mandag 26. juni 2017

(GR1 Sendero Histórico) Dag 49: Orriols - Sant Marti de Empuries

27. oktober.
Lengde: 25.0km (1429.4km), tid brukt: 7:50.
Veimerking: God, med ett stygt unntak.
Vær: Flott.


Av alle vandringene mine, så er dette den mest spesielle siste dags morgen av dem alle. Når man har gått så langt, så er det enda rarere å vite at man har gjort det. Jeg spiser en god frokost, og gjør meg klar til å ta taxi tilbake til Orriols. Med en signifikant forskjell. Siden ruten vil ta meg tilbake til Camallera kan jeg la sekken bli værende igjen og vertinnen er glad for å kunne hjelpe til. Noe som betyr at jeg kan gå de første syv kilometerne med lett sekk. Føttene mine bør juble av den grunn. Slutten på denne vandringen passer ellers bra til navnet på ruten, når jeg er framme i Sant Martí d'Empúries vil alle opplevelsene mine underveis ha gått over i historien. De vil dvele rundt alle de forlatte landsbyene og fordums tårn, borger og broer som tidløse tråder vandrere etterlater seg.

Rødrosa himmel over Pyreneene i nord om morgenen i Camallera.

Lettere på ryggen er jeg tilbake i Orriols. Ruten går ut av landsbyen under en liten undergang, det er merker av en Camino her og. Nok en ukjent en, det går Caminoer over alt i Spania, nesten som om at enhver anstendig landsby her skal ha en av dem gående gjennom seg. Ruten fortsetter videre i et landslig landskap, som også her blir brutt av en motorvei, men denne gangen kan man gå under den. En mindre vei krysses så, hvor skiltingen sier at GR1 følger veien sørover, men jeg aner ugler i mosen og etter å ha sett i guideboken følger jeg i stedet grusveien vestover. At det viser seg å være korrekt blir jeg likevel overrasket over. Til Camallera er ruten lignende som gårsdagen, men er nå mer lettere og lysere til sinns. Landsbyen er større enn det jeg først trodde.

Ruten ut fra Orriols.

Etter å ha hentet sekken min og tatt en pause med noe å drikke, samt litt enkel mat, legger jeg ut på den siste strekningen på turen med alt av oppakning på ryggen igjen. Jeg synes det er rart hvor forskjellig landskapet fortoner seg her i henhold til hva det gjorde på gårsdagens vandring fra Banyoles. Det har ikke endret seg på noen spektakulær måte, utsikten byr ikke på noen nye overraskelser. Fortsatt et skog- og slette-landskap. Bare hyggeligere muligens. Den knøttlille grenden med navn Pins er knapt merkbar når man går gjennom den.

En gjeter med sin saueflokk utenfor Camallera, klokketårnet til kirken i landsbyen i bakgrunnen.

I lavlandet blir selv små åser høye og fra en åsrygg danner horisontene en spesiell utsikt. I nord kan jeg nå se Pyreneene igjen, gradvis synkende nedover. I øst, ligger havet, Middelhavet. Målet er i sikte, et eller annet sted der ved breddene til havet ligger Sant Martí d'Empúries. Jeg er oppspent på den korte vandringen over den lille åsryggen, før ruten kryper videre mot ett kort innslag av kjente feiltak på ruten.

Jeg går feil, ser ikke at veimerkingen angir en mer unnselig sti som forlater skogsveien, mulig det egentlig heller ikke er noe veimerke som gjør det. Det er ikke noe ukjent fenomen på GR1. Resultatet er uansett likt som før. Kart, rutebeskrivelse og det jeg ser stemmer ikke overens. Skogsveien danner ett kryss, og det er ikke noe som angir hvilken utvei jeg skal gå. Frem og tilbake er like langt, flere ganger. Jeg får hjelp i baren til en skytebane i enden av den ene utveien. Den stillheten som er, brytes av smellene på vei tilbake til GR1.

Kirken i Camallera, legg merke til tegningen av en kirke utenfor dørene til kirken.

Siste dagen på en langtur er alltid litt av et paradoks, spesielt på en av denne lengden, på den ene siden er man glad for å være ferdig. På den andre siden, så ønsker man egentlig å fortsette å gå, å fortsette eventyret, ikke komme ut av rytmen og livet man har vendt seg til. Ønsket om å se hva som venter en rundt neste sving. Oppdage det nære ukjente. En ting som ikke er ukjent derimot, er at jeg nærmer meg slutten. Selv åsene flater ut etter hvert. Vegetasjonen skifter gradvis til å ligne på det vi forbinder med landskapet rundt Middelhavet. Lukten av det endres også. Gårsdagen kan i så måte sies å være i ingenmannslandet mellom høylandet og lavlandet. Pyreneene blir mer og mer synlige der horisonten flater ut nord for meg.

På ruten på den siste dagen, her på feil vei.

Viladamat er det siste stedet jeg kommer til før jeg vil være i Sant Martí d'Empúries. Det er ingen andre landsbyer, grender eller småbyer å gå gjennom før jeg står ved bølgene. Det er relativt stille, i motsetning til veien som farer hurtig forbi utenfor. Jeg bestiller en bocadillo i en bar, men må belage meg på å vente litt, brødet var ikke klart. En stor cerveza con limon føler jeg at jeg kan påkoste meg nå. Fire kilometer igjen, adskillig flere bak meg. Faren min, Jan, er nå allerede framme, men han har sluppet å gå omtrent over hele Spania for å komme dit.

Havet til slutt. Fra toppen av en liten åsrygg kunne jeg for første gang skue det blå vannet til Middelhavet.

Flatt er ordet på det siste landskapet jeg går gjennom, men det er ikke kjedelig flatt. Jeg vandrer forbi store sletter med hvite blomster, med fjellene der GR11, HRP og GR10 også går inn i sine siste spor i bakgrunnen. En liten slange snor seg over ruten. I dag har ikke føttene plaget meg, heldigvis, men så har jeg jo og sluppet å bære å sekken så veldig lenge på min siste dag. Litt lengselsfullt ser jeg likevel tilbake, når jeg går inn på veien ned mot Rose-bukten.

Malte fliser på en vegg i Viladamat.

Her virker trærne og vegetasjonen nesten fremmede når jeg ankommer, så forskjellig som de er fra de landskapet jeg har passert gjennom. Fra kalksteins-fjellene i Picos de Europa til de blå bølgetoppene til Middelhavet. En annen verden. Jeg er framme ved veis ende. Foran meg ligger havet og det er ikke lenger noen vei videre. Lydet av bølgene slår mot stranden. 49 dager tok det meg å gå GR1. Det har vært 49 dager med slit, smerter, glede, kjedsomhet, følelser, store opplevelser, forlatte opplevelser, spøkelser, små opplevelser, irritasjon, stolthet, glede. Det har vært et eventyr, men nå er det over. Og et annet begynner.

På de flate slettene langs kysten av Spania. Store sletter med hvite blomster og Pyreneene i bakgrunnen.

Det er likevel noe rart å gå så lenge, uten å møte veldig mange andre, for så at den første man møter når man er framme er sin egen far. På den andre siden, merkverdig naturlig. Jan sto nede på stranden, mens han ventet på meg, når jeg tok mine siste skritt bort til kanten av Middelhavet.

I Sant Martí d'Empúries.

Jeg har ikke gått i nesten to måneder og over 1400 kilometer til Middelhavet og en strand, for så ikke å bade. Det får bli det siste jeg gjør på GR1, å svømme i havet der ruten ender på sin ferd gjennom det nordlige Spania til den lille landsbyen og ruinene, Sant Martí d'Empúries. Etterpå kaster jeg buksen som så trofast har blitt brukt på alle mine lange vandringer, nå har den gjort jobben sin, er slitt ut. Det hadde kanskje vært mer passende å gjøre som det blir gjort ved Finisterre etter endt Camino, å brenne buksen opp i et symbolsk bål, men jeg tror ikke det blir like godt mottatt her (det gjør det ikke helt der heller). Buksen blir borte uten større seremonier.

Etterpå tar vi en runde i den lille landsbyen og ser på ruinene. Så setter vi oss ned og en tar en drink, for deretter å forlate GR1 og kjøre til Cadaques. Nå har jeg noen rolige dager i Spania sammen med faren min foran meg, men det er en annen historie enn Sendero Histórico.

En sliten vandrer framme ved målet i Sant Martí d'Empúries og Middelhavet, 49 dager etter å ha satt ut ifra Purto de Tarna. Et eventyr er over...et annet begynner.

<- Orriols

lørdag 24. juni 2017

Kjentmannsmerket: Midtodden, Maridalsvannet

Surredag, jeg kommer ingensteds hen med hva jeg vil gjøre. Sliten og trøtt etter en uke med mye å gjøre på jobben, ble det heller ingen sving over hva jeg ville bruke denne lørdagen til. Så da ble resultatet omtrent det motsatte av hva jeg gjorde forrige lørdag. Da ble det en veldig lang tur gjennom marka. Idag ble det en veldig kort tur i marka, som omtrent ikke kom inn i marka i det hele tatt. Jeg pakket bare ned litt mat, en termos med te, (en øl), en bok, og et kjentmannshefte og tok bussen til Stillatorvet.

Langs Akerselva.

Og så gikk jeg opp langs Akerselva til der oset renner ut fra Maridalsvannet. Ikke en lang tur opp dit, men den er trivelig. Med liv og bading langs elvekantene. Og en hund som totalt ignorerte matmorens rop, hvor instinktene tok overhånd, på jakt etter endene i vannet. Jeg hadde tidligere på dagen sett en hund hoppe og glefse etter en småfugl.

Midtodden, Maridalsvannet.

Mange er nok ikke klar over det, jeg var ihvertfall ikke det, at engang sto det et jakt- og sommersted på Midtodden. Det var på den tiden restriksjonene rundt drikkevann ikke var like strenge som idag. Midtodden er for de som ikke kjenner til den, en liten odde på østsiden av Maridalsvannet, har man gått på skogsveien ved siden av vannet vil man nok ha sett avstikkeren som bringer en ned mot odden. Grunnet både at Maridalsvannet er et drikkevann og at Gjøvik-banen krysser forbi uten ekstra sikring, er det nok den lille gressletten man akkurat skimter som folk flest nå forbinder med Midtodden. Nå er det bare rester av grunnmuren å se, de ble oppført rundt 1870, huset som sto på den ble revet rundt 1960.

En nedtagget bygning med grafitti på Midtodden.

Jeg begår vel litt sivil ulydighet når jeg krysser jernbanesporet og finner meg en plass nede ved vannet. Det er stille på togskinnene, ikke et tog å høre. Nede ved vannet er det mer lyd fra bølgene som slår mot breddekanten. Det er ikke akkurat ille det her heller, en rolig tid på en dag som ellers føltes urolig. Sitte og slappe av, lese bok, nyte en kopp te og litt mat. Fint vær, men noe vind. En burde nok ikke fremme det å ta seg for mye til rette rundt en drikkevannskilde. Uansett, det viktigste i så måte er det at man ikke etterlater seg noe. Men for meg gjelder det uansett hvor man er, medbragt søppel skal tas med tilbake.

Maridalsvannet

Gult i rosa.

En åpning mot himmelen i løvtaket.

lørdag 17. juni 2017

Kjentmannsmerket: Snøploghøgda og Katnosa Syd, Ved Den Vestre Av To Atthaldsdammer

Nå kriblet det i kroppen etter en langtur i marka, eller egentlig, en langtur hvor som helst. Helst på fjellet, men marka får holde for denne gang. Været var meldt strålende. Tankene gikk til nord i marka, og så gå gjennom marka tilbake til Oslo igjen, plukke opp noen kjentmannsposter underveis. Alt var ihvertfall strålende i tankene, men når man glemmer å lese nøyere avviksmeldingen på ruter.no blir det fort kluss i å komme seg til Grua. Jeg hadde lest vedlikeholdsarbeid fra Roa, og tenkte at det gikk fint, skulle bare til Grua. Vedlikeholdet var fra Roa og ned til Oslo, ingen tog som gikk på Gjøviksbanen med andre ord. På Kjelsås stasjon sto det to busser for tog, de gikk bare til Hakadal og Nittedal. Kom meg til Grefsen stasjon, der skulle det gå buss til Grua, ble litt mye venting ved siden av en bråkete vei. Ublu start.

Spindelvev over stien på vei opp fra Mylla til Bislingen.

Så jeg kom meg opp til slutt, en god del senere enn ønsket. Sammen med to andre som skulle sykle til Kikutstua for å overnatte der, Trond og Solveig. Det er et helt nydelig vær i det vi legger ut fra Grua stasjon opp mot Mylla, de på sykkel, jeg til fots. Jeg velger å ta veien opp, grunnet den forsinkete avmarsjen, selv om stien ville ha vært hyggeligere.

Utsikt fra Bislingen, langt borte i det fjerne ligger enden på turen.

Varme i luften, klar blå himmel, enkelte flaue skyer og strålende sol. Alt ligger til rette for en flott dag ute. Oppe på Bislingen Fjellstue har det blitt gjort litt arbeid på de forfallende bygningene, men ikke mye, de blir mer og mer et trist syn. Heldigvis minskes ikke utsikten fra toppen av den grunn, eller de flotte fargespillene i myrene på toppen av Bislingflaka. Nå virker Tryvannstårnene langt unna, føttene mine skal få jobbe for føden idag.

Bislingflaka.

Langs Gjerdingen farer syklister forbi og straks kommer det to bak meg som forbløffet lurer på hvordan jeg ligger foran dem i løypa. Selv er jeg ikke så forundret over det, jeg har på en måte tatt snarveien over Bislingen fra Mylla, forbi Syljuseter, og ned til Gjerdingen, mens Trond og Solveig har måtte sykle rundt, langs Mylla, forbi Trantjernet, Ølja og så et godt stykke langs Gjerdingen. Med rast underveis. De sykler videre, men jeg treffer dem ikke lenge etterpå igjen ved Gjerdingen dam. Vi sitter og snakker litt, jeg spiser en brødskive (tok en lefse på Bislingen, med meg i sekken hadde jeg tre brødskiver, en god morgen yoghurt og en pakke med fem lefser, burde holde). De fortsetter videre mot Kikutstua, men skal innom Kjerkeberget på veien, som ligger på ruten min og. Kanskje vi ville sees på Kikut, når jeg engang kommer dit. Det er liv i marka, ute på Gjerdingen er det folk i kano.

Syljuseter i kontraster.

Sykkelklopp ved Gjerdingen dam.

Fra Gjerdingen behøves det derimot å gå et stykke på skogsveien, jeg skulle ønske jeg kunne gå på stiene, men for å komme til første kjentmannspost blir det for store omveier å ta hvis blåmerkene skal følges. Heldigvis slipper jeg å dra en snøplog bak meg oppover. Opp til en liten høyde og et kryss, som nå har fått ett navn, markert på kartet basert på noe alle traverne i marka visste om. Det var der snøplogen ble satt igjen, mens man ventet på neste snøfall (den var for tung for hestene å dra opp, så enklere å sette den igjen på toppen). Nå står det en mer moderne plog på toppen, jobben gjort, det er ikke snø igjen på Snøploghøgda nå. Ikke noe snø som hefter meg på resten av veien til Katnosa (vi er midt i juni, men tross alt, det er bare en måned siden siste skituren min).

Snøploghøgda.

Ved Katnosdammen er det fullt liv, men jeg skal bare forbi og besøke den vestre av de to atthaldsdammene ved Katnosa. Selve dammen som står ved siden av den ubetjente hytta til DNT Oslo ble bygget i 1886, senere ble det bygget to atthaldsdammer for ikke at vannet skulle finne andre veier å unnslippe Katnosa. Atthaldsdammen står støtt, jeg kan gå over og klippe i heftet, for så å snu og gå tilbake til hytta.

Katnosa syd, ved den vestre av to atthaldsdammer.

Utsikten fra Kjerkeberget.

Alle gode ting er tre. På toppen av Kjerkeberget møter jeg igjen på Trond og Solveig, som bare forfjamset må le når jeg dukker opp. De var på vei ned igjen da jeg kom opp til det gamle brannvaktstårnet på toppen. Jeg hadde valgt å gå rett opp lia fra Katnostjern istedet for å gå ned mot Sandungen først og følge stien opp. Nå hadde de ikke ventet å se meg igjen, jeg hadde vel igrunn ikke ventet det selv heller. Ferden deres går videre på sykkel igjen rundt Store Sandungen og forbi Hakkloa. Med utsikten som underholdning inntar jeg yoghurten og en brødskive. Fantastisk dag.

Liljekonvall på stien over Askehøgda og Porthøgda mot Kikuttoppen.

Det er en lang tur, så det er fristende å ta den korteste ruten over til Kikutstua, men det er uaktuelt. Ruten over Kikuttoppen forbi Askehøgda og Porthøgda er en nydelig travers med flott utsikt og en sti som snor seg mellom hvite liljekonvaller. Et slør er på vei til å dekke over himmelen. Sist gang jeg gikk opp, eller ned, stien mellom stua og toppen var det ikke noe tau langs stien, men nå kan man slepe seg ned eller opp etter tauet. Ved Kikutstua er middagen i full gang, jeg stikker hodet innom og sier hei for fjerde gang til følgesvennene på sykkel, de kom ihvertfall før meg hit. Jeg tviler på at jeg vil møte dem igjen ved Kobberhaughytta. På bordene står det god mat og drikke, jeg får klare meg med en kald solo og den siste brødskiven ute (det står en kald øl og venter på meg hjemme i kjøleskapet).

Utsikt fra Askehøgda.

En sliten klopp mellom Kikutstua og Kobberhaughytta.

Himmelen har sløret over når jeg begir meg ut på den siste delen ned mot Sognsvann, ikke mye blå himmel nå, men det er et fint vandre-vær. Blåstien over mot Kobberhaughytta, det er flere telt både ved Fyllingen og Kobberhaugvannet. Ned mot Ullevålseter velger jeg tid framfor en hyggeligere tur på sti.

Trær speilet i Store Åklungen.

Over Store Åklungen er det også flere telt, de med utsikt mot vest har en fabelaktig himmel å se mot når solen går ned bak åsene. Sløret har trukket seg tilbake, kveldsmørket er bare veldig sakte på vei. Over Sognsvann er det om enn mulig enda vakrere, sollyset som forsvinner speiler seg nesten som gull i vannet. Dessverre er det som det alltid er ved Sognsvann en lørdagskveld, ganske så bråkete rundt vannet. Jeg må vel få lov til å si at jeg er litt sliten når jeg er framme ved Sognsvann.

Flott himmel i kveldingen over Store Åklungen.

En fabelaktig tur gjennom Nordmarka, fra Grua til Sognsvann i stort sett strålende sommervær. Og kanskje kom det veldig tynne skylaget over meg akkurat på rett tidspunkt på turen, når beina begynner å merke det og litt kjøligere gåvær passet bra. Skulle gjerne ønsket at en høyere prosentvis andel av turen gikk på sti, men når ønsket om ikke å komme hjem alt for sent heller sto høyt, måtte noe sti vike. Fornøyd.

Sollyset som forsvinner bak åsen speiler seg nesten som gull i vannet på Sognsvann.

søndag 11. juni 2017

Troll i eske: The trip to Spain

Ta en dose tidligere troll i eske film, en dose imitasjoner, en dose x, en dose y og en stor dose z og du får denne månedens troll i eske. En trio som før har vært representert. Ikke mye å bli klok av, men når det første navnet på en av skuespillerne dukket opp forstå jeg hva slags film som ble vist. I så stor grad at jeg nesten kunne ha kopiert, eller imitert, anmeldelsen jeg skrev av den filmen, The trip to Italy. Bare at denne gangen reiser imitasjonskunstnerne Rob Brydon og Steve Coogan til Spania. The trip to Spain. Regissør er som før Michael Winterbottom.

The trip to Spain.

Og har man sett den første eller den andre, eller begge, vet man hva får. Og det fungerer denne gangen også. Landskapet er dog byttet om, og med det maten de spiser. Du blir fortsatt sulten av å se filmen. En god del nye fjes blir og imitert, men de kommer ikke unna Michael Caine denne gangen heller, han følger dem hvor enn de reiser virker det som.

Denne gangen starter reisen i fra kysten i det nordlige Spania og ender i det sørlige Spania, eller det vil si, slutten som jeg vil holde skjult ender et helt annet sted. På veien kjører de forbi kjente og mindre kjente steder, spiser og imiterer seg videre, blant skuespillere og menyer. Ofte er det morsomst med sånne filmer når de kommer til steder man har vært. Selv ble jeg overrasket at de tok turen til Sos del Rey Católico, som jeg kom til på min lange vandring gjennom Spania ifjor (du kan lese om det besøket her). Jeg kjente igjen paradoren som de bodde på. Det skal sies at de bor bra på disse turene deres.

Sos del Rey Católico og paradoren der.

Marlon Brando, Robert de Niro, Mick Jagger, Sean Connery og flere får imitasjonen sin påskrevet. Men prisen for artigste seanse går til harseleringen rundt Roger Moore og Maurerne (som jo heter Moors på engelsk). En rimelig bløt kobling der altså, men jeg kunne ikke unngå å le av det. Fornøyelig film og det er vel og hele meningen med den.

lørdag 10. juni 2017

Kjentmannsmerket: Sognsvannsverket, Kampen Om Vannet

Tur ut i skogen, det var planen, bare det. En tur ut i en våt mark, om natten hadde det regnet kraftig, ihvertfall hørtes det sånn ut, jeg krøp ikke fram fra dyna for å sjekke. Regnet med at det ville bli regn i løpet av turen og dagen og. Ute, grått og rimelig mistrøstig. Etter en uke på jobben med tungt hode, var det bare en tanke som befant seg i hodet mitt, å komme meg ut og få frisk luft.

Trehimmel, ved Sognsvann.

Sognsvannsverket, kampen om vannet.

Egentlig var ikke det å ta en kjentmannspost inkludert i planen min, men siden jeg først hadde tenkt å starte fra Sognsvann, kunne jeg likesågodt ta den med meg, en post så nære står også alltid i fare for aldri å bli tatt. Av den rene og klare grunnen at man alltid tenker at siden den er så nære, så kan man ta den når som helst, og så blir det aldri gjort. Posten ved Sognsvann omhandler det som var ett vannverk hvor inntaket lå i det sørvestlige hjørnet av vannet, Sognsvannsverket. Vannverket holdt det gående til 1967 hvor det ble tatt ut av drikkevannsforsyningen, slik at man kunne begynne å bade og gjøre andre aktiviteter ved vannet som det gjøres nå.

Båntjern.

Grå utsikt fra Vettakollen.

I løpet av turen er det regn av og på, med varierende intensitet, men selv uten dette regnet ville det ha vært vått i marka. I de fleste av bekkene, selv de minste, renner det over av vann, små miniatyr-stryk. Ingen sti er uberørt, det surkler overalt, selv skogsbilveiene føles våte og tunge. Det gjør at man går saktere og. Ikke bare fordi det er vått i seg selv, men steiner og spesielt trær og røtter under bark som ligger på stien blir glatte og forræderiske. På nesten alle kloppene havner føttene under vannet når man går på dem. I enkelte bekker stikker bare noen få steiner opp som fotfeste for å komme over. Lyden av rennende vann høres overalt. Det passet egentlig fint å ta en post som omhandler vann da.

På eventyrskogstien mellom Nordmarkskapellet og Studenterhytta.

Utsikt ved Studenterhytta.

Uansett om det er grått vær og trist ute, regn, så trer grønnfargene klarere fram da og på denne tiden av året er det grønt i marka. I utsiktene er det langt fra fargefullt, ingen blå farger å se. Bortsett fra i horisonten øst for Nesodden når jeg står på toppen av Vettakollen og speider ut. Ikke uventet er det færre folk her nå enn på 2. Pinsedag. Jeg surkler videre til Nordmarkskapellet forbi Frønsvollen og Skjennungen. På stien mellom Nordmarkskapellet og Studenterhytta er det meitemark-invasjon. Tror aldri jeg har sett så mange meitemark på en gang, nesten umulig å gå uten å tråkke på minst en, eller to av dem. Ved Studenterhytta er det utsikt til skyer som rives i filler.

PÅ vei opp Kobberhaugene.

Utsikt på Kobberhaugene.

Pausen tas inne i varmen på Kobberhaughytta, hvor det er fullt leven, barnefamilier på overnatting. Pausen avsluttes med å gå opp mot Kobberhaugene i en noe kjøligere temperatur. En kan ikke skryte av lang og dyp horisont idag, men ruten opp og toppen av Kobberhaugene mister ikke sin sjarm av det. Før nedstigningen ruller det inn lag på lag med skyer, gråfargene siver inn og dekker trærne og haugene. Nedenfor haugene, på stien mellom Bjørnholt og Kobberhaughytta fascineres jeg alltid av klippeveggene man går over, som skrår i rett linje nedover. Skiller seg ut blant resten av omgivelsene.

Den fascinerende klippeveggen nedenfor Kobberhaugene på stien mellom Bjørnholt og Kobberhaughytta.

Grått slør ved Lørenseter.

Jeg går over flere litre med vann videre, forbi Lørenseter som er dekket av en presenning, de nye eierne pusser opp. Marka er også dekket av en presenning, om enn av et annet slag. På Ullevålseter er det stille, selv ikke den lille hvite hesten er å se. Følger bare den vanlige autostradaen ned til Sognsvann igjen, hadde andre planer, men tiden rant fra meg. Føttene er tunge når jeg er nede, det er ikke noe som er tørt igjen på dem. En fin tur i regn på bakken og luften.

Store Åklungen.

mandag 5. juni 2017

Bilder fra en løpetur i Pinsen

På den ene dagen i Pinse hvor været fant det for godt å være pent ble det en løpetur i marka. Ikke uventet var det mange folk ute, spesielt i nærmarka til Oslo. På Vettakollen myldret det av folk som nøt utsikten, og man fant folk inne i skauen også.

Vettakollen.

Horisonten fra Vettakollen.

Frønsvollen.

Skjennungsåsen.

søndag 4. juni 2017

Kjentmannsmerket: Eikestøa I Store Sandungen og Tanumvollen, Også Kalt Billingstadvollen og Urselva

Været var ikke akkurat innbydende idag, egentlig en dag hvor det i utgangspunktet fristet mer å pakke seg inn i ett pledd i sofaen og lese en god bok med en kopp varm drikke til. Høre på regnet utenfor, istedet for å høre det tromme på regnjakken. Kunne ikke la det bli med det, måtte ut. Opp i Vestmarka bærer det på kjentmannspostjakt, jeg tar toget til Asker og en kort busstur til Vøyen og så ligger det en våt tur foran meg, med grå og tunge skyer som veier ned landskapet det legger seg over.

Semsvannet.

Store Sandungen.

Jeg kjemper meg gjennom skyene rundt Semsvannet, før jeg tar fatt på stigningen opp i marka fra Hajem. Rett før jeg skal begynne oppstigningen, bistår regnet med å gjøre meg enda våtere. Det fine med sånt vær er dog at landskapet blir melankolsk, trollsk, stemningsfullt.....og vått. Været veksler hele tiden, slik at jeg går gjennom regnskyll som kjøler meg ned, til tider med opphold hvor jeg kan gå meg varm igjen. Jeg kommer til Gupu, hvor jeg møter kjentfolk, jeg fortsetter videre til Furuholmen, hvorpå jeg rett etterpå møter et par ungdommer som er ute og løper og lurer på hvor Semsvannet er. Som ser overrasket på kartet når jeg viser dem hvor de er.

Eikestøa i Store Sandungen.

Stien fra Furuholmen mot Store Sandungen forbi Fløyta er en hyggelig vandring, inntil man kommer til såret gjennom landskapet som kraftledningene skaper. Jeg velger å ta veien, ovenfor er skyene godt igang med å rive seg gjennom trærne i åsen ovenfor. Like grått over vannet er det. Som også er hvor første post befinner seg. En gammel hoggerhytte eller Eikestøa. Før i tider var det en dampsag der og, ute på odden, grunnmuren av den er fortsatt godt synlig ved siden av vannkanten. Lengre inn finner vi restene av det som antas å være hoggerhytta som ble kalt for Duluth eller Dulutten. Duluth er og som kanskje kjent navnet på et sted i Amerika, der mange folk fra Asker utvandret til. Ett nytt kraftig regnskyll bøtter ned når jeg fortsetter videre rundt Store Sandungen.

Over Haveråsen.

Det er også til synet av den går overflaten til Store Sandungen at jeg spiser lunsj, under et tre som det drypper fra. Småsurt kan en kalle det, men teen varmer. Over Haveråsen hviler tåken tungt, med tusser og gnomer som skuler på deg skjult i skyene. En buktende sti blant grønne farger som forsvinner inn i skodden. En av de fineste passasjene i Vestmarka. Kommer ned til Butterudbonn hvor lyden av noe tungt som faller i bakken møter meg, men som er skjult for øynene.

Neslesti mellom Butterudbonn og Tanumvollen.

Tannumvollen, også kalt Billingstadvollen.

I Vestmarka er det flere gamle setervoller, steder der det har vært seterdrift før og navnet har skiftet fra setra til voll. Mellom Butterudbonn og Grønland hadde Tanumgårdene en seter, men også Billingstad har hatt det, vollen har også gått under navnet Billingstadvollen. Nå er det bare en stillhet som hviler over plassen inne i skogen. Ved Grønland er det et landskap av tåke som møter meg, trær som sakte dukker opp i den smale horisonten. Så bærer det inn under skogens skygge igjen, mot Ursdalen.

Landskap i tåke ved Grønland.

For ned fra Vestmarka her går stien ned en bratt kleiv gjennom Ursdalen forbi Risfjellkastet, også kalt for Skosliteren. Det er en tøff tur. Til nå har det vært ganske så stille på turen, men ned dalen er det mye lyd fra Urselva som renner ned både fosser og små stryk på sin ferd ned mot Isielva. Lengre nede i Urselva ble det bygget en sirkelsag, påbegynt i 1943. Sagen kunne bare brukes når det var flom og går da med rette også under navnet flomsag, ikke så lang brukstid, men den ble stående i omtrent 20 år. Nå er det fortsatt rester igjen etter den og der stempler jeg i heftet.

Skosliteren ned Ursdalen.

Å komme ned til Persbråten er som å komme ned til en dal som noen har glemt. Jeg vet at på andre siden av Svartor-åsen så er det folksomt og en travel vei, men gjemt bak den her, er det stille. Nesten et Snøfte Smith land. Toppen av åsene jeg har kommet ned fra er ikke lengre synlige, skyene har pakket inn Vestmarka godt idag.

Urselva.

Jeg avslutter turen med å klatre opp i tårnet til Skuibakken, men siden det ikke er noe snø igjen ble det dårlig med skihopping på meg. God utsikt er det og. Nede ved Skui kommer bussen akkurat idet jeg går ned til veien, perfekt timing. En fin tur.

Utsikt fra Skuibakken.