onsdag 21. februar 2018

(Shikoku Henro) Dag 21: Tosa Shimizu - Mihara

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 21. Onsdag 11. oktober 2017.
Templer: Ingen.
Lengde: 31.6km (619.6km), tid brukt: 9:19.
Vær: Fint.


Jeg var ganske så spent på denne dagen, visste ikke hva den ville bringe. Lite håp om å møte andre henroer, det var sikkert, selv om jeg hadde et lite håp at jeg ville se noen igjen i destinasjonen min for dagen. Fra gjestehuset mitt i Tosa Shimizu, er den siste delen av planen min for turen til det neste tempelet, å gå til Mihara på veien som går over Imanoyama fjellet (markert som rute c i den engelske guideboken). Det første som skjer om morgenen derimot er nok en frokost, som alltid bringer med seg spørsmålet om hva de forskjellige tingene jeg vil finne på de små tallerknene og skålene vil være. Det er alltid en overraskelse.

En merkverdig trio. Kōbō Daishi, Kujira (hval) Daishi og Godzilla Daishi.

Som igår er denne morgenen også nydelig, og som igår vinker vertinnen meg avgårde. Så inntreffer vann-krisen. Det vil bli en varm dag og jeg vil sannsynlig trenge en god del vann, noe som føles som at er eksakt hva camelbaken min tenker. På turen rundt bukten etter Tosa Shimizu merker jeg at den ene siden til ryggsekken min er gjennomvåt. Camelbaken lekker og har sølt vann over alt, ingen bekymringer for sakene mine derimot, de er pakket inn i vanntette bagger. Nær minnesmerket utenfor John Mung Museet, tømmer jeg ut resten av vannet fra camelbaken. Senere kaster jeg den, i noe som ligner på et sted for søppel. Ikke hundre prosent sikker på at det er det, siden det ikke er noen søppelkasser å finne i Japan (mer om det senere).

Lilla blomster ved siden av ruten.

Nå er det faktisk seks forskjellige ruter å velge mellom for å komme til Enkōji fra Kongōfukuji. Noe som gir et vanskelig valg for en purist ikke sant? Det er enklere når man bare har en rute å velge fra. Jeg valgte min rute basert på det enkle faktum at det var den ruten som gikk høyest opp av de seks alternativene, alltid dratt mot fjellene. Såklart, det lange alternativet som går forbi Tsukiyama Jinja var også fristende. En del av meg drømte om å telte på den ytre tuppen av Kashiwajima, og oppleve kveldssolen som går under navnet Daruma (Omega).

Minnesmerke utenfor John Mung Museet.

Sol over Tosa Shimizu.

Fra der hvor ruten jeg har valgt bryter løs fra de andre rutene, er det en ren veivandring til Mihara, omtrent 23km med det. Den går opp i fjellene ved siden av Masuno-elven. Ikke noe mat eller vann tilgjengelig står det i guideboken, men jeg går forbi noen brusautomater tidlig på vandringen. En bil stopper også ved siden av meg, med to damer i den som gir meg en sportsdrink (Pocari Sweat) for turen over fjellet. Kort tid etterpå kommer det en eldre mann løpende for å gi meg en pose med sukkertøy. Osettai.

På veien opp i fjellene over mot Mihara.

Veien forsvinner så ut av sivilisasjonen, men ikke ut av eksistensen, stigende opp i fjellene med flere felt med blomstrende pyntekorg-blomster ved siden av veien. Ser jeg opp i retningen jeg er på vei mot, så er alt jeg kan se en linje av frodige åsrygger og fjell, og veien jeg går på buktende oppover mellom dem. En del spredte små gårder og bygninger dukker opp i starten, så ingen. Og heldigvis, det er ingen biler på veien. Ingen veimerker heller, ikke siden jeg forlot den andre ruten.

Små åpninger i trærne åpenbarer Masuno-elven som renner nedenfor.

Gitt fraværet av biler er vandringen rolig og jeg føler meg komfortabel på min vei. Med unntak av delen hvor ruten følger den gamle veien istedet for den nye, den gamle veien har måtte gi tapt for vegetasjonen og mønstre laget av klebrige tråder. Jeg er glad når jeg har returnert tilbake den nye veien. I begynnelsen på turen hadde jeg Masuno-elven på min høyre side, nå for resten av turen opp til det høyeste punktet, vil den være på min venstre. For mesteparten av vandringen kan jeg ikke se den, skjult av trærne, men noen ganger så åpner dalbunnen seg opp og jeg kan se blått vann, små stryk og steiner flytende forbi nedenfor meg.

Fujito Yorodori torii, som leder ned til en liten helligdom i bunnen av dalen.

Lengre oppe står en rød torii og noen pillarer i bakken ved inngangen til en sti som leder ned fra veien. Jeg er nysgjerrig på hva den leder til og etter å ha lagt igjen ryggsekken min, begynner jeg å følge stien som går nedover, flankert av tau. Stien og tauene fører meg lengre og lengre nedover, hele veien ned til elveleiet i bunnen av dalen. Her er det klipper på begge sider av elven, med noen stryk og en foss som stuper uti en kulp. På den andre siden av elven ligger det en liten helligdom. Et tau henger ned over klippene som leder ned til kulpen, jeg lurer på hvorfor det er der, men jeg tar ikke sjansen på å heise meg ned med det.

Nede ved elveleiet i bunnen av dalen, Masuno-elven.

Fujito Yorodori helligdommen.

Stedet er ettersom hva jeg forstår kalt for Fujito Yorodori, og er hjemmet til folkeeventyret om Ofuji ga Todoro. Ofuji var en ung dame som likte å gå til dypet (Todoro) for å svømme. En dag hvor hun vasket håret sitt, mistet hun en hårlokk. Da dukket det opp en hvit slange som tok hårlokken hennes i munnen sin og svømte avgårde. Dette interesserte henne så mye at hun tok et nytt lokk fra håret sitt og kastet bort. Slangen dukket opp igjen, tok hårlokken og svømte avgårde. Dette gjentok hun flere ganger, men om kvelden dukket hun ikke opp hjemme. Når familien lette etter henne, kunne de ikke finne henne. Det eneste de fant var kammen hennes ved siden av dypet. De trudde hun hadde blitt ført vekk av Ryujin, som er en vann-drage, så de bygget helligdommen og toriien for å nedfelle Ofuji og Ryujin.

Seende ned dalen fra veien.

Kort etter å ha nådd det høyeste punktet på passasjen over mot Mihara på rundt 660moh, som ligger nedenfor Imanoyama-fjellet, åpner utsikt seg opp mot landskapet innenlands. From her går ruten bratt ned på hårnålssvinger i veien. Jeg spiser lunsj sittende rett ned i en av svingene i veien, føler meg ganske så trygg. I løpet av hele turen så har bare to biler kjørt forbi meg. Jeg og en mann på en motorsykkel salutterer hverandre i det vi passerer. En mukade føler seg fram over asfalten, jeg lar den være (en mukade er en giftig skolopender, du vil ikke bli bitt av en).

Utsikt over innlandet fra veien nedenfor Imanoyama.

En mukade, som er en giftig skolopender, krypende på sin vei.

I Mihara stopper jeg ved den lokale butikken, bare for å bli avskjært av en ung mann før jeg får kjøpt noe som helst, han betaler for alt som osettai. Jeg har booket et rom på et sted som heter Shimizugawa-sō, som ligger litt utenfor landsbyen. Vanligvis så liker jeg ikke å snakke på veldig negative måter om steder jeg overnatter på, men dette er første gangen jeg har følt meg tilbøyelig til å gjøre det. Stedet er rimelig slitent, er støvete og skittent, men det kan jeg leve med. Hva som er ille er den djerve lukten av urin som møter meg i inngangspartiet til stedet. Rommet mitt er greit nok derimot.

Solstråler gjennom trærne ovenfor en bekk, på veien ned fra fjellet.

Irriterende så har en ny vannblemme dukket opp. Jeg vet hvem de skyldige er, de regnfulle dagene tidligere. Kan fortsatt ikke finne nålene og trådene mine, og verten på dette stedet forsvant så fort jeg fikk middagen, så jeg må karre meg tilbake til landsby-butikken igjen. Butikken har heller ikke nål eller tråd, istedet finner jeg en liten butikk som har alt mulig rart av ting, hvor eieren vennlig gir meg hva jeg trenger. Jeg tar turen innom den lokale alkolhol-butikken for noen øl, og er ikke tilbake på vertshuset før etter at det har blitt mørkt. Ingen andre der enn meg. Jeg har ikke sett noen tegn til andre henroer i hele dag.

En helligdom 'skjult' i åsen rett bak Mihara landsbyen.

Uansett tilstand på stedet jeg er i, så får jeg litt hvile mens jeg drikker ølene. Verten dukker til slutt opp igjen og hjelper meg med å ordne en plass for morgendagen. Likevel, selv om han er vennlig, så kan jeg ikke si at jeg vil anbefale dette stedet. Turen over fjellet fra Tosa Shimizu var derimot fin, men hvor er alle de andre? Hvor er Johan, Kaja, Kobayashi, Uieda, Tomohiro, Otsu, Naomi, Koh, Julien, Tomoyoshi, Laura, Ingrid, Oseta, og de andre jeg er møtt?

<- Tosa ShimizuIpponmatsu ->

lørdag 3. februar 2018

Skitur i Romeriksåsene

Lenge siden jeg har vært på ski i Romeriksåsene nå, så denne lørdagen tok jeg turen. Været lovet bra for en fin skitur og det ble det. Toget lastet med skiløpere tok meg til Harestua, der jeg på vant vis måtte forsere noen høydemetere i starten. Opp mot Råsjøen gikk det og så mot Hakkim. Der var det kjørt opp på veien, men til min glede var det laget en ny skitrasé fra Bakkholtjerna og ned til Hakkim, en nydelig løype var det og. Fra Hakkim gikk jeg sporenstreks sørover forbi Setertjernet og til et skispor i nærheten av Kirkebyvangen. Der pekte kompasskursen nordover igjen, langs Storøyungen, Bjertnessjøen før jeg kom opp til Råsjøstua for en rask vaffel og noe å drikke.

Jeg prøvde å være rask, for å sjekke om det hjalp mot idiotfingrene mine. Til ingen nytte. Det føles rimelig teit å ha fingre som kniper igjen blodårene, når resten av kroppen er varm, for slik å unngå å bli varme selv. Det gikk over en time til jeg klarte å bli varm i fingrene igjen. På hele den ellers så nydelige turen fra Råsjøen til Snellingen (vannene) gikk tiden med til å skifte mellom å stå stille og leke helikopter (slenge rundt med armene for å prøve å få slengt blodet videre gjennom blodårene), og å gå videre uten å bruke stavene. I overkant lenge. Joda, det var en kald dag og, men likevel.

Når hendene og fingrene endelig føltes gode og varme igjen, gikk solen ned. Det var vakkert. Jeg hadde egentlig tenkt å gå til Grua, men la om turen ved Store Snellingen til å gå mot Harestua igjen, kunne ikke huske å ha gått den ruten før. Førti minutter til toget går når jeg er nede ved stasjonen, så for å holde varmen, blir det noen ekstra kilometere frem og tilbake i lysløypa.

En flott tur, til tross for raynaud. Mest gledelig var likevel at jeg ikke kjente noe til albuen som jeg slo hardt når jeg gikk i asfalten torsdag.

Kontraster mellom himmel og snødekte trær over mot Hakkim.

Vesle Elsjø.

Skisporene langs Vesle Elsjø.

Bakkholtjerna.

Ny og nydelig skitrasé mot Hakkim fra Bakkholtjerna etter Råsjøen.

Åpent og flott snølandskap på den nye traséen mot Hakkim.

Videre på den nye traséen.

Setertjernet.

Nær Kirkebyvangen.

Over mot Snellingen fra Råbjørn.

Skisporene nedenfor Storvasshaugen.

De siste solstrålene forlater Romeriksåsene.

torsdag 1. februar 2018

Midtuke-skitur i Nordmarka, ukjørte løyper, knall og fall på is

Bilder fra en skitur i midtuken. Hvor turen gikk fra Sognsvann opp Måneskinnsløypa og så på lysløypa mot Ullevålseter, men ikke helt dit. Istedet valgte jeg å gå i uoppkjørte spor på traséen som går mot Rakkeseter, med skiene og skiskoene forsvunne ned i snøen. Over Frønsvollmyrene dukker lysene og tårnene på Tryvannshøgda opp. Så gikk jeg og rundt nevnte tårn, før litt på kryss og tvers leverte meg tilbake på lysløypa fram til bakkene ned mot Sognsvann på vestsiden. Fin skitur i mørket.

Og så gikk rett i asfalten ved Tåsen på hjemturen. Skisko og såpeglatt underlag er ikke en god kombinasjon.


Ingen skispor i snøen opp mot Rakkeseter fra lysløypa mellom Lorttjern og Ullevålseter.

Bøyde busker og grener i mørket.

Mørkt og stille i kvelden.

Lysene fra Tryvann sprer seg over nattehimmelen og trærne.

Opp mot Rakkeseter.

Det snør.

Trær i mørket.

Lys i kvelden fra Tryvannstårnene over Frønsvollmyrene.

Over Frønsvollmyrene.

Ved Frønsvollmyrene.

Maristua.

Tryvannstårnet.

søndag 28. januar 2018

Bilder fra en nydelig skihelg i Nordmarka og Lillomarka

For oss ski-entusiaster så er denne Oslo-vinteren en ren nytelse og glede. Snøen kom tidligere enn det har gjort på lenge, har holdt seg og det er mye. Spørsmålet om hvor lenge det holder seg er såklart en annen sak. Og når været viser seg fra sin beste side er det ut på ski man må. Ta toget til Stryken og gå en lang runde i marka under en blå himmel i et vinterkledt landskap, nydelig. Markastuene har nok gode dager nå, det er mange folk ute. Møtte en kollega fra jobben med kjæresten sin på toget opp. Jeg lot skiene føre meg fra Stryken over Daltjuvmana til Sandvikshytta på Katnosa. Der var det mange folk og god stemning, og såklart en god vaffel. Så bar skiene meg videre over vannet til Finnstad og over til Sinderdalen, men det var ingen på Sinderdammen-hytta når jeg gikk forbi. Over Spålen og så opp over markas indrefilet, Sandbekkmana. Her var det en stund siden det hadde blitt kjørt opp, og folk hadde tråkket opp spor selv, hardt underlag og heftige nedkjøringer resultatet. Solen var nå bak åsene når jeg gikk over Vesle Sandungen, nedenfor Kveldroshøgda og ned mot Fyllingene. På Glåmene ble et en kort matbit og på med hodelykten, før ferden trådde inn i sin siste del, ned forbi Auretjern, Ullevålseter og til Sognsvann. En nydelig dag på ski.

Frostrøyk ved Stryken.

Daltjuvmana.

På vei mot Snøploghøgda.

Katnosa.

Ved der Katnosa ender og sporene mot Finnstad begynner.

Fra Katnosa mot Finnstad.

Finnstad.

Spålen.

Sandbekkmana.

På vei opp fra Fyllingen med Kikuttoppen i bakgrunnen.

Søndagen ble en ny fin skidag, da ble det en kortere tur i Lillomarka hvor jeg startet fra Kjelsås og gikk opp forbi Fugleleiken til Nordre Langvann nedenfor Sinober. Så over til Kringler, Kjulstjernet og Lilloseter, før en rundtur tok meg forbi Søndre Langvann til Sørskogen. Ned til Skytta er det en lang og morsom bakke, spesielt med så gode forhold som nå, men man må opp igjen. Til Steinbruvann og så videre opp og rundt Linderudkollen, før nok en nedkjøring til Kjelsås og enden på visa.

Maridalsvannet.

På uoppkjørte løyper gjennom Lillomarka.

Nordre Langvann.

Skisporene ved Vennervann.