Å campe på passet føltes derimot litt usikkert, litt for nære en trafikkert vei, det av gode plasser nok en gang fullt av ku- og heste-møkk. I starten klarte jeg ikke helt å bestemme meg for om jeg skulle sette opp teltet her, fortsette videre ned i den trange dalen nedenfor eller komme meg til et sted. Passet ville ha vært et fint sted å telte på, med god utsikt, hadde det bare ikke vært for bilveien rett ved siden av og all møkka.

Det mer tørre deltaet i østenden av Embalse de Camporredondo, en ku følger med på mine bevegelser, Curavacas i bakgrunnen.

Å gå videre føltes nå ikke så aktuelt, når jeg først hadde resignert til å gi meg for dagen, kunne jeg føle på at jeg var sliten. Tungen på vektskålen ble lyden av gjøende hunder som nærmet seg. Jeg bestemte meg for å komme meg ned til Cervera de Pisuerga. Noen ord om å prøve å ordne taxi når en ikke kan språket. Ikke så lett. Jeg ringte et hotell og forhørte meg først om de hadde et ledig rom, denne delen går greit. Å forklare at jeg kunne trenge en taxi gikk også greit, men å forklare hvor jeg var derimot verre. Det ble oppfattet motsatt, som at jeg var i Cervera de Pisuerga og ønsket taxi hit. Til slutt fikk jeg hjelp av noen som hadde stoppet på passet for å nyte utsikten fra utsiktspunktet.

Åpent heilandskap med gulsvidd gress opp mot La Lastra.

Mens jeg ventet på taxien tørket jeg teltet. Kunne ikke helt gi slipp på tanken på at jeg burde ha blitt på passet, men nå var avgjørelsen tatt. Sjåføren snakket heldigvis ganske bra engelsk og fra Sør-Korea hadde jeg lært å sette pris på disse 'små-eventyrene' vekk fra ruten. Taxituren ned til Cervera de Pisuerga var lang, men fin.

Så fort jeg var ferdig med å gå merket jeg at jeg var sliten. I Cervera de Pisuerga gjorde jeg ikke så mye annet enn å slappe av i restauranten på hotellet, El Roble. Det passet meg utmerket igrunn. Ok, jeg tok meg en liten tur rundt kvartalet, men utover det så jeg ikke så mye av byen, jeg vil uansett komme hit igjen imorgen.

Tørking av telt på Col Alto de la Varga mens jeg ventet på taxien.

Ikke den avslutningen på dagen jeg først hadde tenkt meg, men jeg var egentlig godt fornøyd med det. Kan ikke si at jeg ikke synes det var godt med en dusj. Hotellrommet var fint og jeg spiste en god middag i restauranten, tapas. Jeg så også fram til en god natts søvn i en seng. Nok en fantastisk dag.

<- BesandeEstalaya ->