lørdag 20. august 2016

Kjentmannsmerket: Moldkastet

Langt ute mot vest i Vestmarka lå det en gang en gammel husmannsplass. Årene gikk og husmannsplassen forfalt, naturen rundt krevde tilbake det den hadde mistet, til slutt falt huset som engang sto her sammen. Stedet ble glemt. Så ble det satt opp en kjentmannspost på en stake ved siden av restene av bygningen og folk begynte igjen å besøke stedet.

Ved Bergvang gård gikk det alpakkaer og beitet.

I morgentimene denne sene lørdagen i august la jeg ut mot denne husmannsplassen. Det er ett annet liv på gårdene som ligger i nærheten av Semsvannet og der jeg går fra enn vest i skogen på Vestmarka. Et helt annet dyreliv enn det vi finner i den norske faunaen er det også på Bergvang gård, hvor en flokk med alpakkaer gresser og ser rart på meg. Jeg ser vel litt rart på dem jeg og.

Oppstigning gjennom skogen opp mot Hagahogget og Bergsåsen.

Sett fra Asker-siden virker Vestmarka å ligge på toppen av et platå, med bratte sider og klipper som en naturlig grense mot marka. En må opp for å komme til skogen. Står man på toppen av de bratte markasidene får man god utsikt, en blåsti leder opp til Hagahogget hvor Oslo og tilhørende fjord kan beskues. Skulle man kalle ett øyeblikk på dagens tur for et høydepunkt, ville det vært dette. Bergsåsen ovenfor byr også på god utsikt, men den er mer tildekket enn Hagahogget.

Utsikt fra Hagahogget i retning Oslo, Semsvannet nedenfor.

Jeg føler ofte at etter å ha kommet tilbake fra en fjelltur, enten det har vært i Norge eller på en av mine langturer i utlandet, som i Pyreneene og på Baekdudaegan i Sør-Korea, blir de første turene i Oslomarka etterpå bitte litt kjedelige. Etter flotte vandringer i majestetiske omgivelser, blir det litt 'nedtur' å komme tilbake til skogen man har sett før, dessverre.

Utsikt mot Oslofjorden fra Hagahogget.

Så også denne dagen, vandringen er fin, men glir litt ut i apati. Fra Bergsåsen bar det ned til Store Sandungen og så opp igjen over i retning Solli, men ikke helt fram. Tar av til Myggheim. Det kan og ha noe med stivalget å gjøre denne gangen, ikke de mest spennende stiene. Fra Myggheim er det en kort tur ned til Asdøltjern, noen har mistet en kniv på stien. Jeg plukker den opp, er det noen som savner en kniv, så ta kontakt. Fra Asdøltjern går en videre, mot husmannsplassen.

Noen feirer noe på toppen av Bergsåsen.

Den dukker opp mellom trærne, synlig i enden av skispor-traséen. Navnet på husmannsplassen er Moldkastet. I bildet i kjentmannsheftet står fortsatt deler av taket oppe, men nå har bygningen falt helt sammen. Om vinteren vil den være dekket av snøen. Trærne dekker for noen som helst form for utsikt, men uansett så er det en rolig stemning her. Husmannsplassen er nå bebodd av maur. Jeg spiser lunsj i lysningen utenfor.

Røtter på vei til å gli inn i glemselen.

Tilbake fra fortiden går turen igjen til Asdøltjern forbi Opsalsetra og Haukeliseter (ikke seteren på fjellet nei). Finner en rytme på skogsstiene og skogsbilveiene. Går der syklistene legger ruten til Store Sandungen. Andre folk som drar traller med tungt turutstyr på. Ned fra Vestmarka går det forbi det merkelige inngjerdete anlegget før Tveitersetra (gammelt militæranlegg?). Og så ned til Semsvannet, bussen har gått, går til Asker.

Moldkastet.

Fortsatt gjemt i skogen mot vest ligger Moldkastet igjen.

Opsalsetra.

Noe som en gang i tiden har vært en bro.

Semsvannet ved enden på reisa.

søndag 7. august 2016

(Massiv) Dag 7: Finnsbergvatnet - Finse

Lengde: 16.9km (156.4km), tid brukt: 6:22 (57:13).
Høydemetere (opp / ned): 460m (4454m) / 468m (4236m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1209moh / 1222moh / 1429moh.
Vær: Stort sett grått og overskyet, så en god del regn, før opphold mot slutten.


Morgenen følger ikke opp gårsdagens strålende kveld, et skjold har lagt seg på himmelen og blokkerer alt av sollys. Litt lett regn kommer det og. Uten at noen av disse to faktorene bekymrer meg i det hele tatt, men det hadde vært hyggelig med en hel solskinnsdag. Nå skal jeg ikke klage, været har vært uberegnelig, men det har vært betydelig bedre enn det jeg ventet meg etter å ha knurret litt over værmeldingen på yr.no før jeg dro.

Et tilbakeblikk på Finnsbergvatnet, teltplassen min var i andre enden av vannet.

Hva jeg har i vente av vær underveis har idag heller ingen stor betydning. Enden på visa og turen er og blir at jeg vil komme til Finse, hvor jeg kan få meg en dusj og skiftet til tørre klær. Så skal jeg sitte inne på et tog. Få bekymringer. Min eneste spinkle bekymring tidligere var å nå toget, og selv om jeg hadde startet fra Krækkja ville jeg nok hatt tid nok. Nå har jeg mer enn nok, stress ute av verden. Har de estimerte seks DNT-timene igjen.

Ett grått fjellandskap.

En av de få (og små) snøskavlene mellom Krækkja og Finse, mindre snø på denne strekningen enn da jeg gikk her sommeren 2012.

Om vinteren, så kalles det for en whiteout når bakken og himmelen går i ett under en snøstorm, når man ikke klarer å skille mellom hva som er hva. Med denne grå himmelen og dette grå landskapet, kunne man kalt dette for en greyout? De går nesten i ett, et landskap omtrent uten fargenyanser, men røft er det. Steinøde.

Utsikt gjennom regnbygene ned mot der Rallarvegen går forbi Storurevatnene.

En stund føler jeg meg mutters alene, hvor jeg ikke forventer å møte på noen før jeg kommer til Finse. Bare Hardangerjøkulen som holder et halvt øye med meg, delvis skjult av skyene, men til slutt dukker det opp to andre. To mørke skikkelser som knapt synes i landskapet. Det er første fjellturen deres som går over flere dager ifølge dem, så de er litt spente.

Skyene danner en klar og grå grense mellom land og himmel, Hardangerjøkulen delvis skjult bak gråværet.

Hvis det regner, så kommer det når jeg tar meg pauser. Små og korte pauser, små og korte regnbyger. Før Torsteinsvatnet byr ruten på utsikt ned mot der Rallarvegen går forbi Storurevatnene, men jeg kan ikke se om det er noen syklister som er der ute i regnet.

Hardangerjøkulen med Blåisen.

Regn kommer det også her, høyere oppe, rett før jeg kommer ned til der stiene fra Kjeldebu og Krækkja mot Finse møtes. Som en vegg fra vest. Med unntak av kvelden ved Reinsmyrtjørna, er dette det meste av regn jeg har fått på turen. Beleilig nok når magen har bestilt lunsj. Fra Kjeldebu kommer det først en gruppe med vandrere, som går med bestemte skritt mot Finse, så en enslig vandrer rett etterpå. De gjør som jeg, stiller seg litt i ly av en stein og spiser raskt, før de forsvinner videre.

En grå vegg av regn på vei.

Regnet avtar noe etter en liten stund, så jeg får satt meg ned og spist litt mer skikkelig. Uten de lange pausene, samt at jeg har holdt et greit tempo, gjør at jeg ligger for mye foran skjema. Jeg kan ta det helt med ro de siste kilometrene til Finse, vagt synlig gjennom sløret av regn og skyer. Fjellene i horisonten mørke. Jeg kan se et Bergens-tog i det fjerne.

Ett kort oppphold i regnværet, skyer ruller (nesten ryker) over Vetle Hansbunuten.

Jeg ankommer Finse og enden på Massiv for min del i år. Rett før jeg går opp til togstasjonen går det et tog i retning Oslo. Jeg kunne nådd det, men medpassasjerene mine ville nok kanskje ikke vært like glad for det. Her ender altså årets sommer-tur på fjellet. Det har vært en fin uke og en fin kryssing av Hardangervidda.

Ved Finsefetene krysser man elven på en hengebru, ville ikke ønsket å falle ned i vannet.

Med togbillett i lomma (til 18:20-toget, jeg ankom rundt 14:30) går jeg til Finsehytta for en dusj, det skal bli godt å få dusjet av seg dusjen på vei hit. God tid til toget går, så med utsikt over Finsevatnet og regnet kan jeg sitte ned og slappe av med mat og smake på øl fra husets mikrobryggeri. Jeg får selskap av den enslige vandreren, som kommer fra Tyskland. Dette var også hans første fjelltur som gikk over flere dager, han hadde hatt en fin tur, men var sliten og med det fornøyd med å være ferdig med turen.

Finse og slutten første del av Massiv for min del.

Så forlater jeg Finse og Massiv. Noen stjal sitteunderlaget mitt mens jeg slappet av på Finsehytta, ikke akkurat det største tapet, men noe smålig spør du meg. Toget tøffer nedover, forbi syklister på Rallarvegen, gradvis nedover. Fjellene blir mindre, det blir mer trær, vegetasjonen overtar mer og mer, dalene øker. Bak meg 7 dager på Hardangervidda og Massiv. Neste år er jeg forhåpentligvis tilbake igjen på Finse, klar for å fortsette videre inn i Skarvheimen. Takk for meg. Første gang jeg omtrent har gått en 'pub til pub' tur på fjellet.

Kart over ruten for syvende og siste dag på Massiv, fra Finnsbergvatnet til Finse.

<- Finnsbergvatnet

lørdag 6. august 2016

(Massiv) Dag 6: Stigstu - Finnsbergvatnet

Lengde: 26.1km (139.5km), tid brukt: 9:53 (50:51).
Høydemetere (opp / ned): 661m (3994m) / 668m (3768m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1223moh / 1209moh / 1362moh.
Vær: Tåke om morgenen, så overskyet, kveldssol.


Det går et lite gufs gjennom kroppen når jeg krysser gårdsplassen mellom annekset og hovedhytta på Stigstu, ute ligger tåken tett, riktig så trollsk. Det er nesten som om tåken siver inn gjennom bitte små åpninger i veggene og vinduene. Gjestene benker seg inne foran frokostbordet, igår ble de samlet, idag blir de spredd igjen, til hver sin kant.

Stigstu innhyllet i tåke om morgenen.

At det ikke blir noen overnatting på Krækkja i natt har blitt bestemt, men det betyr ikke at jeg ikke vil avlegge hytta et besøk. På en måte kan en si at jeg har falt inn i en slags rutine nå, gå til en betjent hytte, ta en pause og så fortsette videre for å finne en teltplass (og stemple i Massiv-passet).

Skodde-vandrere på heien ovenfor Stigstu.

Forrige gang jeg gikk her, mellom Krækkja og Stigstu, var om vinter-sommeren 2012. Da lå det mye snø i fjellet, selv om det var mer beskjedent her enn andre steder den gangen. Ser ikke noe snø nå, bare tåken som ligger tykt over bakken. Det er likevel ikke ertesuppe-tåke, så stien er godt synlig, selv om en ikke ser så langt. Bedre sikt var det og den sommeren, så at jeg får se mer av et hulder-landskap enn fjell i det fjerne gjør ikke noe.

Et vindu i tåken. Dalen nedenfor Skaupsjøbrotet dukket opp under skyene for en kort stund.

Stigstu forsvant i alle fall fort i skodden og sto noen og fulgte meg når jeg forlot hytta, så de nok bare en enslig skikkelse som forsvant blant skyene, sakte oppslukt av dem. Over heden driver skyene, lett ul fra vinden og innimellom små gløtt av utsikt. Små vann og tjern dukker opp og synker tilbake i forglemmelsen.

Ovenfor Lundhaukedalen, tåken har lettet noe og etterlater seg mer og mer utsikt.

Bak meg jages jeg av en gruppe som igår kom fra Rauhelleren, i front drar en hund i tømmene, den liker visstnok ikke å ha folk foran seg. Konkurranseinstinkt. Vi snakket sammen en god del igår, og ved frokostbordet, og etter at de tar meg jeg igjen, blir vi gående å tidvis snakke sammen underveis. Med lettere sekker på ryggen og ikke hindret av en like stor trang til å ta bilder, forsvinner de etterhvert fra meg inn i skodden og det skydekkete landskapet. Jeg tar dem igjen en siste gang når de stopper for en spisepause, og så blir de borte når jeg stopper for det samme ved Skulevikåne. For dem er reisen slutt ved Halne.

På vei mot Halne med Halnekongen synlig bak, R7 kan såvidt skimtes som en tynn strek.

Ved Lundhaukedalen har skyene blitt løftet høyere opp på himmelen, landskapet i horisonten hilser velkommen. Riksvei 7 ved Halne markerer en fin grense mellom den flate Østvidda og det mer oppbrukne landskapet der Massiv nærmer seg Skarvheimen. Etter en stund fjernt fra en traffikert bilvei, må en huske å se seg for når en krysser veien. Ønsker ikke å bli lenge ved veien, så går fort videre. Det mest distinkte landemerket her, Halnekongen, har lenge vært synlig.

Etter Halne Fjellstova glir ruten inn i ett mer steinete, knudrete og kupert landskap når Massiv nærmer seg Skarvheimen.

Halnekongen lokker, men jeg fortsetter videre, motstår fristelsen. Toppen lokker igjen, jeg må ta betenkningstid, men motstår fristelsen igjen. Skyene gjør det ikke, motstår ikke fristelsen, de klatrer ofte opp for å skue ut over landskapet. Som jeg gjør over det nå mer knudrete stein-landskapet ovenfor Krækkja.

Ved Krækkja bygges det på, hytta ser ut som en byggeplass, men det blir ikke flere sengeplasser på hytta av den grunn. Ikke lov, litt uforståelig all den tid DNT sin regel om aldri å sende bort folk selv om det er fullt fortsatt gjelder. Noe som betyr at den eneste forskjellen er at folk må sove på madrass istedet for en seng. Poenget er, er folk bestemte på å komme seg ut og vet at de vil få ly for natten, vil ikke færre sengeplasser hindre dem fra å komme.

På vei ned fra Halnebotnane hvor man ser ned på Krækkja. Herfra ser man godt arbeidet som utføres på hytta.

Jeg ankommer DNT sin betjente byggeplass sammen med en annen vandrer, som viser seg å være gift med bestyrerinnen på Fagerheim Fjellstugu. Der er det fullt hus nå forteller han over en kopp kaffe, i motsetning til her, men det kommer nok flere folk hit etterhvert. Når han fortsetter videre for å hjelpe til med middagen der, setter jeg meg inn i peisestuen med en kald øl (hørt det før?). Peisestuen er uberørt av arbeidet, bortsett fra stillasene utenfor vinduet.

Et steinete landskap, en ensom vandrer og dramatiske skyer møter meg mellom Drageidfjorden og Finnsbergvatnet.

Etter Krækkja går jeg med en forventning om regn, tunge skyer ligger over fjellene og jøkulen, klare for å slippe lasten sin. Ved Drageidfjorden møter jeg på de som har gått den lange veien fra Finse, forventningsfulle av å snart være framme på Krækkja. For meg, går vandringen videre, forbi Drageidfjorden, steinete røyser og små hengebruer over klukkende elver og bekker. Dramatiske skyer, verden i mørke toner.

Rundt to timer senere har jeg kommet til Finnsbergvatnet, passende tidspunkt å gi seg på. I den sørøstlige enden av vannet er det en god teltplass, med fin utsikt over vannet og mot Helveteshorga med Hardangerjøkulen som bakgrunn. Når sekken er på bakken og teltet hentet fram, venter jeg bare på at de første regndråpene skal melde sin ankomst, men istedet bryter skylaget seg opp i vest.

Flott kveldssol over Finnsbergvatnet når middagen tilberedes.

Det som følger er den fineste kvelden på turen så langt, det er også den siste kvelden. Når jeg sitter ute og tilbereder middagen er det en flott kveldssol over Helveteshorga og Finnsbergvatnet. Skyene forsvinner fort og over meg dukker en blå himmel opp, mens i horisonten ligger skyene som bølger over fjellet, bare stille.

Kveld ved Finnsbergvatnet.

Om kvelden når solen har forsvunnet ned bak jøkulen, og randen på fjellen antok en rødlig farge, synker temperaturen igjen. Kryper inn i teltet og slapper av før natten lukker seg rundt landskapet. Fra tåke til nydelig kveldssol, en variert dag der jeg har beveget meg fra Hardangervidda og over mot Skarvheimen.

Kart over ruten for sjette dag på Massiv, fra Stigstu til Finnsbergvatnet.

<- StigstuFinse ->

fredag 5. august 2016

(Massiv) Dag 5: Reinsmyrtjørna - Stigstu

Lengde: 18.6km (113.4km), tid brukt: 6:35 (40:58).
Høydemetere (opp / ned): 282m (3333m) / 358m (3100m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1297moh / 1223moh / 1301moh.
Vær: Nok en dag med vekslende vær, men varmeste hittil, tåke om kvelden.


Jeg kan ikke påstå at det er lystig ute når jeg våkner om morgenen, men regnet ga seg ihvertfall i løpet av natten. På bakken utenfor teltet er det vått og det surkler godt enkelte steder. Fra innsiden av teltet ser regndråpene som ligger på ytterteltet ut som små bekker som renner nedover. Etter å ha spist mer av min minkende beholdning av mat til frokost og lunsj pakker jeg sammen. For å gjøre teltet lettere skiller jeg innerteltet fra ytterteltet og rister begge delene godt.

Regn som beveger seg over de flate områdene på Østvidda, her fra Eiriksbudalen. Ganske så flatt, så været får fyke nesten unhindret over fjellet.

Etter å ha overveid mulighetene mine, har jeg idag bestemt meg for å gå til Stigstu. Hvis jeg tar den andre hytte-overnattingen på Krækkja får jeg en lengre tur til Finse søndag. Jeg må nå toget hjem igjen, å gå videre fra Krækkja og overnatte i telt istedet, gjør at jeg ikke trenger å stresse med tiden i henhold til å nå toget. Ett annet argument er at hvis jeg fortsetter videre fra Stigstu, så vil det bli en enda kortere tur til Krækkja igjen enn idag.

Hva er denne stolpen med to armer som strekker seg mot himmelen mon tro? Langavatnet nedenfor.

Denne delen av Massiv har nå beveget seg inn på den østlige delen av Hardangervidda. Rent landskapsmessig vet jeg om en tøffere rute over vidda til Finse, men på den andre siden så gjør valget om å legge ruten forbi Stigstu og Krækkja at vandrerne får en smak av det mer flate landskapet på Østvidda. Ikke at det har sin sjarm det og, men for en mer massiv rute ville jeg lagt ruten om Hadlaskard, Liseth og Rembesdalseter før Finse. Bryter kanskje med idéen om flest mulig betjente hytter?

Langavatnet med utsikt mot vest.

Det flate landskapet gjør at været farer fortere forbi, i en allerede grå utsikt begynner det å regne, men det forsvinner fort videre i horisonten. I likhet med været beveger man seg også fort på dette underlaget. Høydemetere opp og ned er det få av. På det lille høydedraget før Langavatnet passerer jeg en merkelig stolpe, med to armer som strekker seg mot været, jeg lurer fælt på hva det er for noe.

En av jakthyttene ved Hellehalsen ovenfor Langavatnet, en ser på veggene at det kan være værbitt her.

Nede ved Langavatnet der oset mellom det vannet og Kristentjønn krysses på en stor bro møter jeg på de første andre vandrerne for dagen, det er kort vei fra parkeringen på Tinnhølen og hit. Det er i tillegg flere folk på stien enn jeg har møtt tidligere på turen. For mange herrens år siden, krysset jeg også vidda, da sammen med min fetter og to av hans kamerater. Rett ovenfor Hellehalsen møtte vi på tre slitne vandrere som alle gikk med kroket rygg, de så ut til å bære tungt. Etter å ha snakket med dem en liten stund, fortsatte de videre. Når vi så på sekkene deres forsto vi de krokete ryggene, de bar alle på hver sin tre-liters dunk med vin. Senere leste jeg en artikkel i Dagsavisen (tror jeg det var) om det å krysse Hardangervidda. Som et lite p.s. til slutt sto det at å bære med seg tre liter med vin ikke var en god idé. Jeg bærer tungt nok nå, og jeg har ikke med meg noe vin.

Kontraster på vidda, rett etter Tinnhølen / Trondsbu mot Stigstu.

Stien på vei mot Stigstu nedenfor Skapsjønuten.

Å komme til parkeringsplassen på Tinnhølen er et antiklimaks, et hav av biler, både vanlige og bobiler. Minner for mye om sivilisasjonen der, men jeg spiser likevel lunsj på Trondsbu, skjermet fra parkeringshavet. Skive med ost og skinke, lefse, cola, tilbake til sivilasjonen. En liten Massiv-avsporing, på Massiv-passet er det valgfritt å få stemplet her på Trondsbu eller på Stigstu, men de på Trondsbu har ikke hørt om dette passet (det kommer nok sikkert).

Stigstu nærmer seg, steinkryssing over liten myr, i bakgrunnen ser man Skaupsjønuten.

Været har nå blitt riktig så gemyttlig, varmt har det og blitt, i sterk motsetning til tidligere. Her skinner solen fra en blå himmel, med bare noen vekslende skyer over, men rundt omkring virker det litt mer dramatisk. Over den flate strekningen til Stigstu kan man se den bevegende himmelfossen i flere retninger. Husene på Stigstu lyser rødt nedenfor Skaupsjønuten.

På vei opp til Skaupsjønuten, sauer gjeter på ryggen.

Brått er man framme, for tidlig. Å stoppe opp kan bety abstinenser utover ettermiddagen. Godt da at nysgjerrigheten festet seg til toppen av Skaupsjønuten så fort den dukket opp i horisonten ovenfor Stigstu. På avstand så toppen ut til å ligge nærmere hytta enn den gjør, men det gjør bare at jeg får litt mer tur i beina. Ser ikke ut til å være noen sti opp, jeg legger bare i vei opp lia. Sauer vandrer på rad oppe på ryggen, sauer med utsikt.

På toppen av Skaupsjønuten (1414moh). Mørke skyer i horisonten, over Store Skrekken regner det en del. En tøff topp å gå opp på.

Oppe på toppen blåser det relativt friskt. Fordelen med å komme seg høyere opp, når landskapet rundt er såpass flatt sier seg selv. Fra 1414 meter over havet blir det vid og utstrakt utsikt. Dramatikk i horisontene, over Store Skrekken (?) i sør regner det nå mye, mørk vegg der. Blå himmel er flott, men drivende skyer gjør av og til ting mer begivenhetsrikt. Man skal kunne se Gaustatoppen herfra, men nå er det ikke rent få regndråper imellom.

Tåke om kvelden ved Stigstu.

Til middag serveres det fjellørret, fanget av vertskapet selv. Mye mat, og god mat. Hyggelig gjester. Tåke driver inn om kvelden og varmen fra dagen er byttet ut igjen med sur temperatur ute. Stigstu er også en av de hyggeligste fjellstuene her på vidda, den er noe mindre enn de andre, men det kan også være årsaken til at den er såpass trivelig. Jeg skal ikke legge skjul på at vandringen fra min våte teltplass ved Reinsmyrtjørna og hit, ikke var den mest spennende på turen, men tror jeg har glemt alt det etter den røffe turen opp til Skapsjønuten. Ingen hard eller krevende tur opp til toppen, men det er heller ikke poenget, opplevelsen på toppen var storartet den.

Kart over ruten for femte dag på Massiv, fra Reinsmyrtjørna til Stigstu.

<- ReinsmyrtjørnaFinnsbergvatnet ->

torsdag 4. august 2016

(Massiv) Dag 4: Litlos - Reinsmyrtjørna

Lengde: 27.4km (94.8km), tid brukt: 10:50 (34:23).
Høydemetere (opp / ned): 727m (3051m) / 621m (2742m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1192moh / 1297moh / 1401moh.
Vær: Vekslende mellom overskyet og noe blå himmel, enkelte regnbyger innimellom, mye regn om kvelden.


Må si at frokosten på Litlos smaker bedre enn knekkebrødene jeg har 'kost' meg med i teltet, faren er bare den at du spiser for mye og ender opp med å være for full i magen til å orke å gå. Når jeg var ferdig med å spise lunsj igår, så jeg at jeg nok hadde vært for grådig med maten, jeg kommer til å gå tom for mat til frokost og lunsj. Etter å ha klagd vår nød over at man ikke får kunne kjøpt proviant på de betjente hyttene, viser det seg likevel at betjeningen på Litlos vet råd. De har en pose med mat som har blitt lagt igjen av tidligere vandrere, som jeg og to andre kan få plukke fra. Mye mat gått ut på dato, man trenger ikke helt frykte bedre før datoen, men 2003 føler jeg at er litt for lenge siden. Selv for posemat. Jeg stikker av med en pakke spaghetti, hjelper langt på vei.

Litlos, som jeg her forlater, er en av de triveligste DNT-hyttene på vidda.

Planen for dagen er den samme som for to dager siden, jeg går til Sandhaug (neste hytte på Massiv går man i nordgående retning) og tar en lengre pause der før jeg fortsetter videre å finner meg et sted å telter. Ved Sandhaug beveger man seg inn på Østvidda. Jeg er mer usikker på været idag, det er ett smått bedrøvelig vær ute, men som fort viser seg å være betydelig vakrere så fort jeg har kommet meg avgårde.

Et grått og dust vær ovenfor Litlos, her nedenfor Holken med utsikt i retning Grytehorgi, stien tar av til venstre før den toppen.

En som har fulgt innleggene mine fra denne turen vil kanskje legge merke til at jeg fremhever det å gå i et øde landskap ofte, og det stemmer, jeg liker meg godt da. Bare meg vandrende alene i en øde villmark. Nå er jeg ikke alene her men, etter Litlos og forbi Holken mot Ambjørsflott går jeg i starten sammen med to andre som og var på Litlos, og en kort stund senere møter jeg på ett par med en hund som har teltet ved Skadvatn. Over fjellheimen derimot ligger det et dust slør, som gjør utsikten mystisk og trollsk. En øde hei hvor en kan høre tussene, feene, de underjordiske og andre eventyr kalle, mens trollene ljomer i bakgrunnen. Minner fra vandringen langs Hadrians mur.

I retning Ambjørsflott ligger landskapet dekket av et dust slør, hvor eventyrskapningene kaller på deg gjennom det trollske været.

Når sløret letter endres det grønne og duse landskapet til en grå og steinete natur og mørkere skyer tar plassen på himmelen. Hårteigen med sin karakteristiske fasong ruver nå vest for meg. Været er så vekslende at en aldri blir helt klok på det. Omtrent halvveis til Besso, som måles ved at jeg da møter på de første vandrerne som kommer derfra, kan blå himmel igjen skimtes mellom dystre lag med skyer. Enkelte av vandrerne prøver seg på noen kast med fiskestangen, men ser ikke ut til å lykkes.

Over mot Besso blir stien og landskapet mer og mer steinete.

På en av toppene på Bismarhei står det en varde, dette er kanskje en liten ubetydelig topp, men opp til toppen går jeg likevel. Er jo alltid gøy med sideutflykter. Toppen på 1445moh har ingen problemer med å gi god utsikt i flere retninger, lettere overskyet her jeg står, lettere mørkere enkelte andre steder ser jeg. Dette mørket skulle innhente meg etter at jeg har spist lunsj ovenfor Bessodalen, men i utkanten får jeg bare lett regn. De jeg møtte som kom fra Besso, sa at det skulle komme tordenvær om ettermiddagen. Ikke gode nyheter det, men de gode nyhetene var at det gjaldt i vest. Jeg går mot øst, men er ikke like beroliget likevel.

Utsikt over Hardangervidda fra en ikke navngitt topp (1445moh) på Bismarhei, Hårteigen til høyre.

Sandhaug ligger også slik til at man ser hytta på lang avstand før man kommer til den, men her får man mer en følelse av framgang når man går mot den. Bak meg er det bekmørkt, mer triveligere i min retning. Ovenfor Nordmannslågen ser man allerede at landskapet er i ferd med å skifte, til å bli flatere og mer åpent.

Bak meg passerer bekmørke skyer, ovenfor Besso.

Få folk på Sandhaug, mye færre enn ventet, gitt antallet som var på Litlos, men det er mulig det er flere som hviler seg på rommene. Før pleide de å ha ølglassene i en fryser, et sleipt triks, men ikke nå lengre. Jeg blir sittende i peisestuen i godt over en og en halv time, pilsen er kald selv uten fryste glass. Disse små pausene inne i varmen er noe jeg setter pris på, men jeg vil ut igjen.

På broen som krysser Besso-elven.

Når jeg forlater Sandhaug er det en dyster verden jeg begir meg ut i, grå og tunge skyer ruver over meg, men det regner ikke. Denne gangen går jeg ikke like lenge som etter pausen på Litlos, klokken er noe over sju når jeg lukker døren bak meg, jeg gir meg rett før klokken slår åtte. Da er jeg ved Reinsmyrtjørna og har funnet meg en fin teltplass for natten, som ventet begynner det ett lett regn idet jeg skal sette opp teltet.

Mørkt i horisonten på andre siden av Nordmannslågen i vest.

Jeg bruker kort tid på å få opp teltet nå og godt er det. Omtrent i øyeblikket etter at jeg har fått slengt inn sekken i ytterteltet og satt meg inn under duken begynner regndråpene på teltet å tromme hardere. Så bøtter det ned, jeg er sikker på at regndråpene nå danser manisk på toppen av teltet. Inne i teltet er dette bare koselig, så lenge teltet ikke gir etter. Ikke noe annet å gjøre enn å pakke ut sakene og legge seg ned og slappe av. Middagen får vente.

En av flere plankeganger man går på for den siste strekningen mot Sandhaug.

Etter en stund, avtar styrken på regnet, så jeg tar sjansen på å komme meg ut og lage middag. Jeg klarer å velte kjelen på kokeapparatet, slik at alt vannet med gryte-basisen i søles ut. Regnet begynner å øke i intensitet igjen. Heldigvis hadde jeg ikke puttet i kjøttdeigen ennå. Spaghettien jeg fikk tak i på Litlos blir redningen. Det blir spaghetti med kjøttdeig, mais, ananas og byggrynssalat til middag. Ikke så verst det heller. Spiser inne i teltet, noe som kanskje ikke var den smarteste idéen jeg har hatt på turen. Varmen fra maten danner kondens på innsiden av ytterteltet og det begynner å dryppe. Heldigvis bare den delen av teltet som ikke ligger over innerteltet, og det er ikke så mye.

Reinsmyrtjørna, mørkt over alt nå.

Søvnen tar meg mens regnet trommer stille på teltduken, utenfor innerteltet surrer myggen.

Liten video fra teltet mens det regnet som verst ved Reinsmyrtjørna.

Kart over ruten for fjerde dag på Massiv, fra Litlos til Reinsmyrtjørna.

<- Hårteigen - LitlosStigstu ->