onsdag 26. juli 2017

(Massiv) Dag 8: Finse - Geitryggvatnet

Lengde: 13.9km (170.3km), tid brukt: 5:13 (62:26).
Høydemetere (opp / ned): 548m (5002m) / 534m (4770m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1222moh / 1221moh / 1695moh.
Vær: Stort sett grått og overskyet, lett regn, lettere opphold om kvelden.


Himmelen er ikke akkurat innbydende når jeg ankommer Finse for å fortsette videre på Massiv-ruten. In fact, så er faktisk været omtrent det motsatte av hva som er meldt. Det var meldt oppholdsvær med litt sol, over meg er det ikke annet enn tunge grå skyer. Ifjor gikk jeg første del av Massiv, over Hardangervidda fra Haukeliseter til Finse (hvis man snur ruten opp-ned), nå er planen å fortsette videre til slutten på ruta (eller starten alt ettersom hvordan man ser det) i Sota Sæter. Jeg har rundt ti-elleve dager til rådighet på å komme meg dit, jeg er nødt til å være hjemme igjen i Oslo i løpet av lørdag 5. august. Min ruteplan er noe ambisiøs må jeg innrømme.

På vei opp fra Finse med Hardangerjøkulen i bakgrunnen. Været er omtrent like mørkt og dystert som det var når jeg gjorde meg ferdig med første del av Massiv ifjor sommer, bortsett fra at det ikke regner så mye.

Det blir ingen overnatting på Finse, tanken er gå med en gang, men først må jeg ha meg noe mat. Og jeg trenger ett nytt kompass, av alle ting glemte jeg igjen kompasset mitt hjemme. Kjøttboller av reinsdyr høres ut som en grei start på matdelen av turen, med en kald oppstarts-pils til. Maten smaker den, men i ly av antall mil foran meg med en lettere tung sekk på ryggen (jeg har valgt å ikke veie den av don't want to know-basis), skulle jeg gjerne ønsket meg en noe større porsjon (vi er tross alt på fjellet, også de som bare går dagsturer fra hotellet).

Broen over Finseå-elven.

Fra Finse følger Massiv ruten over fjellet til Geiterygghytta, forbi Klemsbu og Sankt Pål og ned til Geitryggvatnet før turisthytta. Dette er en rute jeg kjenner godt, jeg har gått over her flere ganger. Planen min er å gå til Omnsvatnet å teltet der. For mange år siden gjorde jeg det samme, da sov jeg i et lite og gammelt enmanns-telt og det begynte å hølje ned akkurat i det jeg skulle til å sette opp teltet. Først da oppdaget jeg at glidelåsen til ytterteltet hadde gått i stykker, det medførte i en rimelig våt natt i teltet, hvor jeg omtrent lå og fløt på vannet rundt meg. Teltet gikk i søpla på Geiterygghytta dagen etterpå.

Dramatisk over Hardangerjøkulen.

Lettere uthvilt før starten på turen, før børen på ryggen og kilometerne har begynt å sette sine spor, går det raskt oppover. Jeg møter på vandrerne som kommer fra Geiterygghytta på vei til Finse. Det er lette regndråper i luften og lite tegn til selv et knøttsmått glimt av den meldte solen. Om det ikke er så vått på himmelen ennå, viser bakken at det vil komme til å bli en våt tur. Jeg har og vært spent på hvor mye snø jeg vil møte på i løpet av denne turen.

Spor i snøen.

På kort besøk inne i Klemsbu, hvor en gruppe med utlendinger som jobber på hotellet på Finse skal overnatte.

Det er en liten snøfonn en må gå over før helårsbroen over Finseå, men den første skikkelige snøfonnen kommer først opp mot Klemsbu. Klemsbu er ikke åpen om sommeren, bare i helgene i vinterhalvåret, men nå kan jeg se at det sitter noen inne i bua. Jeg stikker hodet inn døren for å få ett blikk på hvordan det ser ut der inne og blir invitert inn på en kopp kaffe. Slikt er alltid hyggelig. Det er en gruppe med utlendinger som jobber på hotellet på Finse som er her (det er hotellet, Finse 1222, som eier bua) og skal overnatte der. Også en annen fjellvandrer er her og varmer seg foran ovnen sammen med hunden sin, som nok er mer glad for å være her enn ute.

På vei fra Klemsbu, hvor bare en liten gløtt av landskap skiller den grå himmelen fra den hvite snøen.

Å gå ut igjen er surt. Toppen av Sankt Pål (1695moh) ligger såpass nær stien at selv om jeg var der oppe forrige gang jeg var her, må jeg ta turen opp igjen. Litt mer utsikt skader ikke, om enn hvor grå og dyster den er. Fra Sankt Pål går stien ned forbi et lite og nå nesten islagt tjern mot Omnsvatnet. Stien går ikke helt ned til selve vannet, men nå er jeg i ett så godt driv at jeg forlater tanken om å gå ned dit for å telte, istedet tenker jeg å gå til Geitryggvatnet. Ned en bratt fonn aker jeg på skoene nedover, ned til et oppslått telt som det kommer rungende latter fra.

På toppen av Sankt Pål med utsikt ned mot Klemsbu og videre mot Hardangerjøkulen.

Jeg passerer et par som virker slitne, det er jentas første lange tur og hun sier at det kjennes. De bærer tungt, noe jeg likevel holder meg for god til å nevne (mulig jeg burde), men å bære på en jerven fjellduk i tillegg til telt og sovepose er i overkant av hva man behøver (til info så var det gutten som bar på den). Jeg skal ikke være så stor i kjeften, det er nok litt for mye vekt som jeg bærer på og.

Seende tilbake på stien opp mot Sankt Pål, der den går på en naturlig bro av stein mellom snøen.

Ute på en odde på Geitryggvatnet finner jeg en fin teltplass. Jeg kan speide over mot hytta på den andre siden av vannet, men nå frister det ikke å gå dit, selv om det er enkelte mygg som prøver å fordrive meg vekk derfra. Når teltet er oppe er det lettere på himmelen, med enkelte perlefarger der skyene avgir plass til himmelen bak. Det blåser litt. Jeg spiser bare litt enkel kveldsmat. Det er en fin kveld.

Geitryggvatnet.

Dette er egentlig bare en litt prolog eller oppvarming for denne delen av Massiv, men den ble lang nok til det å være. Jeg kunne nådd å gå helt til Geiterygghytta, men det var ikke aktuelt idag. Turen over fra Finse er fin, idag i grått vær som gjorde det steinete landskapet med snøen desto mer dystrere. Imorgen begynner det for godt.

Teltplass ved Geitryggvatnet, Geiterygghytta på andre siden av vannet.

Kart over ruten for åttende dag på Massiv, fra Finse til Geitryggvatnet.

<- FinseIungsdalshytta ->

lørdag 22. juli 2017

Seljordsommer: Mælefjell

Mælefjell. I alle årene jeg har vært i Seljord har dette fjellet ligget der uten at jeg har vært på toppen av det. Jeg har vært på Skorve (Gøysen), Ordalssåta, Hattefjell, Seljordsheiene, Bjørgefjellet, Lifjell, Skuggelinuten, Ubyfjell og Hestnutane. Men aldri Mælefjell. Det har ligget der, defiant, ubeseiret, i alle disse årene. Stirret ned på meg, nesten litt hånende. Det har lokket meg nesten så lenge jeg vet, men aldri har jeg kommet meg dit. Inntil jeg og fetteren min, Kjetil, gjør et forsøk på å komme oss opp idag.

Kjetil ved Sundbø / Mælestaul nedenfor Mælefjell, i bakgrunnen fjellsiden som vi gikk opp for å komme til toppen.

Rustjønnan med Skorve i bakgrunnen.

Det skal være en krevende tur opp til toppen av fjellet, ihvertfall hvis man skal gå ut ifra turforslaget som ligger på ut.no. En trenger ikke lese turforslaget for å forstå at det kan bli en krevende tur, det holder å se på topografien til fjellet på avstand. Det går bratt oppover, og en vet at sidene av fjellet består av store stein en må forsere. De fleste ser ut til å ta turen opp til Mælefjell fra Grunningsdalen eller Slåka, også ut.no sitt turforslag angir den ruten, men jeg og Kjetil kjører istedet inn til Natadal og derfra inn på en skogsvei som snirkler seg sakte bratt oppover og innover fjellet fra nordvest.

På vei mot en annen planet, Kjetil leder an oppover mot der grønt byttes ut med grått.

Det golde og karrige månelandskapet på Mælefjell, ur og stein så langt øyet ser. Toppen av Mælefjell omtrent midt i bildet.

Vi kjører så langt vi kan før skogsbilveien blir for bratt. Herfra kan vi følge skogsveien litt videre, til vi kommer til Sundbø og Mælestaul, liggende tett under fjellet. Følger vi sporene av skogsdrift oppover finner vi fort en sti som bærer oss opp til fjellet. Vi kommer opp til Rustjønnan, som ligger som to øyner som titter opp mot himmelen. Fra øynene er det en grei stigning og tur for å komme opp til den golde steinørkenen som Mælefjell består av. For dine egne øyne, er det heller ikke noe å klage på, de to tjernene er hyggelige og når man går oppover blir utsikten enda bedre. Skorve viser seg nå fra en annen side enn jeg har sett før.

Ett lite tjern uten navn på toppen av Mælefjell.

Fargen og underlaget på fjellet er grønt i det vi begir oss videre oppover Mælefjell mot toppen, forbi Langetjønnan, men etter en stund begynner underlaget å anta en annen form. Toppen av Mælefjell er som en annen planet å regne. Her tynnes grønnfargen kraftig ut og erstattes av en solid gråfarge, hvor grønnfargen holdes i live av all kartlaven som vokser på steinene. Mælefjell er en steinørken, men fra avstand ser toppen grønn ut, nesten selvlysende (men bare nesten). Over alt ligger det stein i forskjellige størrelser og former, hulter til bulter. Karrig og goldt.

Drivende skyer over Mælefjell på vei opp til toppen.

Varden på toppen av Mælefjell, 1413moh.

Over meg speiles det golde månelandskapet seg på himmelen, det er like grått der som på bakken, men ingen grønnfarge. Skyene driver sakte inn over fjellene. Små vann krydrer opp i steinlandskapet. La gå at det ikke er blå himmel og en lysende sol over oss, dette er tøft uansett. Hadde det derimot regnet, hadde nok saken vært annerledes, da blir uren under føttene våre forrædersk og sleip. Nå, har vi ikke problemer med å gå over steinene, men i lengden ville det blitt slitsomt.

Flisetjønnan.

En miniatyr-oase i steinørkenen.

Mellom to små tjern uten navn starter vi på den siste stigningen opp mot toppen av Mælefjell, samtidig med skyene. Det ligger an til å bli et lite race til toppen, men jeg vet at skylaget ikke vil forbli på toppen, det er tynt. Jeg når akkurat toppen med varden på 1413moh akkurat før skyene, denne gangen vinner jeg racet til toppen. I bakhodet minnes jeg kappløpet mot skyene opp mot Pic du Canigou når jeg gikk GR10, den gangen gikk jeg på et forsmedelig tap og måtte se utsikten forsvinne før jeg nådde toppen. Det ville ikke føltes så ille nå, men det gjorde det den gangen. Det tar ikke så lang tid før omverdenen kommer fram igjen her. Vi spiser lunsj ved toppen, i ly for vinden.

Blå himmel over månelandskapet for en kort periode.

Nedover tar vi så kursen i retning Steinfjellet, ett passende navn, skjønt noe ironisk all den tid det er snakk om et fjell uansett. I horisonten kan vi etterhvert se ned mot Seljord og teltene på Korsvei-festivalen (nei, det er ikke en rockefestival). Og etterhvert blir det til og med blå himmel over oss. Fargen på steinørkenen lyser opp. Vi passerer en liten oase i miniatyr på veien, en liten busk som speiler seg i en vanndamn midt blant alle steinene.

Myrull og vegetasjon ved kanten av Langetjønnan.

Skorve på andre siden av dalen (Flatdal) under dramatiske skyer.

Forbi Langetjønnan fra en annen vinkel, tilbake fra den andre planeten på toppen. Og så en bratt nedstigning mot Rustjønnan igjen, med Skorve majestetisk på andre siden av dalen under dramatiske skyer, de to øynene i tjernene skuende opp på oss. Det vaker fra flere fisk på det ene tjernet, men hvor stor fisken er der vet vi ikke. Vi må ha en pause for å nyte utsikten før vi begir oss ned mot bilen igjen, da på samme vei som vi kom opp.

Flott og dramatisk utsikt over Rustjønnan med Skorves majestetiske rygg i bakgrunnen.

Skulle det være noen tvil, så er det vel verdt (og mer til) å ta turen opp til Mælefjell. Det karrige steinlandskapet på toppen er litt som å være på en annen planet. Jeg tror ruten vi tok opp på fjellet er enklere enn ruten opp fra Grunningsdalen eller Slåka, selv om man ikke får muligheten til å kjøre like langt inn som vi gjorde (det er en bom ved inngangen til grusveien som kan bli lukket uten varsel).

Mot horisonten...

På vei ned fra Mælefjell, Gaustatoppen ligger der i det fjerne...og et fjell med ett hull i, som Kjetil peker mot.

Så til slutt beseiret jeg endelig Mælefjell.

torsdag 20. juli 2017

Seljordsommer: Opp Ordalssåta og videre over Ubyfjell til Hattefjell

I serien av sommerens turer i Seljord gikk denne dagens tur opp til Ordalssåta og videre over Ubyfjell til Hattefjell. Dette er en litt mer krevende tur, i den forstand at det er få stier å ta og at terrenget er mer rotete og ulendt. Turen opp til selve Ordalssåta er derimot enkel, og selv uten sti er det greit å finne veien til toppen (i godt vær vel og merke). Fra såta blir jobben verre, men den bedres når (hvis) man kommer til Tjønnstaul, derfra går det en sti som er grei å følge videre til Skuggelimyr nedenfor Hattefjell.

Myr med myrull på vei opp til Ordalssåta, Skorve i bakgrunnen.

På toppen av Ordalssåta, utsikt i retning Hattefjell over Ubyfjell og Lifjell i bakgrunnen, Skorve på andre siden av dalen.

Ruten jeg tar for å komme meg opp til toppen starter på stien som går til Gullnes omtrent i enden av Gullnesvegen ved Sundsbarm. Når stien kommer opp til noen myrdrag, etter en lettere bratt stigning, og tar til høyre, tar jeg av fra stien. Det går ett tråkk her, men det er vanskelig å følge og forsvinner fort i den våte og myrete vegetasjonen. Stien behøves for øvrig ikke, da det enkleste å gjøre likevel er å tenke at en skal følge høydedraget oppover. Dette vil ta en opp til en slags fortopp til Ordalssåta, noen vil kanskje tenke at det er bedre å følge høydedragene sørover litt lengre nede, men det er enklere å ta seg opp til denne toppen først og så gå på toppen av ryggen over til Ordalssåta.

Utsikt nordover fra Ordalssåta,
Sundsbarm til høyre.

Turen opp er uansett en hyggelig vandring over (eller rundt) myr med myrull og tilfeldige multer, samt gjennom skog. Underlaget er godt å gå på og etterhvert blir utsikten bedre og bedre. Både ned mot Sundsbarm og over mot Skorve, samt ned mot Ordal på andre siden. Fra fortoppen må man stige litt ned igjen, men herfra er det en markant sti som man kan følge. Stien kommer opp fra andre siden av fjellet. Også på fortoppen (1061moh) er det god utsikt.

De skarpe ryggene som skjærer på tvers av ryggen over mot Veslesåta.

Ordalssåta ligger på 1137moh. Fra Skorve skiller den seg ut fra resten av fjellet rundt, der den stikker høyere opp enn resten av toppene og kollene. Utsikten fra toppen kan det ikke klages på. På andre siden av dalen troner Skorve og det blinker fra vannet der Seljordsormen svømmer. Det blåser friskt også idag.

På vei til Veslesåta, miniatyrmyr med Skorve i bakgrunnen.

Ordalssåta sett fra Veslesåta.

Videre fra Ordalssåta blir ikke turen like enkel. Ser en på Ordalssåta og ryggen jeg skal gå videre fra Skorve, ser den ut som ett trekkspill. Som et slakt fjell som har blitt presset sammen og danner små skarpe rygger eller tenner som en må forsere over eller rundt for å komme videre. Det er ingen rett vei å gå til Veslesåta, en må gå i sikksakk rundt ryggene for å komme seg dit. Ved Veslesåta spiser jeg lunsj og drikker kaffe nummer to (den første var på selve såta).

Nok en utsikt til Ordalssåta fra turen over Ubyfjell til Hattefjell.

Fra Veslesåta har jeg siktet meg inn på en sti som kommer opp fra Nordbygdi, som skal sno seg litt tilbake mot Ordalssåta før den vender i retning Tjønnstaul. Etter en bratt nedstigning fra Veslesåta finner jeg stien, men den er ikke lett å følge. Den er nok lite brukt og forsvinner ofte i vegetasjonen, hvor den tar uante veivalg. Enkelte ganger mister jeg den, for så å finne den igjen kort tid etterpå. På en lengre nedstigning ned fra Tvitjørnan mister jeg den helt og må ta meg ned gjennom kronglete skog. Etter å vridd kursen mot Tjønnstaul kommer jeg senere inn på den igjen. Dette er likefullt en hyggelig tur, hvor man passerer flere små koselige tjern med Ordalssåta som bakgrunn.

Tvitjørnan med Veslesåta bak.

Fra Tjønnstaul er det som nevnt enklere. Her kommer en inn på en merket sti (merkingen er rødmalte fylte sirkler) som jeg kan følge helt til nevnte Skuggelimyr. Skog, myr og utsikt. Jeg tar likevel av fra stien før den kommer til Skuggelimyr hvor en liten koie har møtt sin endelikt. Istedet følger jeg en skogsbilvei, som dessverre har revet opp landskapet litt for mye etter min smak, opp til Hattfjelltjørni. Her var jeg for noen år siden, da i tett tåke, en mystisk tur. Nå er opplevelsen en helt annen. Da kunne jeg ikke se at bakgrunnen var Skorve, nå troner den i horisonten, i motsetning til da hvor jeg trodde jeg bare ville fortsette videre inn i intetheten.

Myr og Skorve.

Nå fortsetter jeg videre over ryggen til toppen av Hattfjell, hvor det er god utsikt ned mot Seljord og det er folksomt. Bare et kort opphold. Så videre ned til Skuggelimyr der snøen har presset taket på den lille koia ned. Og så fortsetter jeg nedover, nedover til turen er ferdig og fornøydheten setter inn.

Hattfjelltjørni.

tirsdag 18. juli 2017

Seljordsommer: Finndalen, Skorvestaul eller Høna som det kalles

Igår gikk turen opp til flyvraket på Gøysen og videre over og rundt Skorve, hvor jeg kunne skue ned på en hengende dal som alltid har virket litt mytisk og mystisk på meg. Finndalen. Idag tok jeg, min bror (Anders) og far (Jan) turen opp til der Finndalen starter, ved Skorvestaul eller Høna som den også kalles. Vi kjørte opp Kivledalen og Bygdardalen til der stien opp til Finndalen (og Nordnibba) starter, rett nedenfor demningen ved Sundsbarm. Været hadde skjerpet seg i forhold til igår, strålende sol og blå himmel.

Opp gjennom lyslagt og trivelig skog på en hyggelig sti, på den første stigningen opp til Finndalen fra Bygdardalen.

En skog i miniatyr som vokser på restene av ett tre.

For å komme seg opp til Finndalen følger man en hyggelig sti som først tar en gjennom trivelig skog. Før det etterhvert tynnes ut i rekkene av trær. Veien opp passerer to platåer, med andre ord tre stigninger for å komme til hyllen der Høna ligger, inngangen til Finndalen. Underveis er det flere fine utsiktspunkter hvor man kan skue utover Bygdardalen, Kivledalen, Seljordsvannet, og opp mot Skorve og Ubyfjell, samt over til Seljordsheiene.

Anders og Jan vandrende over svabergene på det første platået man kommer til, Skorve i bakgrunnen.

Stien som bukter seg oppover på vei mot Finndalen.

Man kan også gå opp til Finndalen en annen vei, ved å gå opp der den gamle stien går fra, tidligere på Gullnesvegen. Den stien tar en forbi det lille vannkraftverket som er bygget i Finndalsåi og kommer inn på stien vi går på rett ovenfor kraftverket. Ved mye vann i fjellet kan det være vanskelig å krysse elven der den stien går (man kan krysse ved kraftverket, men det kan være stri strøm, så forsiktighet må utvises). Den stien er noe brattere, og stien vi går på er hyggeligere (en mulighet er såklart å gå opp den ene og ned igjen den andre, for å få med seg begge).

På vei opp, rett før der stien som går forbi det lille kraftverket kommer inn på denne stien.

Utsikt over Kivledalen, Seljordsvannet, Skorve og Ubyfjell på veien opp.

Oppe ved Skorvestaul, eller Høna, kan man skue utover fjellene rundt Seljord. Ovenfor en troner Skorve, på andre siden av dalen strekker Ordalssåta seg opp med resten av Ubyfjell som brer seg videre mot Hattefjell. Bakover fortsetter stien videre inn i Finndalen og restene av stølen som engang lå der (nå er det bare tustene igjen). Skorvestaul er i privat eie, så hytta er lukket og låst, bakom ligger det gamle seterfjøset. Jeg titter opp mot den lille toppen jeg sto på igår og så ned på Finndalen og Høna.

Skorvestaul, eller Høna, i bakgrunnen stikker Hestnutan opp.

Ute på tuppen av kollen ovenfor Høna, Jan på toppen. Bakover fortsetter Finndalen videre inn i fjellet.

Etter en tur opp til den lille kollen ovenfor Høna, for litt mer skuing av omegn, setter vi oss ned i le for vinden i solveggen til Skorvestaul. Selv om det er blå himmel og sol, blåser det en frisk vind her oppe.

Anders og Jan hviler i solveggen på Skorvestaul.

Så bærer det ned igjen, forbi myrene (få multer), forbi de gjengrodde restene av gammel støl, over svabergene, gjennom de lyse skogene, over de frodige engene under trærne, på den markante stien, forbi trær som har veltet, forbi utsiktene, under den blå himmelen, forbi alle dyrene vi ikke ser, eller hører, ved siden av klukkende bekker. Og ut igjen nede ved bilen i Bygdardalen. En kunne tenke seg å gå opp igjen...

Et lite tjern ved starten av stien opp til Finndalen.

mandag 17. juli 2017

Seljordsommer: Flyvraket på Gøysen, Skorve, Gøysen

Det er to flyvrak på Skorve, jeg har vært på begge og skrevet om det ene tidligere. Det bor en liten, eller rettere sagt stor, fascinasjon for flyvrak i meg. Flyvraket på Gøysen har jeg derimot besøkt flere ganger. 9 september i 1944 styrtet det et amerikansk Liberator B-24 bombefly her. Flyet som var på vei til slipp-plassen 'Gullknappen' ved Sperillen i Buskerud kom inn for lavt og kræsjet i fjellveggen på rundt 1300 meters høyde. Hadde det flydd 100 meter høyere, hadde det kommet akkurat klar over Skorve. Nå er stedet hvor flyet dundret inn i fjellveggen synlig ved en rosa-farget flekk.

På vei opp Skorve, utsikt over Seljordsheiene på andre siden av dalen.

Ved flyvraket på Skorve ved Gøysen, en vinge ligger nede i ett søkk med Ordalssåta i bakgrunnen.

For enklest mulig å komme opp, kjører man opp til og rundt Kivledalen fra Seljord og parkerer på Haugan (markert med skilt, det er en liten avgift for å parkere). Stien opp er greit merket, men bratt. Man bør benytte muligheten til å få en god utsikt over Seljord ved en antenne på vei opp, kort etter en bratt oppstigning på en steinete skogsbilvei. Man passerer de to små sølene Karlstaul og Listaul på vei opp. Turen er fin, gjennom en hyggelig skog og etterhvert vil man få mer og mer utsikt. Etter en stund skiller stien til flyvraket og stien opp til Gøysen seg, men hvilken sti som leder hvor er godt merket.

Rett nedenfor selve kræsjstedet finner man denne delen av landingshjulet til flyet, Seljordsvannet i bakgrunnen.

Det fine med kræsjstedet er at det fortsatt er verdt et besøk, det har ikke blitt for strippet for flyvrakdeler. Det har såklart skjedd, men her ligger fortsatt de største delene som overlevde kræsjet igjen. Det første man kommer til er vingene og restene av motoren. Alt med god utsikt til Seljordsvannet, Seljordsheiene og Ordalssåta med Ubyfjellet som bakgrunn. Og fjellveggen til Skorve ovenfor. Av en eller annen grunn har jeg aldri klatret opp til selve kræsjstedet før, men gjør det nå. Her ligger de tøffeste restene av flyet, alt ettersom hvordan man ser det. Understellet og landingshjulene til flyet. Himmelen ovenfor antar en like trist farge som omstendelighetene som førte til kræsjet for så mange år siden. 11 menn i alderen 20 til 29 år døde her.

Utsikt over Seljordsvannet fra Skorve, fra ovenfor fjellveggen der Liberatoren kræsjet.

Mørke skyer over Skorve, Nordnibba i bakgrunnen.

Istedet for å gå ned den bratte fjellsiden igjen, velger jeg bare å fortsette videre opp den resterende bratte bakken. Det er ikke den lengste klatringen og man kommer da opp ikke så veldig langt unna toppen av Skorve, Gøysen, men dit skal jeg ikke med det første. Å gå over Skorve har alltid vært en flott tur, det går en merket sti fra Gøysen over til Nordnibba og derfra videre ned til Finndalen og Bygdardalen, hvor man kan komme seg tilbake til Haugan fra eller ned til Seljord (dette er en super tur, men også lang). Nå, legger jeg ruten mer langs kanten av Skorve med utsikt over Bygdardalen, Finndalen og Ordalssåta, og ikke minst den oppdemmede innsjøen Sundsbarm. Finndalen er en skjult skatt, en mytisk og mystisk hengende dal hvor det for en god del år siden var stølsdrift (nå står bare tuftene igjen).

Stående og se ned på mystiske Finndalen, med Ordsalssåta bak til venstre i bildet.

Hestnutan, blant de fjellene ligger det også et flyvrak fra krigen, en tysk junker.

Jeg skuer over til Hestnutan, hvor det andre flyet som kræsjet under krigen ligger (en tysk junker). Nordnibba på 1365moh danner motstykket til Gøysen så og si, her kan jeg sitte og nyte lunsj og varm kaffe, mens jeg ser over Skorve til Gøysen. Dette er fortsatt ett av mine favorittfjell. Runden går videre langs kanten, slik at jeg nå kan se ned mot Flatdal lengre nede, med sine gårder som ligger samlet i midten med alle jordene rundt. Lengre bak går Gaustatoppen inn og ut av erindringen, i lag med været. Skyene ligger tungt over fjell, men ikke lavt. Ved Tvitjønnan kommer de første dråpene.

Kaffe og lunsj på Nordnibba, Gøysen i bakgrunnen over Skorve.

Utsikt ned mot Flatdal med Gaustatoppen langt bak i horisonten.

På toppen av Skorve, selveste Gøysen på 1370moh, flyr en vegg av regn over meg, et slør som beveger seg over fjellene og landskapet, men aldri så mye at en blir riktig våt. Synet er bare flott. Jeg sitter ned, ser sløret bevege seg som en vegg over Seljordsvannet med ormen svømmende i, over Mælefjell med sin ur, over Lifjell med sine vann. Kjennemerker som skjules og så sakte kommer til syne igjen. Ett vakkert åsyn. Skorve er vakkert uansett vær. Tid for ny kaffe.

På toppen av Skorve, Tvitjønnan.

Utsikt i regn fra Gøysen, toppen av Skorve, Lifjell og Bjørgefjell til venstre, med Seljordsvannet til høyre.

Går ned stien som svinger seg i sikk-sakk ned fjellet. Kommer tilbake til stikrysset og videre tilbake ned til Haugan. Jeg ble kjørt opp hit, men nå må jeg gå ned videre. Etter en fabelaktig tur, nok engang, over Skorve. Dette fjellet, som alltid har lokket meg ut på tur når jeg er i Seljord.

Regn over Lifjell.

Kart og informasjon over ruten til flyvraket på Skorve / Gøysen.