torsdag 19. april 2018

(Shikoku Henro) Dag 34: Iyo Miyoshi - Hōjuji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 34. Tirsdag 24. oktober 2017.
Templer: #60-61 (Yokomineji, Kōonji).
Lengde: 33.3km (989.2km), tid brukt: 10:33.
Vær: Lettere overskyet.


Jeg sov ganske så godt in den lille zenkonyadoen til Kōmyōji, men blir noenlunde misfornøyd når jeg titter ut av døren. Den blå himmelen og solen fra gårsdagen har forlatt åstedet, og etterlatt seg nok en skyfull himmel. Det er ikke gode nyheter for hva jeg har i tankene for de nærmeste dagene. Otsu-san går tidlig om morgenen, som jeg visste at han ville gjøre, og er ute av døren før jeg har begynt å spise frokosten min.

Zenkonyadoen til Kōmyōji.

Det er regnet for å være uhøflig å legge igjen søppelet ditt når du overnatter på en zenkonyado, så jeg må ta det med meg. Og jeg er i tillegg så dum at jeg ikke går tilbake til butikken hvor jeg sannsynlig kunne finne en søppelbøtte for det, og setter istedet i vei med et håp om å gå forbi et sted hvor jeg kan få kastet søppelet mitt. Det er ingen søppelkasser å finne i Japan noensteds, ikke offentlig ihvertfall. Det er ingen combinis i nærheten heller, jeg vet at jeg kan få kastet søppelet i en av dem. I mer enn sju kilometere går jeg med posen med søppel i hånden. Når jeg ser noe som jeg vil ta et bilde av, dumper jeg posen på bakken, går for å ta bildet, og plukker så opp posen igjen etterpå (nei, jeg kommer ikke til å tilfeldigvis 'miste' eller dumpe den et sted). En annen henro nevnte for meg at dette var på grunn av terroristangrepet på undergrunnsbanen i Tokyo for mange år siden, hvor terroristene brukte søppelkassene som beholdere for saringass-bombene deres. Etter det, ble mesteparten av søppelkassene fjernet fra det offentlige.

Vidunderlig lys over fjellene om morgene, selv om det ikke var sol.

Selv om det ikke er sol og blå himmel, så er lyset og glansen på himmelen nydelig.

Ikiki Jizō, bekkaku tempel #11.

Ikiki Jizō er bekkaku tempel #11, kjent for statuen av Jizō Bosatsu som er hogget inn i kamelia-treet på tempelområdet. Det må være noen år siden det treet sto oppreist i tempelet derimot. Tempelet er lett å få øye på i midten av det flate området, av ansamlingen av trær som det er lokalisert ved. Trærne inneholder også en Shinto helligdom, som såklart er tilgjengelig på den sedvanlige lange trappen. At en sånn liten ås kan inneholde så mange trappetrinn er et ganske så lite mysterie.

På veien som leder opp i fjellene, mot Yokomineji.

Jeg vil passere forbi, eller rettere sagt klatre over, nok et fjell idag og som vanlig er jeg forventningsfull til klatringen. Etter å ha hamstret inn noe mat på en Family Mart setter jeg kursen for fjellene, nå dekket av skyer. Ruten opp i fjellene mot Yokomineji går først på en vei, gående gradvis oppover, mistende gradvis hus på hver side, å begi seg inn i det ukjente. På den ene siden av veien er det en gul og rød bygning som ligner på en pagoda, men jeg tviler på at den hører til et tempel. Senere, på den andre siden av veien er det en liten kafé som har en bil inne i seg.

Skogsstien opp til Yokomineji, som går ved siden en større bekk.

Så stopper veien brått opp og det er tid for henro-korogashi igjen. Og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, selv steintrappene som leder opp til selve skogsstien flyter over av vann. Som jeg visste den ville være, er stien opp bratt, og går ved siden av en større bekk under mesteparten av turen. Innimellom krysser stien over det strie vannet på små broer. Og om det er fordi jeg svetter i anstrengelsen av klatringen eller på grunn av den høye luftfuktigheten, sannsynligvis begge, blir alle klærne mine våte. Og så står trestrukturen til tempelet sin daimon over meg, etter en flott vandring opp til The Peak Temple, Yokomineji (#60). Som ligger på 709moh.

Tempelporten til Yokomineji vokter over ankomsten min tempelet.

Før jeg gjør noe som helst på tempelet sitter jeg ned i den fine hytten ved siden av bygningen som nōkyōchō-kontoret ligger i. Her oppe blåser det en kald vind og den kjøler meg ned. Faktisk, så forårsaker den at mine teite Raynauds-syndrom fingre setter igang, noe som fører til at blodsirkulasjonen i fingrene mine blir midlertidig redusert, de skifter til å bli hvite spøkelsesfingre. Noe som forårsaker en viss munterhet blant de andre henroene i hytten, som finner det artig at jeg som en 'viking' fra Norge fryser her. Jeg er nå ganske så vant med at dette skjer, så jeg kan ikke gjøre annet enn å se det humoristiske i det. En annen artig ting er at noen av de andre henroene som er her, er de to japanske henroene som jeg først så i Akebono-sō for rundt tolv dager siden, nå sammen med en russisk henro.

Yokomineji.

Fingrene mine er fortsatte numne når jeg gjennomfører tempelritualene. Faktisk, så vil de være det for en god stund. Det er et fredsomt tempel, regnet for å være det mest vanskelige nansho-tempelet på pilegrimsvandringen. Mens den unge monken tegner kalligrafien i min nōkyōchō, bruker jeg hårføneren til å varme fingrene mine på. Hårføneren er der for å kunne tørke kalligrafien på nōkyōchō-rullen eller -vesten hvis man bruker en av de istedet for boken som bevis på sin pilegrimsvandring. Min egentlige plan var å gå Moe-zaka ruten i retning Ishizuchisan etter å ha besøkt Yokomineji, da jeg har i tankene å klatre det fjellet. Planen var å overnatte på en av stedene nær starten på klatringen opp til toppen, men jeg har ikke klart å komme i kontakt med noen av dem. Det virker som at Kōbō Daishi har voktet over meg igjen, da jeg lærer av monken at Moe-zaka ruten er stengt da den har blitt ødelagt i den nylige tyfonen og det ikke er mulig å gå på stien. Monken hjelper meg med å ordne et sted å overnatte i Saijō istedet.

Hoshigamori, okunoin til Yokomineji. Ishuzuchisan skjult av skyene.

Selv om jeg ble fratatt muligheten til å gå Moe-zaka ruten, klatrer jeg likevel opp til der stien starter fra. Der, ovenfor tempelet på ryggen, ligger Yokomineji sin okunoin. Som heter Hoshigamori. I klart vær vil man få en super utsikt over det store fjellet. Fra en nydelig liten torii, som jeg trodde ville være større etter å ha sett bilder av den. Nå ligger det høyeste fjellet i den vestlige delen av Japan skjult i skyene. Det er fortsatt ett flott sted.

En rad med toriier nær Yokomineji.

Når jeg begir meg i vei på stien ned igjen er fingrene mine fortsatt numne, men min eneste bekymring er om jeg tar feil ved et kryss og går glipp av ruten som går forbi Shirataki. Stien virker å virker å være i alle mulige tilstander, enkel å gå på, rotete, gjennom veltede trær. På et sted går ruten gjennom et åpent område grunnet skogsarbeid, noe som gir en flott utsikt over fjellene, bare skjemmet av kraftlinjene som krysser landskapet. Etter å ha brøytet vei gjennom vegetasjonen finner jeg en liten lysning hvor det er en god utsikt over sjøen og det flate området nedenfor. Unødvendig å si at jeg liker vandringen ned.

På turen ned mot Kōonji fra Yokomineji, deler av stien er åpen grunnet skogsarbeid.

Shirataki er okunoin til det neste tempelet, Kōonji. Det er en fantastisk plass, rett ved en foss. Voktende over fossen fra toppen av den er det en fryktsom Fudō Myōō statue, med sine to unge gutte-tjenere kjent som Kimkara og Cetaka.

Shirataki, okunoin til Kōonji.

Når jeg ankommer tempel #61, Kōonji (Incense Garden Temple), har klokken passert halv fem. Jeg har brukt en god del lengre tid enn det jeg trodde jeg ville ha gjort. Dette tempelet er det rareste tempelet så langt. Det ligner på langt nær noen av de andre templene, da det består av en stor bygning av betong. Jeg under meg over hvorfor de bygde det slik. Når jeg spør om hvor hondoen og daishidoen er peker betjeningen på tempelet mitt til en åpen dør i den store bygningen, og sier at de er begge der. Det er ikke før etterpå at jeg forstår at hondoen er den store hallen i andre etasje inne i bygningen, og at daishidoen var der hvor jeg gjennomførte ritualene to ganger.

Kōonji, dette tempelet ligner ikke på noe annet tempel på pilegrimsvandringen.

Det var ingen sol idag, men likevel så går den ned i flammer bak fjellene. Å nå Hōjuji i tide har jeg ikke noe tid til, og jeg går i tillegg feil vei en gang på veien, men jeg ender likevel dagens tur ved tempelet. Det vil si, utenfor tempelet, dette er det første tempelet som jeg har sett som faktisk er stengt av etter stengetid. Tempelet ligger rett ved siden av togstasjonen i Iyo Komatsu, noe som er praktisk for meg. Jeg har tid til å gå til en nærliggende Lawson for en kopp med kaffe og en søt mochi før jeg tar toget til Saijō.

Solnedgang nær Kōonji.

Etter å ha sjekket inn på hotellet mitt, H. Oraire Saijō, og fått meg en dusj går jeg ut for middag. Når jeg spør hotellbetjeningen om anbefalinger viser de meg veien til en izakaya i nærheten som heter 36, som er akkurat hva jeg ønsket meg. Den store bollen med udon med kjøtt og tilbehør er nydelig. De sier at det skal bli sol imorgen, så for meg er det et stort fjell som troner i horisonten.

Ved en Lawson Station.

<- Iyo MiyoshiIshizuchisan ->

lørdag 7. april 2018

Utsikt fra Heikampen


Utsikten fra Heikampen er en av de beste i Nordmarka, her fra en dag da himmelen ikke viste seg fra sin beste side, men likevel så er det fint å stå her og se utover.

fredag 30. mars 2018

Påskeskitur i Kvambekkhei og Angre

For et fantastisk vær denne Påsken bød på. Tror det er lenge siden jeg kan huske en Påskeuke med en så flott klar og blå himmel. Når den i tillegg ankom i det året som det snødde så mye i, så lå alt til for en nydelig skitur. Familien samlet seg på Langfredag og dro inn gjennom avsidesliggende Åmotsdal i Telemark for en skitur i området rundt Kvambekkhei. Det var snakk om en rolig og fin skitur, her skulle solen og turen nytes. Trengte ikke gå langt, trengte ikke gå fort.

Vi parkerte ved Kvambekk og gikk innover mot Storemyra og Kråketjønn. Mot den blå horisonten lå hvite fjell i nydelig kontrast. På himmelen skinte solen lykkestråler ned mot oss. I en solhelling satte vi oss ned og nøt både sol, varme, mat og drikke. Perfekt tidspunkt for en kvikk-lunsj, bare at det hadde vi ikke med, selv om det selges 16 millioner av den lille platen i året og i Påsken aller mest. Appelsinen kom vi oss ikke utenom.

Og så gikk vi en løkke videre, hvor trærne ble fattigere på et kort stykke, før unna vei det gikk nedover mot Angre. Og så bar det igjen litt oppover tilbake til Kråketjønn, hvor vi hadde vært før. Slik sattes kursen tilbake, mens solen fortsatt lå og varmet fra himmelhvelvingen. Tilbake ved bilene hadde vi vært ute noen timer, og det ble noen få kilometere og, femten i alt. Det var ikke galt. En strålende tur i vakker natur.












søndag 25. mars 2018

Grått versus blått, da lørdag var trått mens søndag var flott

De to dagene i denne helgen var som to vidt forskjellige verdener. Nesten vanskelig å forstå at de skulle tilhøre samme helg.

Lørdag lå Nordmarka pakket inn under et grått teppe og føret var så trått at jeg innimellom følte at det ville gått fortere om jeg hadde tatt av meg skiene og gått videre på beina. Likefullt var det en ganske så stemningsfull affære å gå gjennom det som fortonte seg som en trollsk vintermark. Hvor trærne og åsene sakte gled inn og ut av skyene, til en uviss skjebne. Jeg tok turen fra Hakadal og etter snaue fire mil i sneglefart var jeg nede ved Brekke, turen hadde tatt evigheter. Vakrest og mest trollsk var det over Mantjernet. Saktest var det over Hakkloa, det vannet tar seg alltid god tid, da var det godt å komme fram til Kikutstua for å fylle på med litt energi igjen for de siste sløve kilometerne tilbake.

Søndag var en helt annen historie. Da var himmelen blitt blå og solen lyste om kapp med seg selv. Påskevær. Og fra Skar måtte det gå raskeste vei opp til en Gørjavaffel og toddy. Som ventet var jeg ikke alene om det, det var folk overalt. Og siden været var godt, måtte man opp til en topp. Toppturtid i marka. Kikuttopptur. Til flott utsikt over Nordmarka. Å se skiløperne gå over Bjørnsjøen var som å se maur på vei til og fra maurtua. Nedover gikk det i rykk og napp, fra full glid til plutselig feste, om hverandre hele veien ned, slitsomt. Og så bar det sørover til byen igjen.

Grått versus blått, da lørdag var trått mens søndag var flott

Lørdagens rute: Hakadal - Elvannet - Nordvannet - Stålmyra - Aurtjern - Hakklokalven - Hakkloka - Kikutstua - Bjørnsjøen - Bjørnsjøhelvete - (Ullevålseter) - Store Åklungen - Godbekken - Svartkulp - Brekke.

Elvassmyra.

Mot Stålmyra.

Mantjernet.

Solen finnes et sted der ute bakom skyene, ved Mantjernet.

Bjørnputten.

Gjennom Bjørnputtdalen.

Hengebroen ved Hakklokalven.

Hakkloa.

Over Bjørnsjøen.

Søndagens rute: Skar - Øyungen - Kalvsjøen - Gørja - Helgeren - Bjørnsjøen - Kikutstua - Kikuttoppen - Fyllingen - Glåmene - Hestemyra - Blankvann - Aurtjern - (Ullevålseter) - Store Åklungen - (Lille Åklungen) - Sognsvann vest.

Kalvsjøen.

Helgeren.

Kikuttopptur.

Utsikt sørover fra Kikuttoppen.

Utsikt mot nordøst fra Kikuttoppen.

Tilbakeblikk mot Kikut.

Den lille løypa over Arnehogstmyr fra Store Åklungen.

søndag 18. mars 2018

Bratt, brått og flott under en nydelig blå himmel i Krokskogen

Med marka tettpakket med snø og en helg som sendte skyene på dør var det bare en ting som gjaldt denne søndagen. Å komme seg ut på ski. Siden solen åpnet for utsiktens rand hadde jeg et brennende ønske om å komme meg litt opp i høyden for å kunne skue utover marka. Valget falt på Krokskogen, det var kroken på døren for skyene, men ikke for meg. Oppkuven, det var målet.

Og i ly av at mengdene med snø hadde gjort løyepebasene i skauen så ivrige med å kjøre opp det de kunne av spor, så ønsket jeg å få med meg noen løyper jeg ikke hadde gått før og. Jeg ga meg i kast fra Skansebakken og gjorde et raskt gjestespill i Bærumsmarka forbi Hvitsteinvannene før jeg for ned bakkene mot Vensåssetra. Utsikt sto høyt i kurs og det er akkurat hva Vidvangshøgda gir. Med utsikt til Oslofjorden glitrende i strålene fra solen. I horisonten var Blefjell og Norefjell hvite.

Fram til Løvlia var det bare den lille traséen opp til Fuglemyra jeg ikke hadde gått før, for å ta meg inn på ruten over Kusteintjern atter en gang. Denne gangen kunne jeg nyte den fine turen under en helt klar blå himmel. Løvlia bidro til turen med en nødvendig god vaffel og varm drikke, før en sløyfe rundt Løvliflaka bar meg forbi hytta nok engang.

Over Møkkalitjerna har jeg aldri gått på ski og den traséen bragte med ut på Heggelivann fra en annen kant enn vanlig, et annet perspektiv. Jeg fulgte dette perspektivet videre og krysset vannet på tvers, og karret meg i vei opp forbi Vakersætra på nok en ukjent løype for meg. Dette er gøy. Tidvis bratt og, men så er jo kursen lagt opp mot Oppkuvens topp og.

Opp til Oppkuven har jeg aldri gått på ski før, men flere ganger til fots, så det er spennende i det skisporene forsvinner opp fra Oppkuvvannet og inn i terrenget. Jeg merker fort at her blir det bratt og brått. Både opp og ned. Flere kommer susende nedover. Sporene er skuret blanke og harde. De snor seg rundt og oppover, det ene henget brattere enn det andre. Og så kommer man til tårnet. Her måtte skiene av.

To andre er også på plass og nyter utsikten når jeg kommer, og låner meg velvillig en kikkert for å kunne skue enda lengre ut i horisonten. I horisonten var Blefjell, Norefjell og Vikerfjell hvite. Later som jeg kan se meg selv i retrospektiv der jeg gikk over Vikerfjell for to helger siden. Topp(kuven).

Nedover går det fort, bratt og brått. Og slik fortsetter det på resten av turen. Først ned ruten forbi Langtjernbrenna, på smale scooterspor. Så nedover mot Otertjern. Det går ikke i hockey hele veien for å si det sånn, men gøy er det. Og noenlunde anstrengende. Etter å ha gjort en u-sving på Otertjernsåsveien, kan en nyte utsikt igjen, det er flott. Nedenfor ligger Lysedammene og Sørkedalen. Fort går det nedover herfra også, men her er det god plass til å manøvrere skiene på.

Har aldri sett sporene fra Lysedammene som går ned over Stormyra mot Skansebakken kjørt opp før, så da måtte denne løypa prøves ut og. Noen steder er solen nå skjult bak åsen jeg kom ned fra. Det er en skikkelig mærrabakke helt mot slutten gitt. Bratt, brått og flott under en nydelig blå himmel i Krokskogen. En super tur, og da glemmer man fort at man har smurt ørlite feil.

Opp mot Hvitsteinvannene fra Skansebakken.

Et lite tre ved Lille Hvitsteinvann som har ikledt seg en hatt av snø.

Utsikt fra Vidvangshøgda.

Bærumskollen.

Alltids nydelige Løvliflaka.

Nok en trasé som jeg ikke har gått før, denne fra Løvlia over Møkkalitjerna mot Heggelivann.

På vei mot Oppkuven, ved Halstjern.

Store Oppkuvvatnet.

Statuer av snø i det skisporene setter i vei opp mot Oppkuven.

Opp mot Oppkuven, her blir det bratt og brått nedover igjen.

Utsikt fra tårnet på Oppkuven i retning Sandungene.

Fjellutsikt og greier fra Oppkuven. Norefjell.

Ned fra Nedkuven og solen brenner seg gjennom trær og snø.

Fra Oterjernsåsveien får man god utsikt.

Over Stormyra før turen avsluttes nede ved Skansebakken igjen.